«Istvillingene» av S. K. Tremayne

Bokas tittel og forfatter
«Istvillingene» av S. K. Tremayne.

Bokas særtrekk og handling
I denne psykologiske thrilleren/grøsseren møter vi ekteparet Angus og Sarah Moorcroft som har mistet den ene tvillingdatteren sin i en ulykke. For å komme unna de vonde minnene og forsøke å starte på nytt, bestemmer de seg for å flytte fra London, til Angus hjemsted på Hebridene. Men enkelte ting kan man ikke flytte fra. Sakte begynner en ubehagelig mistanke og fylle den sorgtyngede Sarah. Hva var det som egentlig skjedde den dagen da datteren døde?

Utvalgt sitat fra boka
«Hun er helt alene – likevel snakker hun. Livlig. Jeg ser leppene hennes bevege seg, og hun veiver med armene. Hun snakker til luften, til trærne og nettinggjerdet, og hun smiler faktisk, og ler.

Nå hører jeg henne.

«Nneeoo nainainai ja fri oppe dr oppe fff… Våknopp våknopp nei ja paka. Suffe suffe nnnn. Mmmmm. Nana nana nana.»

Lydia vifter med armene mens hun sier dette, så stanser hun og lytter, som om noen snakker til henne. Men det er ingen som snakker til henne. Så nikker hun og ler og fortsetter å bable.

Det er det tøvete tvillingspråket hun brukte sammen med Kirstie. Det var noe de holdt på med helt til siste slutt. Vi klarte aldri å finne ut av hva de sa.

Lydia snakker med sin døde søster.»

Min vurdering
«Istvillingene» er et intenst, psykologisk drama med overnaturlige grøsserelementer, som stadig får leseren til å undre seg over hvem av fortellerstemmene man egentlig kan stole på. Mistanker fødes, utvikles, legges døde og fødes på ny mens man leser, og atmosfæren er generelt ubehagelig og trykkende.

Historien starter rasjonelt i et trygt London der gatelys og innendørs elektrisitet holder alle skygger på avstand. Det er når handlingen flytter til ei lita øy på Hebridene, til et gammelt, ensomt hus, der mange generasjoners sorger, hemmeligheter og historie sitter i veggene, at ubehaget virkelig får spillerom.

Fargene, lyset og været som preger det øde, forblåste landskapet underbygger bokas stemning: Den sildrende sorgen, det grå savnet, den svarte, ville mistanken som truer med å rive i filler både individ og familie.

Og midt i landskapets og sinnets dramatikk sniker det overnaturlige seg innpå oss, i form av ei død lita jente som ikke klarer å gi slipp på sin gjenlevende tvillingsøster. Partiene der lille Lydia snakker og leker med avdøde Kirstie er såre, vakre og skremmende. Grøssene ligger ikke så mye i selve situasjonene som beskrives, men i atmosfæren som omgir det hele. En dunkel, trykkende og sorgtung atmosfære som alltid skjuler noe vi ikke helt får tak på.

Jeg er svak for både psykologi, det overnaturlige og Skottland, så dette var ei bok jeg likte godt. Den er velskrevet, plottet er godt uttenkt og handlingen overrasker. Historien har godt driv og forfatteren er god til å holde på leserens nysgjerrighet og oppmerksomhet ved å holde det vesentlige skjult helt til siste øyeblikk. Boka er som ei gåte inni ei gåte, der man stadig blir presentert for nye teser, og stadig tror man har funnet svaret.

Men tro meg, det har du mest sannsynlig ikke. 😉

Fakta

Forfatter Sean Thomas aka S. K. Tremayne. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-294-7
Oversetter: Bodil Engen
Originaltittel: Ice twins
Utgivelsesår: 2015 (norsk utgave 2015)
Sideantall: 347

Reklame

Mikroanmeldelse: «Vinterfolket» av Jennifer McMahon

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Bokas tittel og forfatter
«Vinterfolket» av Jennifer McMahon.

Bokas særtrekk og handling
Romanens handling utspiller seg i den lille landsbyen West Hall i Vermont, USA, og skifter mellom 1908 og nåtid.

Til alle tider har folk forsvunnet sporløst fra West Hall. De mystiske forsvinningene har blitt til legender, og en av dem forteller historien om Sara Harrison Shea og hennes datter Gertie. Gertie blir funnet drept under underlige omstendigheter, og ikke lenge etter lider moren samme skjebne.

100 år senere bor tenåringsjenta Ruthie i Saras hus, med moren Alice og lillesøsteren Fawn. En dag er moren som sunket i jorden, og Ruthie begynner å lete etter henne. Hun finner den gamle dagboken til Sara under en gulvplanke på morens soverom. Dagbokas innhold vitner om en mors store kjærlighet til sitt barn, men den avdekker også en mørk og skremmende hemmelighet.

Vil Ruthie finne igjen sin mor? Og vil hun finne svaret på gåten om hvorfor så mange dør under mystiske omstendigheter eller  forsvinner fra West Hall?

Boka ble lansert 19. september og er i genren mørk thriller med innslag av overnaturlige grøss.

Utvalgt sitat fra boka
«Første gang jeg så en gjenganger var jeg ni år gammel.

Det var våren før pappa sendte bort Tante, før vi mistet min bror Jacob. Min søster Constance hadde giftet seg høsten før og flyttet til Graniteville.

Jeg var på oppdagelsesferd i skogen oppe ved Djevelens hånd, der pappa hadde forbudt oss å leke. Bladene på trærne holdt på å folde seg ut og var som et frodig grønt tak over meg. Solen hadde varmet opp bakken og ga den fuktige skogen en fyldig eim av jord. Her og der under bøk, sukkerlønn og bjerk vokste både vårliljer og min yndlingsblomst, «Jacob-på-prekestolen», en artig liten blomst med en hemmelighet: Hvis du løftet den stripete hatten, fant du forkynneren under. Tante hadde vist meg dette og lært meg at man kunne grave opp knollene og koke dem som turnips. Jeg hadde nettopp funnet en og dro hatten til side for å se etter den vesle figuren under da jeg hørte steg, langsomme og bestemte, på vei mot meg. Tunge føtter som slepte seg gjennom de tørre bladene og snublet i røtter. Jeg ville løpe min vei, men var stiv av skrekk der jeg satt på huk bak en stein idet en skikkelse beveget seg ut i lysningen.»

Min vurdering
Min indre estetiker blir veldig glad når den oppdager bøker med vakkert omslag. «Vinterfolket» er en vakker bok. Ren og enkel forside, trykket på et nydelige hvitskimrende papir som glitrer som fersk puddersnø under en gatelykt i vinternatten. Et perfekt papirvalg. Mye av bokas handling forgår i et snødekket Vermont.

Heldigvis er det ikke bare omslaget som er vakkert ved denne boka. Språk og handling bekrefter førsteinntrykket. Selv om «Vinterfolket» er en fusjon av thriller og grøsser, og dermed både en intenst spennende, mørk og ganske nifs bok, så har forfatteren klart å tone det hele ned til en vakker og atmosfærisk helhet. Bokas mørke ligger som en undertone i fortellingen, det nifse smyger seg sakte og stille innpå, det er ikke en grøsser fylt til trengsel av voldsomme fakter, hjerteskjærende skrik og blodig griseri – selv om det nær bokas slutt blir bittelitt av det også.

Historien skifter mellom nåtid og 1908. Dette kunne fort ha blitt forvirrende, jeg har opplevd det i bøker før, men forfatteren klarer å holde handling og hovedpersoner tydelige og reine nok til at de er enkle å følge uten at ting blir banale.

Jeg likte ekstra godt innslagene av noe overnaturlig, bittelitt indiansk kultur og magi, samt de rørende skildringene av flere ganske spesielle mor-datter-forhold, som boken byr på. McMahon har fått frem det lyse og det mørke ved relasjonene hun beskriver. Ingenting er bare mørkt eller bare lyst i boka. Selv rett bakenfor historiens mørkeste strømninger ligger det noen vakkert eller rørende. Og omvendt.

Alt i alt en en utrolig spennende bok. Den kan tidvis minne litt om en mye mørkere og mer skremmende utgave av Eowyn Ivys «Snøbarnet».

Jeg likte den godt. En positiv og forfriskende leseopplevelse. Fint avbrekk fra ting jeg vanligvis leser.

Fakta

Forfatter Jennifer McMahon. Kilde: Bazar forlag.

Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!

Forlag: Bazar forlag
ISBN: 978-82-8087-626-3

Iskalde grøss og Mareritt

På 80-tallet, og et stykke innpå 90-tallet, pleide jeg å kjøpe et tegneserieblad som het Iskalde grøss (Tales from the Crypt). Jeg husker det stod «Serier for voksne» på forsiden, noe som gjorde bladet og skrekkhistoriene ennå mer spennende. Alderen min var et godt stykke fra voksen på den tiden. Jeg gikk på ungdomsskolen da jeg begynte å lese bladet.

For noen uker siden var jeg på besøk hos Front forlag. Under en omvisning i forlagets lokaler fikk jeg øye på tre bøker som minnet meg veldig om de gode, gamle Iskalde grøss-bladene. Det var titler fra den danske Marerittserien, så langt skrevet av Benni Bødker og Lars Bøgeholt Pedersen.

Jeg fikk lov til å ta med meg et mareritt hjem, og endte opp med seriens bok nummer to, «Gjenferd» av Benni Bødker. Det var det kvinnelige skrømtet på forsiden av boka som ble avgjørende for mitt valg. Illustrasjonen er skrekkelig  stilig – og veldig i Iskalde grøss sin ånd.

I motsetning til Iskalde grøss er Marerittbøkene for barn. Serien anbefales ikke for småfolk i en spesiell alder, men jeg kan med en gang si at de ikke er for de minste. Rabagaster i barneskolealder er nok en passende målgruppe, og da mener jeg rabagaster. Bøkene kan nemlig være litt i overkant spennende for de sarteste barna.

I «Gjenferd» møter vi en ung gutt. Faren hans har fått seg en ny kjæreste, og denne kjæresten har en merkelig og skremmende datter. De rareste ting begynner å skje så snart gutten og faren hans flytter inn hos dem.

Gutten har vemmelige mareritt, og om dagen blir han forfulgt av skrømt med tomme øyne og beinete fingre. De er de døde, og de er på jakt etter noen. Gutten tror han fantaserer, men det viser seg at alt det rare og skremmende han opplever ikke bare er noe han forestiller seg.

Før jeg begynte å lese innbilte jeg meg at boka inneholdt flere korte grøss. Det stemte ikke. Det er en historie delt opp i kapitler dette her.

Marerittet begynte i det jeg åpnet boka. Jeg havnet rett inn i en forfølgelsesscene der guttungen, hovedpersonen og jegpersonen i boka, løper for livet. Han har en rekke underlige gamlinger etter seg. Alle kledd i laser, og med gulnet hud og skjelettfingre.

Det var som å snuble rett inn i en film som begynte for en stund siden. Litt forvirrende til å begynne med, men svarene jeg savnet kom etterhvert. Og svarene var originale.

Veldig positivt med en barnebokforfatter som tar sine unge lesere på alvor, og ikke tyr til altfor selvfølgelige løsninger i sine bøker. Det er også veldig hyggelig med bøker som etterhvert kan gi barn lyst til å lese klassikere som «Frankenstein» og «Dracula». Eller til å ta seg en tur på Serieantikvariatet og sikre seg noen utgaver av mors og fars favorittgrøss fra oppveksten: Iskalde grøss.

Det er et spennende og fantasifullt mareritt dette her, som sikkert vil glede tøffe og lite mørkredde gutter og jenter. Absolutt en bok å snike med seg under dyna i sene høstkvelder, når mamma og pappa tror du sover. Husk lommelykt! 😉

(Tusen takk til forlaget for lesereksemplaret!)

Forlag: Front forlag
ISBN: 978-82-8260-121-4