”I et kjent sitat jeg har lest et eller annet sted, står det at vi får nye sjanser hver eneste dag i livet vårt. De er der for at vi skal gripe dem, men stort sett griper vi dem ikke.
Jeg har i store deler av livet mitt bevist hvor sant det sitatet er. Jeg ble gitt mange muligheter, noen ganger hver eneste dag. Lenge klarte jeg ikke å gripe noen av dem, men så, tidlig på våren 2007, begynte det endelig å endre seg. Det var da jeg ble kjent med Bob. Når jeg ser tilbake på det, er det noe som sier meg at det kan ha vært en ny sjanse for ham også.” (Fra side 1 i boka)
James Bowen har skrevet boka om sin firbeinte venn Bob, og det særegne vennskapet de deler, sammen med forfatter Garry Jenkins.
Bowen ble født i 1979, i Surrey, England. Han vokste opp i England og Australia, og flyttet tilbake til fødelandet i 1997. Siden den gang har han holdt til i London, der han både har bodd på gata og i kommunal bolig, vært heroinmisbruker, gått på metadon og subutex, og livnært seg som gatesanger og selger av bladet Big Issue (samme type blad som det norske =Oslo). I dag er Bowen helt rusfri og lever et ganske annet liv enn han har gjort de siste 10-15 årene.
”En gatekatt ved navn Bob” er en historie om vennskap. Og om transformasjonsprosessen som startet for to en ettermiddag våren 2007. Det var da James Bowen kom hjem fra en lang dag som musikant på gata og fant et forhutret firbeint vesen i oppgangen der han bodde.
Den rødbrannede katten lå på dørmatta til en nabo et par etasjer under Bowens sosialleilighet. Pusen var mager, hadde nakne flekker i pelsen og et sår på det ene bakbeinet. Bowen klappet katten og godsnakket litt med den. Så gikk han opp til leiligheten sin.
I de påfølgende dagene lå katten på samme dørmatte. Bowen snakket med den og gav den kos. Etter hvert begynte han å forstå at pusen måtte være hjemløs, en gatekatt. At den ikke hadde noen til å passe på seg, sørge for dyrlege eller mat. Og pusen trengte alle tre i den tilstanden den var i.
Bowen hadde ikke mye penger. Han levde fra hånd til munn. Hver dag stod han på gata i timevis, spilte gitar og sang, for å få råd til det nødvendigste. Likevel endte han opp med å bruke de siste pundene han hadde på den slitne og sårede katten. Det var noen ved den firbeinte som minnet ham om han selv.
Den slitne gatesangeren tok med seg katten opp i sin egen leilighet, og gav den litt vann og tunfisk fra boks. Bowen sørget også for at katten fikk dyrlegehjelp. Han regnet med at pusen ville rusle ut i verden igjen så snart den var frisk og sterk nok, men den ble. Og de to ble etter hvert uadskillelige.
James Bowen og Bob
Kilde: The Daily Mail
Bowen gav katten navnet Bob, etter Killer Bob fra Twin Peaks, og Bob fotfulgte ham overalt. Også på jobb. De to ble fort et kjent par i Londons gater. Bowen spilte gitar og sang, og Bob sjarmerte publikum.
En dag ble de to oppdaget av avisen ”Islington Tribune”, som skrev en artikkel om dem. Artikkelen ble lest av en agent i litteraturbransjen, Mary Pachnos, som etter hvert sikret Bowen en avtale om utgivelse av historien om ham selv og Bob. Resten er historie. En meget suksessfylt sådan.
Det forundrer meg ikke det minste at folk over hele planeten har trykket denne boken til sitt hjerte. Det er en vidunderlig varm og rørende bok. En historie som virkelig fikk meg til å smile hjertelig for meg selv, og felle en tåre eller to, om hverandre.
Historien om Bowen og Bob gir oss et innblikk i hvordan det kan være å leve et liv på gata, med rusproblemer, fra hånd til munn. Bowen tilbyr oss sitt unike perspektiv, sine erfaringer og sin historie om motgang og medgang. Det er menneskelig og gjenkjennelig – for selv om de ytre omstendighetene og årsakene er ukjente for de fleste av oss, så har vi alle opplevd både motvind og medvind, og har smakt på det følelsesspekteret vi alle har tilgjengelig. Ydmykelse er ydmykelse. Sorg er sorg. Og motgang er motgang.
Men håp er også håp. Og gjennom Bob er det nettopp håpet Bowen finner. Bob gjør Bowen synlig igjen, etter lenge bare å ha vært en av mange i Londons gater, som lever fra hånd til munn – som blir sett ned på, eller fullstendig oversett, av travle, ”vellykkede” forbipasserende. Katten lokket frem folks vennligsinnede og empatiske side. Bowen opplevde med ett å være et individ igjen, et virkelig menneske med verdighet. Han ble sett og hørt. Transformasjonen hadde begynt.
På mange måter klarer Bowen å menneskeliggjøre alle de ”usynlige” der ute på gata for oss. Og det fortjener han virkelig en stor takk for!
Jeg ble dypt forelsket i gatekatten Bob. Og dypt imponert over James Bowen. Det er en oppløftende og inspirerende bok dette her, som kan åpne både hjerter og tårekanaler, og som potensielt kan gjøre verden til et bittelitt bedre sted å være. Om vi husker å møte alle mennesker som mennesker, og virkelig se dem som er rundt oss.
Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.
(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)
Forlag: Bastion Forlag
ISBN: 978-82-905-8361-8
Bokvrimmel 