Bokbloggertreffet 2014 & Bokbloggerprisen 2013

10622912_4583440281003_4963171448400038601_n

Fra bokbloggertreffet 2014. Fotograf: Rose-Marie Christiansen.

Historiens tredje bokbloggertreff gikk av stabelen nå i helgen. På samme dag (lørdag 13. september), og i løpet av samme arrangement, ble den aller første bokbloggerprisen utdelt.

Jeg fikk desverre ikke oppleve noen av delene selv. Bihulene mine strittet kraftig i mot. Men jeg var så spent at jeg fulgte hyppig med på både Twitter og Facebook utover dagen, for å få med meg høydepunkter fra treffet og prisutdelingen. Jeg har selv vært med på å nominere bøker til prisen, deltatt på samlesingen av bøkene som havnet på kortlisten og stemt frem mine favoritter – en tittel til årets roman, og en i kategorien åpen klasse.

10649639_4583470801766_577852381567991606_n

Vinnerne av Bokbloggerprisen 2013: Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven. Fotograf: Rose-Marie Christiansen.

Det er spennende at to forsåvidt smale titler, begge også på nynorsk, gikk av med seieren.

Agnes Ravatn vant i kategorien «Årets roman» med sin «Fugletribunalet», og Ruth Lillegraven seiret i kategorien  «Åpen klasse» med diktsamlingen «Urd». Verdige vinnere. Jeg gratulerer så mye til begge to! 🙂

I år, som begge foregående år, har arrangementskomiteen gjort en fantastisk flott jobb. Det kan jeg si med sikkerhet, selv om jeg ikke var tilstede på årets arrangement. Bilder av fornøyde bloggere og rosende tilbakemeldinger i etterkant av treffet vitner om at jeg har rett.

Siden jeg ikke får skrevet noe referat fra årets treff, legger jeg ved linker til noen av bloggene som har skrevet fra arrangementet:

Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Tulleruska’s world
Artemisias verden
Moshonista
My first, my last, my everything
Gråbekka’s bokblogg

Bokbloggerprisutdelingen har nådd ut i media. Her finner du artikler som omhandler prisen, prisutdelingen, de nominerte og vinnerne:

Bok & Samfunn
Dagbladet
Budstikka
Bok365

bokvrimmelB

Agnes, sisik, trost og stær

ID-10010534

Blåmeis

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 deltar flere norske bokbloggere på samlesinger av titlene som er nominert. I mars leste vi ”Fugletribunalet” av Agnes Ravatn. Min anmeldelse finner du HER. Etter å ha skrevet om boka kjenner jeg at jeg ikke har skrevet meg ferdig. I anmeldelsen min har jeg fokusert på bokas psykologiske portretter og den svært sentrale norrøne Baldermyten. Men det er flere ting ved boka det er verdt å dvele litt ved. Derfor kommer dette oppfølgingsinnlegget. Temaet er romanens fugler og fuglesymbolikk.

Jeg skal ikke hevde at dette innlegget inneholder noen fasit på bokas symbolikk. Dette er kun mine personlige teorier og tolkninger – forklaringer jeg opplever som logiske og sannsynlige.

Innlegget vil inneholde SPOILERE.

9788252183238-ny.ashxJeg kan jo starte med boka tittel. Fugletribunalet. Et tribunal er en gruppe mennesker som går sammen om å fungere som dommere. De avgir en dom som innleder et soningsforhold. Soning er jo et sentralt tema i boka. Begge de to hovedpersonene, Allis Hagtorn og Sigurd Bagge, soner på hver sin måte.

Bokas tittel henspeiler på en drøm den mannlige hovedpersonen, Sigurd Bagge, har. Han drømmer at han blir hentet av maskerte menn og ført ut i skogen et sted. Der står det en stol han må sitte på. Rundt ham står mennesker han kjenner igjen som sambygdinger. De har alle fuglemasker eller fuglehoder. En av dem er hans egen hustru. De dømmer ham til å sone for en illgjerning vi lesere ennå ikke kjenner.

Ravatn har allerede trukket det guddommelige inn i handlingen gjennom Baldermyten. Jeg ser også det guddommeliges nærvær i Bagges drøm. Her har vi vesener med menneskekropper og fuglehoder. Hvor kjenner vi ellers slike fra? Jo, tidlige tiders religioner, eldre mytologi. Det tydeligste eksempelet har vi fra Egypt, der flere av gudene hadde nettopp et menneskes kropp og et dyrs, eller en fugls, hode. Horus hadde falkehode og Thoth hodet av en ibis for eksempel. For å komme tilbake til norrøn mytologi, så har vi også der eksempler på en sammensmeltning av gud og fugl. Gudinnen Frøya hadde en falkeham hun kunne ikle seg. Og en av jotnene, Tjatse, kunne ta en ørns form når det passet ham. Fugler kan altså være guder i forkledning, eller også sendebud for gudene.

Bagges drøm blir for meg en litt dobbel affære. Alle som dømmer ham er folk han kjenner fra tettstedet han bor på. Den jordiske dommen de står for kan like gjerne være en slags fordømmelse basert på bygdesladder. Altså fordom. Islettet av noe guddommelige, som fuglehodene kanskje hinter om, angir en dypere og langt mer dramatisk tone. Fuglehodene hvisker om guddommelig inngripen, guddommelig straff. Det hele minner litt om klassiske greske tragedier, der gudene ofte griper inn og belønner eller straffer menneskene slik det passer dem.

ID-100143618

Kjøttmeis

Det kan se ut til at Bagge, lik Loke i Baldermyten, blir dømt av gudene til å sone for sine illgjerninger – i hvert fall gjennom sin egen underbevissthet. Og det kan se ut til at Bagge, igjen lik Loke, har en kvinne hos seg som gjør alt hun kan for å lindre smerten en slik soning kan påføre den dømte.

Bokas Allis Hagtorn kommer stadig opp i situasjoner der fugler spiller en viktig rolle. Forholdsvis tidlig i boka, ikke så langt ut i hennes opphold i Bagges hus, flyr en liten rødstrupe rett i glassdøra på verandaen. Det første som slår Allis ved synet av den døde fuglen er at hun gjentatte ganger i barndommen har opplevd det samme. Småfugler fløy rett i vinduene, og hun arrangerte fuglebegravelser med salmesang og prosesjon.

Jeg opplever denne fuglen som en budbringer. Dens skjebne sier noe relevant om hvor Allis er på vei. Fuglen ser ikke glassdøren fordi verden, luft og himmel, speiles i glasset. Gjenspeilingens illusjon får fuglen til å fly mot sin egen undergang, rett i døden. Allis ferd gjennom romanen er mye lik fuglens. Hun lever i sin egen illusjon, om Bagge og tilværelsen sammen med han, og vandrer lenge i uvitenhet rett mot sin egen ødeleggelse. Fuglens varsel når henne ikke.

ID-1006021

Rødstrupe

Men fuglene ser ut til å fortsette sine forsøk på å nå frem til Allis gjennom merkelige og dramatiske scener. Hun setter ut musefeller i og omkring Bagges hus, etter å ha sett en gnager i kjelleren. Da hun går tilbake for å sjekke fellene er de fulle av fugler – rødstruper, kjøttmeis og blåmeis. Igjen opplever jeg fuglene som guddommelige budbringere. De forsøker å skildre Allis sin skjebne om hun blir hos Bagge. Å bli hos ham vil være en felle.

Den mest dramatiske fuglescenen finner vi mot slutten av boka. Bagge og Allis går tur sammen langs stranden, et kort stykke fra huset. De setter seg ned for å nyte utsikten over vannet, og hverandre. Plutselig dukker en stor flokk måker opp. Det hele minner om en av de særs ubehagelige scenene fra Hitchcocks ”Fuglene”. Måkene går til angrep på Allis. De hakker henne i ansiktet. Hun begynner å blø stygt. Fuglene forsøker bokstavelig talt å jage henne vekk, få henne til å dra – men hun overhører igjen advarselen. Bagge holder sine store, mørke never om henne og får henne i, det vi kanskje fremdeles tror, er en slags sikkerhet.

På stranden står Allis sine sandaler igjen, gjenglemt, mistet, i sanden. Symbolet på føtter, på bein – på det som kan ta henne vekk derfra.

Så ender det hele i en båt på fjorden. Slik noe tidligere både endte og begynte. Som Balders begravelse – og starten på en guddommelig dom og en soning.

ID-100118280

Flygende måker

Kilde til bildene:
1. «Blue tit» av James Barker/Freedigitalphotos.net
2. Bokas omslag fra Samlagets nettsider
3. «Great tit having a bath» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
4. «Rockin Robin» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
5. «Flying seagull» av Naypong/Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Fugletribunalet» av Agnes Ravatn

9788252183238-ny.ashxDette er en bok jeg i utgangspunktet ikke hadde planer om å lese. Verken tittel eller omslag har øvet særlig tiltrekning på meg. Men så ble den altså nominert til Bokbloggerprisen 2013. Den endte sågar opp på kortlisten i kategorien ”Årets roman”. Så, ja, nå er den lest. Og jeg har kost meg.

Jeg tenkte først at dette kom til å bli en tung bok å komme igjennom. Mest fordi den var skrevet på nynorsk, noe jeg nesten ikke har lest siden ungdomsskolen. Jeg likte nynorsk godt den gang, og mestret faget – men det ligger likevel en terskel i leselandskapet når det er lenge siden man har praktisert noe.

Boka var lett å lese, med et nydelig, flytende språk. Noen ganger var det ren setningsmagi på sidene. Jeg liker Agnes Ravatns språklige rytme og måte å pensle fram denne historien på. Hun skaper lynskarpe bilder og en mørk fortettet stemning som bærer romanen åndeløst fremover.

I boka møter vi NRK-kjendisen Allis Hagtorn, som flykter fra livet sitt i hovedstaden, etter en sexskandale. Hun søker anonymitet. Rom til å skamme seg. Eller til selvpålagt soning.

Hun får jobb som hushjelp hos den dunkle og mystiske Sigurd Bagge, som lever i isolasjon i en trevilla ved havet. Han er gift, men hans kone er aldri der. Han sier at hun er på en reise. Men er hun egentlig det?

”Fugletribunalet”er en mørk, psykologisk roman, tung av symbolikk og linjer til norrøne myter. Eller rettere sagt én norrøn myte; historien om Balders død. Disse ingrediensene danner for meg et herlig litterært Kinderegg. Noe av det beste jeg kan tenke meg samlet mellom to permer.

Det er flere likhetstrekk mellom Baldermyten og romanen. Et sted i boka sammenligner Allis Sigurd med Balder, en sammenligning som nok for mange skurrer. Der Balder (den norrøne solens gud) er lys og energisk, er Sigurd mørk og tung til sinns. Allis kan kanskje være vanskelig å fatte på en del punkter, men akkurat her opplever jeg at jeg forstår henne.

Agnes-Ravatn.ashx

Forfatter Agnes Ravatn

Det er noen mennesker som har en helt egen evne til å sanse eller se det bittelille kornet av lys og vennlighet i det mørkeste, mutteste og mest uvennlige individ. Og kontrasten mellom dette lille lyset og det store mørket gjør lyset renere og klarere. Lettere å se, og å tro på. Noen klarer til og med å fortrenge mørkets tilstedeværelse og makt etter å ha siktet seg inn på det bittelille lyset. Jeg opplever at dette er en av Allis sine sider og muligens bakgrunn for noe av hennes adferd – jeg tenker spesielt på at hun faller så fort og så hardt for Bagge, som ikke behandler henne spesielt godt.

Det finnes folk som sliter såpass med egenverd, selvbilde og egenkjærlighet at de lever på oppmerksomhet og komplimenter fra andre. Dette er også noe jeg opplever at Allis gjør i denne boken. Det er noe skurrende med selvtilliten hennes. Hun er en egosentrisk og navlebeskuende person, men også rimelig feig. I stedet for å oppføre seg voksent nok til å stå i en vanskelig situasjon (jeg tenker på sexskandalen hun har vært deltager i) og ta ansvaret for egen handling, så rømmer hun. Hun tåler ikke å stå i et rampelys som ikke kjæler for henne. Jeg tenker at det negative fokuset hun plutselig er i sentrum for er for likt det forholdet hun har til seg selv. Situasjonen speiler hennes indre landskap. Det er kanskje ikke selve situasjonen hun flykter fra, men seg selv. Det blir for tøft å bli påminnet sitt eget indre mørke.

En ting til som slår meg med Allis Hagtorn er at hun virker å være et menneske som gir andre det hun håper på å motta selv. Ved å skjenke sin kjærlighet til en mange vil mene ikke har gjort seg fortjent til den, holder hun håpet oppe om at hun også skal være verdifull nok til å motta betingelsesløs kjærlighet.

Det er en annen (enn Balder) i Baldermyten det er veldig mye mer nærliggende å sammenligne Bagge med. Loke. Det er Loke som er ansvarlig for Balders død, og videre for selve Ragnarok, verdens undergang. For udåden må Loke sone. Han blir lenket i en grotte. Over ham kveiler en orm seg, og fra ormen drypper det gift og galle ned på Lokes hodet. Lokes hustru, Sigyn, beskytter Loke ved å holde et stort fat opp mellom ham og slangen. Men når fatet blir fullt av gift må det tømmes. Da drypper det igjen på Loke og han vrir seg i smerte så hele verden rister.

Bak Ravatns skildring av Bagge aner vi en udåd, noe mørkt og uoppdaget vi trekkes mot å vite mer om. Det er en mann som soner for noe vi lenge ikke kjenner til. Jeg tror han trekkes mot Allis fordi hun kan lindre soningssmertene hans, men også at han irriterer seg over henne fordi hun hindrer ham i å sone. Han fremstår som en splittet sjel. En mann som trekkes mot både håp og håpløshet. Jeg tror Bagge har et hat-elskforhold til Allis – og at det er grunnen til at han svinger mellom ømhet og nedrighet.

Jeg skal ikke avsløre detaljer ved slutten, men kan si at den setter et dramatisk punktum for boka. Et punktum som kanskje sier litt av det samme som slutten på Baldermyten: Noen ganger må noe ende, for at noe nytt og friskt skal kunne ta til.

Har du lyst til å lese flere anmeldelser av denne boka? Ta en titt HER.

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har fått boken i gave av en bokbloggkollega.)

Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-8323-8

bokvrimmelB