Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Odinsbarn» av Siri Pettersen

odinsbarn_hd_image1Bokas tittel og forfatter
«Ravneringene 1: Odinsbarn» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
«Odinsbarn» er en fantasyroman sterkt inspirert av det norrøne.

Vi blir kjent med jenta Hirka, som blir funnet forlatt i snøen, ved en steinsirkel, en såkalt ravnering, som baby. Jenta skiller seg fra de andre i den verden hun er i ved at hun ikke har hale. Hun er et Odinsbarn, et vanlig menneske i en verden full av Ymsætlinger, menneskelignende vesener med hale og spesielle krefter.

Hirka rekker å bli 15 vintre før hun oppdager hva hun er. En halelaus råttenskap som ikke har tilhørighet i denne verden. Hun skal ikke finnes, hun er en myte – forhatt og fryktet. Og etterhvert jaget. Noen ønsker livet av henne. Og i verden bygger det opp til krig.

«Odinsbarn» er første bok i trilogien «Ravneringene». Neste bok ut, «Råta», kommer til høsten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hirka lå sammenkrøpet i kassen og så lyspunkter komme og gå i sprekkene mellom planker. Det var kaldt og hun savnet kappa. Og sekken. Sekken med alle urtene. Teen. Alt hun eide. Det lå vel igjen i sjaktene et sted.

Vogna rullet over brustein og hun begynte å forbanne hvor liten hun var i den store sammenhengen. Hun hadde ingenting. Ingen familie. Ikke noe hjem. Hirka halelaus. Datter av gudene vet hvem.»

Min vurdering
Det var en lettelse da juni endelig kom, og jeg kunne begynne på denne boka. Jeg kunne selvsagt ha lest den før, men ønsket å være med på samlesingen av den, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013.

Når jeg hører massevis av godord om en bok er det nesten litt skummelt å begynne på den. Ofte blir forventningene så høye at boka ender opp med å skuffe bittelitt. Heldigvis var ikke det tilfellet med historien om Hirka. Jeg satte stor pris på bekjentskapet og koste meg virkelig med lesereisen.

Siri Pettersen har skapt et solid og troverdig fantasyunivers, befolket med komplekse og interessante karakterer. Byer, småsteder og natur er skildret med stor innlevelse. Historien er original, befriende klisjéfri og tar stadig overraskende vendinger. Og det hele formes og drives stødig fremover av et et språk med god flyt, rytme og et herlig norrønt tilsnitt.

Enkeltscener og landskap er så levende beskrevet at det av og til er som å se en film, eller også, til tider, som å være tilstede. Kjenne duftene, smakene, se og høre omgivelsene. Jeg opplevde særlig dette der Hirka og faren Thorralds hus, som er fylt med tørkede urter og helbredende remedier, skildres, eller der Hirka arbeider på tehuset i hovedstaden. Grunnen til det er selvfølgelig at jeg selv er svært interessert i urter, oljer, ja, alt fra naturen som dufter godt, samt at jeg elsker te.

Det var i det hele tatt mye ved boka som fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg er også svært interessert i norrøn mytologi, og jeg er fascinert av ravner – som spiller en stor rolle i boka. Noen ved hovedpersonen Hirka, hennes kunnskap om helbredende vekster, hennes mot og selvstendighet, samt forhold til ravnene, eller mer korrekt én ravn, minte meg på ei bok jeg elsket i oppveksten: «Ravnejenta» av Torhild Thorstad Hauger. Dermed ble boka litt ekstra kjær for meg, og fikk en notalgisk undertone som gjenskapte noe av bøkenes barnlige magi fra jeg var liten.

Det er mange som ikke leser fantasy fordi de anser sjangeren som urealistisk, som litteratur som ikke sier noe av viktighet for oss og vår verden. Mer feil kan man knapt ta. Som forfatteren selv sa under et bokbad jeg overvar med henne på Gyldendalhuset i fjor høst (sitat fryktelig fritt etter hukommelsen): «Jeg skriver fantasy for å kunne si noe vesentlig om tunge temaer, også politiske, uten at folks fordommer skal komme i veien for budskapet mitt. Jeg kunne ha skrevet om 2. verdenskrig eller Israel-Palestinakonflikten, men føler at mitt budskap ikke ville ha kommet godt nok igjennom da. Folk har allerede gjort seg opp en mening om det, de har tatt side.  Når jeg skriver fantasy former jeg en verden, og konflikter, ingen kjenner fra før. Det er enklere å lede folk frem til innsikter i en slik verden, det er enklere å få poengene ut når de tilhører et oppfunnet univers som ikke personlig berører noen.»

«Odinsbarn» handler om mye alvorlig, mye vi trenger å se nærmere på, både i oss selv og i vår verden. Fremmedfrykt og hvilke resultater den kan få, når det går for langt. Makt, ledelse og det problematiske ved ledere som er redde og uærlige. En tro man ikke kan stille spørsmål ved, illusjon og hva som kan skje når illusjonen slår sprekker. Det er en høyst interessant og tankevekkende bok som, hvis vi vil, kan få oss til å se både historiske og nåtidige stater, ledere og statlige-religiøse-fusjoner i et klarere lys. Jeg opplever også boken som en kritikk av brune strømninger i samfunnet, og som en hyllest til den selvstendige tanke og frie vilje. Pettersen har skrevet en bok som både er innsiktsfull og underholdende.

Jeg må få lov til å gratulere forfatteren med en meget vellykket debutbok, og takke for den gode leseopplevelsen. Gleder meg til bok nummer to! 🙂

Fakta

Siri Pettersen

Forfatter Siri Pettersen fotografert av Lars Myhren Holand

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45254-1

bokvrimmelB

«Stallo» av Stefan Spjut

InnbundetBokas tittel og forfatter
«Stallo» av Stefan Spjut.

Bokas særtrekk og handling
Romanen begynner et sted på 70-tallet. En mor har med seg ungen sin, en gutt, på ferie til ei lita hytte dypt inni de svenske skoger. Skogen sitrer og lever rundt den vesle hytta, og nettene sniker seg tett inntil hytteveggene med sitt mørke og sine hemmelige lyder. Dyrene i skogen oppfører seg underlig. De sitter i skogkanten og glor på hytta. Rev og hare, side om side, som venner, som sammensvorne.

En dag er gutten ute i skogen for seg selv. Han får øye på noe som skremmer ham. En stor pelskledd skikkelse.

Få dager senere er gutten borte. Politi og media mener han har blitt kidnappet. Men moren så noe den kvelden gutten forsvant. Noe stort og hårete i skogbrynet. Ingen tror henne.

I 2004 forsøker Susso Myrén å finne bevis på at troll og andre naturvetter, Stallo-folket, finnes. Hun har en egen nettside hvor hun samler alt stoffet hun finner om fenomenet. En dag blir hun kontaktet av en gammel kvinne som mener hun har sett en stallo utenfor der hun bor. Susso besøker kvinnen, i Nord-Sverige, og setter opp et kamera utenfor huset hennes. Kameraet fanger opp en liten, merkelig skikkelse. Det ligner på en liten kall, en dverg, kanskje bare en meter høy. Og han har lysende gule øyne.

Ikke lenge etter forsvinner den gamle kvinnens barnebarn under lignende omstendigheter som gutten på 70-tallet. Og brått er Susso dratt inn i noe som viser seg å inneha både fantastiske og farlige elementer. Mens hun jakter på bevis og svar, blir hun selv forfulgte av dem hun forsker på. Og de viser seg å være alt annet enn harmløse.

Utvalgt sitat fra boka
«Som han står der og kikker ned i gryta under rotvelta, høres et knepp.
Det høres ut som et lite, listende fottrinn like ved.
Raskt retter han på hetta for å kunne se ordentlig.
Blikket flakker mellom gransøylene som er skjellete og ru.
Noe var det, det er han sikker på.
Han tar et lite skritt til siden samtidig som han strekker hals for å se hva som er på den andre siden av rotvelta. Kanskje grevlingen har kommet opp og er sur fordi han står og kikker ned der den bor? Det er nesten så han ikke tør å se etter.
En bevegelse. En gråbrun pelsstripe.
Det er det han ser.
Så løper han.»

Min vurdering
Jeg er veldig glad i myter og sagn. Fra hele verden egentlig. Men det er noe eget med det mytologiske stoffet som deler ens egen geografiske tilhørighet. Det er direkte tilfredsstillende å se at forfattere endelig begynner å grave i  myte- og sagnstoffet her nord, både fra de nordiske land og fra samenes kultur. Det er utrolig mye inspirasjon å hente der.

Jeg var nesten solgt før jeg i det hele tatt hadde begynt å lese denne boka. Grunnen ser du over her. Det kan være litt farlig å være for forventningsfull og sikker på en bok på forhånd, men denne gang ble glede og forventninger innfridd. Og vel så det. Stefan Spjut har skrevet en sterk og mangefasettert roman, som både er realisme, fantasy, samfunns- og holdningskritikk, svensk folklore og bittelitt kunsthistorie samtidig. Og det fungerer som bare pokker’n!

Først og fremst opplever jeg «Stallo» som en kjærlighetserklæring til den nordiske naturen og dyrelivet der. Skildringene av skog, innsjøer, fjell, vinterlandskap og sommerdager, samt lydene, luktene og livet i skog og mark, er så presise, realistiske og atmosfæriske at det er som å være tilstede.

Og så bryter det underlige, det overnaturlige, det fantastiske og skremmende inn, og løfter romanen fra å være en sterk natur- og bygdeskildring, til noe helt unikt: Hyperrealisme og fabelprosa i smertefri fusjon.

Spjut skildrer bygd og bygdesinn med sylskarphet. Selv om Spjut hovedsaklig skriver om det nordsvenske, er holdningene og livsanskuelsen han tar opp gjenkjennelig for mange. Bygdenes minisamfunn med sladder, grader av fremmedfrykt og usjarmerende holdninger går igjen på alle småsteder, tror jeg, uansett nasjonalitet. Romanen henter denne holdningsmyra frem i lyset og lar oss se hvor råtten og vemmelig den er.

Med rot i bygdedyrets stygghet svinger også forfatteren innom et tema som ganske nylig har vært oppe i media. Jeg vet ikke om dere husker saken om den lille blonde jenta som ble funnet i en leir for romfolk i Hellas i fjor? I kjølvannet av avisoppslagene rundt den saken kom endel mindre allrighte holdninger opp. Det viser seg at folk generelt sett har mer empati og medlidenhet med et blondt og blåøyd barn, enn et barn av mørkere teint. Folk legger merke til et blondt barn, og har større trang til å hjelpe og beskytte det. Det er derfor lettere å bortføre et brunt og mørkhåret barn. Svært få vil legge merke til det, og leteaksjonene vil avsluttes mye tidligere enn når et lyst barn forsvinner. Spjut bruker dette fenomenet i sin bok, der han lar et par av de sekundære hovedpersonene kidnappe nettopp barn av innvandrerbakgrunn eller flyktningbakgrunn. Derfor er dette en tankevekkende og viktig bok også, som tar tak i og belyser et tema det er på tide å reflektere over – med håp om en total holdningsendring!

Fra bokas side 136 og 137:
«-Det var Erasmus som sa at jeg skulle gjøre det, sa Børje. – Erasmus Partapuoli, den jævla marken som var her inne i går. Det var krise. Akkurat som nå. Erasmus hadde tatt en unge i Finland, men vi trengte flere. Og det måtte være jenter, ja, du skjønner jo hvorfor. Og svarthårede, for han hadde kommet frem til at det ikke ble like mye oppstyr hvis en tok en svarthåret unge, og sånn er det jo. Avisene skriver mindre, for det er ikke på langt nær like dramatisk som når det forsvinner en svensk unge. Det handler om identifikasjon. Folk bryr seg ikke, for de føler ikke at det kunne ha vært deres eget barn. Det er jo bare en innvadrerunge. Og dessuten er det betydelig lettere å gjemme barn som ikke er svenske. Vi kjenner dem liksom ikke igjen, alle ser like ut.»

Jeg som er utdannet kunstner falt for denne boka av ennå en grunn. En viktig figur i romanen er den svenske kunstneren, maleren og illustratøren John Bauer. Bauer er hovedsaklig kjent for sine fantastiske eventyrillustrasjoner, og er en av verdens fremste trolltegnere (sammen med vår egen Theodor Kittelsen). I boka har Bauer direkte tilknytning til handlingen gjennom sine malerier og illustrasjoner. Han fremstilles som en mann som hadde nære relasjoner med flere medlemmer av stallo-folket. Så nær at han fikk lov til å avbilde dem i maleriene sine. Her er et av bildene hans (klikk på det for å se det større):

642px-John_Bauer_1915

«Troll og bortført prinsesse» av John Bauer, 1915.

«Stallo» har så mange forskjellige sider og så bredt innhold at det er vanskelig å skrive en ryddig anmeldelse av den. Jeg har gjort mitt beste for å trekke frem det som gjorde boka til en stor opplevelse for meg. Selv om denne romanen har mange lag og trekker i flere forskjellige handlingsretninger underveis, så er boka stram og velkomponert. Spenningskurven er jevnt stigende, man underholdes, og man lærer noe underveis. Forfatteren har noe særskilt å formidle, utover bare å ha et ønske om å underholde sine lesere.

Avslutningsvis må jeg si at jeg i tillegg til mye annet, er imponert over Spjuts evne til å hente frem den unike tidsånden i både 70-tallet og 2000-tallet. Handlingsbiten fra 70-tallet har dette lett nostalgiske over seg. Det er som å betrakte et gulnet fotografi med motiv fra egen barndom. Og dette evner han å hente frem helt uten å ty til 70-tallsklisjeer i sine beskrivelser.

Resten av boka, som forgår på begynnelsen av 2000-tallet, har en helt annen rytme. Det er som om bildene er skarpere og kaldere, som om tiden går raskere, som om alt beveger seg til en hurtigere takt. Stefan Spjut kan sitt håndverk og vet å benytte seg av presise språklige virkemidler for å få fram de nyansene han ønsker.

Dette er en forfatter jeg kommer til å følge videre med stor interesse.

Fakta

Spjut-Stefan

Forfatter Stefan Spjut Fotografi: Sofia Runarsdotter

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Oktober forlag
ISBN: 978-82-495-1092-4

bokvrimmelB