Før flommen tar oss

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Bokas tittel og forfatter
«Før flommen tar oss» av Helena Thorfinn.

Bokas særtrekk og handling
Sofia har fått jobb ved den svenske ambassaden i Dhaka, Bangladesh. Hun flytter dit sammen med sin ektemann Janne og deres to små barn, ivrig etter å begynne den viktige jobben for rettferdighet, likeverd og bistand.

Samtidig i en liten landsby i Bangladesh blir ei ung jente drept av sin manns familie. Hennes yngre søstre, Nazreen og Mina, frykter at de skal lide samme skjebne, og flykter inn til hovedstaden Dhaka, på jakt etter jobb og et bedre liv.

Skjebnen vil at Nazreen og Minas vei skal krysse Sofias. To kulturer møtes, en fattig og en rik. Det er et møte som preger begge parter.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun begynte å fortelle om sitt arbeid i landsbyene og hvilke valg folk ble stilt overfor.

– Enkelte av disse kvinnene er så åpnebart intelligente og resurssterke at det er til å gråte over at de ikke har fått mer utdannelse, sa hun lavt. Iblant tenker jeg at jeg sitter der med min mediokre intelligens, med utmerkede utdannelse, mens jeg har et geni som Marie Curie eller Hillary Clinton foran meg, bare at hun er kledd i filler, mangler tenner og kan ikke lese. De har ingen valgmuligheter overhodet. Hvis de skal slippe å bli steinet eller fryst ut av landsbyfellesskapet, finnes det bare én vei å gå: Gift deg, adlyd mannen din, fød barn, forsørg dem, dø.»

Min vurdering
Til å begynne med opplevde jeg denne boka som tørr og langtekkelig, mest på grunn av noen lange skildringer av ambassadefester innledningsvis. Heldigvis tok det seg opp. Etterhvert fant jeg boka svært gripende, interessant og tankevekkende.

Kontrasten mellom det (for oss) vante, vestlige og den enorme fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten forfatteren skildrer er opprivende og provoserende. Det samme gjelder holdningene hun avslører. Jeg skriver avslører fordi forfatteren selv har jobbet ved ambassaden i Dhaka. Negative tanker, holdninger og innstilling er å finne bl.a. både ambassadeansatte, vestlige hjelpearbeidere, bistandsfolket, og hos den jevne bangladesher. Ildsjeler med iver og pågangsmot, som ønsker å gjøre noe godt her i verden blir systematisk motarbeidet av enkeltindivider og et system som er dorskes ned av papirmøller, snikende håpløshet og endringsuvillighet. Det er utrolig provoserende lesning, men samtidig sunt lesestoff. Jeg tror det er en hel masse vi ikke vet eller forstår om bistand og vestens hjelpeapparat i land med høy fattigdom. Denne boka belyser noe av det.

Skildringene av personer og av landet og landskapet i Bangladesh er levende og vakkert gjort. Det er en intelligent bok av ei kvinne som tydelig ønsker å si noe, å gjøre noe. Få oss til å forstå at ting ikke er svart hvitt, eller så enkelt som vi kanskje tror. Bistand er et komplekst tema. Vestens nærvær i u-land like så.

Jeg hadde godvonde opplevelser mens jeg leste Helena Thorfinns roman. Den provoserer, frustrerer og gjør deg rausere og mer innsiktsfull underveis. Ei bok man sitter klokere og rikere igjen etter å ha lest.

Fakta

Forfatter Helena Thorfinn

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Silke forlag
ISBN: 978-82-8270-062-7

Bokas tittel og forfatter
«Shotgun Lovesongs» av Nickolas Butler.

Bokas særtrekk og handling
Romanen tar oss til en søvnig småby i midtvestens USA. Der blir vi kjent Henry, Lee, Ronny, Kip og Beth, som har vokst opp sammen og som fremdeles er en vennegjeng i voksen alder. Noen har flyttet til storbyen, noen flytter tilbake igjen. Og som en rød tråd som binder vennene og historien om dem sammen har vi musikken, naturen, vennskapet, kjærligheten og lojaliteten. Dette er ei lavmælt og godlynnet bok om alt ting Americana.

Utvalgt sitat fra boka
«Musikere jeg treffer på turné, spesielt de yngre, spør meg:
– Hvordan kommer vi oss dit du har kommet? Hvordan tar vi det neste steget?

Jeg vet aldri helt hva jeg skal si. Jeg sier vel stort sett at de bare ikke skal gi seg med å ikke gi seg. Satse enda mer. Men hvis jeg er full, hvis jeg virkelig åpner meg, sier jeg dette:
Syng som om du ikke har noe publikum, syng som om du ikke vet hva en kritiker er, syng om hjembyen din, syng om avslutningsfesten på skolen din, syng om hvithalehjort, syng om årstider, syng om moren din, syng om motorsager, syng om snøen som smelter, syng om elver, syng om skoger, syng om prærien. Men hva du enn gjør, så begynn å synge tidlig om morgenen, om så bare for å holde varmen. Og hvis du slumper til å bo et varmt og deilig sted…

Flytt til Wisconsin. Kjøp en vedovn, og bruk ei uke på å kløyve ved. Det funka for meg.»

Min vurdering
Denne boka nøt jeg fra begynnelse til slutt.

Personskildringene er enestående, levende og bestående av både lys og skygge. Det samme gjelder relasjonene. Forfatteren har et lavmælt, vakkert språk som gjør landskap, årstider og bånd mellom mennesker til en både mild og gripende opplevelse. Nickolas Butler skriver på en omgjengelig og inkluderende måte. I løpet av historien om vennegjengen i midtvesten følte jeg meg, som leser, som en av dem.

Det er noe ekstra fint med historier om gode venneskap. Lojalitetsbånd som aldri ruster, selv ikke når livet er tøft og alt ser ut til å rakne. Relasjoner som klarer seg, selv om fremtidsutsiktene er mørke. Det er noe spesielt med vennskap som har vart helt siden barndommen. Som har overlevd livets store tranformasjonsperioder, og som likevel står støtt og vokser videre.

Jeg tror det gjør noe bra med oss å lese om slike solide bånd. Og jeg tror det er godt for oss å lese om et enklere liv enn storbylivet. Om naturens myke skiftninger, eller voldsomme krefter, om jordas rolige rytme, om stillheten som kan binde folk sammen og om den godheten vi mennesker har evne til å dele.

Dette er på mange måter en bok om å finne hjem, finne tilhørighet – enten på et sted, i et landskap, i et hus, i en tone, i en selv eller i et annet menneske. Og reisen akkompagneres av lavmælt, jordnær, tankefull musikk som etterlater seg en slik sår og god klump i halsen.

«Shotgun Lovesongs» er en av de absolutt beste bøkene jeg har lest i år. Et praktfullt stykke roman som setter spor. En imponerende debut. Jeg gleder meg til forfatterens neste bok!

Fakta