«Ødemarken» av Steinar Bragi

OEdemarkenBokas tittel og forfatter
«Ødemarken» av Steinar Bragi

Bokas særtrekk og handling
På bokcoveret står det krim, men dette er egentlig en mørk psykologisk thriller iblandet skrekkelementer. Jeg leser den også som en symbolsk roman.

Vi befinner oss på Island rett etter finanskrisen. To par bestemmer seg for å ta en pause fra hverdagen og økonomiske bekymringer. De pakker campingutstyr og telt i en jeep og kjører ut i den islandske ødemarken. Tåken ligger tykk ute i steinørkenen, og plutselig kjører de rett inn i et hus. I huset bor et gammelt ektepar, stemningen er ubehagelig og de skjønner snart at noe er veldig, veldig galt.

De to parene forsøker å reise fra huset gjentatte ganger, men noe stanser dem hver gang. Og etterhvert begynner virkelig skremmende ting å skje.

Utvalgt sitat fra boka
«Blusset hadde sluknet og Hrafn holdt ikke lenger i noe. Hendene hang slapt ned langs sidene, hjertet hamret i brystet, og vhite og røde prikker danset foran øynene hans. Det var som om han ikke klarte å puste dypt nok, og han sperret opp øynene selv om han ikke så noe i mørket.

Han satte seg ned på knærne, og samtidig som han forsøkte å puste dypt inn, famlet han etter nødblusset på gulvet, og han okket seg lavt da han tok i det gamle nødblusset, som fremdeles var varmt, og kastet det fra seg.

Noen kom inn i lokalet. Hrafn la den ene hånden over munnen sin slik at ingen skulle høre ham, og stirret urørlig ut i mørket i retning av døra. Han skjelnet lave lyder, som fra fotsåler som skyflet sakte over gulvet. Så ble det helt stille.»

Min vurdering
Jeg har observert at mange ikke har sansen for denne boka. Grunnen til det tror jeg er at boka kan være vrien å forstå. Jeg skal ikke påberope meg noen fasit, men jeg opplever ihvertfall at boka ga mening for meg. Slik jeg har lest den, og tolket den, har den et dypt psykologisk og symbolsk innhold. Jeg opplever at boka sier mye om menneskenaturen og indre mekanismer som flukt, kamp og undertrykkelse av vonde minner og erfaringer. Slik sett er dette ei bok jeg likte veldig godt. Det er ikke den beste boka jeg har lest, men absolutt en lesereise som har satt spor og som har fått meg til å tenke mye i ettertid.

Romanen begynner rasjonelt, i en lett gjenkjennelig verden. Finanskrisen har nettopp herjet Islands økonomi og hovedpersonene har alle blitt preget av den, på hver sin måte. To av dem, Hrafn og barndomskompisen Egil, er begge forretningsmenn, og har frem til krisens utbrudd vasset i penger. De har levd luksusliv og bygget opp hvert sitt image som suksessrike og mektige menn med kontroll. Egil er sammen med den kjente journalisten Anna, og Hrafns partner er psykologen Vigdis. Utad virker relasjonene parene og partnerne imellom gode, men etterhvert forstår vi at gammel historie ligger under og skaper ubehagelige gnisninger.

Alle fire har tung følelsesmessig baggasje å dra på. Vi snakker bl.a. om ymse overgrep i ung alder, alkoholisme og incest. Mennene har selv fått alkoholproblemer. Hrafn har vært til avrusning og ser ut til å takle en rusfri hverdag tålelig bra. Egil er fremdeles avhengig og ruser seg nesten daglig. Alle fire hovedpersonene har lagt seg til egne fluktmetoder for å unngå og kjenne på fortidens sår. Bare psykologen Vigdis har tatt litt tak i det hun bærer på av indre smerte fra opplevelser i barndom og oppvekst.

Disse fire reiser fra alt, hverdag og problemer, ut i den islandske ødemarken. Igjen en form for flukt fra det som er problematisk. Men i den islandske ødemarken, som jo er øde, flat og uten stort annet enn det du velger å bringe med deg, blir de fire på mange måter tvunget til å møte både seg selv og de andre i gruppen akkurat slik de er. Det er ikke noe å gjemme seg bak eller under lenger, og mørket på innsiden blir mer og mer synlig.

Boka begynner, som nevnt, veldig rasjonelt, i en vanlig hverdagsbevissthet – men sklir mer og mer over i et indre, psykologisk landskap befolket av arkeyper og symboler. Psyken tar større og større plass i romanen og gir handlingen et merkelig, drømmeaktig preg. Romanen minner mer og mer om et mareritt, eller en rekke creepy opplevelser i sterkt påvirket tilstand (noe som jo matcher flere av hovedpersonenes rusavhengighet ganske bra).

Det er mange ting som tilsier at dette er ei bok med psykologisk innhold, hvor handlingen foregår i et indre, symbolsk landskap. Men det første virkelige tegnet på at det mest sannsynlig er slik var for meg forfatterens skildring av to dører.

Den ene døren befinner seg inne i Hrafns egen psyke. Han traff nemlig sin kjære Vigdis i terapi. Hun var i utgangspunktet hans psykolog og forsøkte lenge å komme til bunns i hvor og hvorfor hans emosjonelle problemer startet. Hver gang hun nærmer seg noe, hver gang de sammen forsøker å finne kilden til hans lidelser, møter de en låst dør i hans indre. Hun får aldri åpnet den. Terapien fører ikke frem. Den andre døren befinner seg inne i det huset de to parene kolliderer med. Det er en nesten skjult dør som tydelig fører ned til en kjelleretasje.

I drømmetolkning, bl.a. presentert av psykiateren Carl Gustav Jung, er ofte hus i drømmer et symbol på en selv. Hovedetasjen er hverdagsbevisstheten, loftsetasjen er den åndelige bevissthet og kjelleren er det underbevisste – stedet der mye av det vi ikke ønsker å være oss bevisst, det vi har undertrykket av smerte og vonde erfaringer, holder til. Slik sett er kanskje huset i ødemarken kun et symbol på Hrafn og hans psyke. Utover i boka dukker det opp flere ting som knytter Hrafn til dette huset.

Et godt stykke ut i boka sier den gamle dama som bor i huset til Hrafn: «Det er ingenting der ute. Det er her.» Hvorpå hun klapper ham på brystet, rett over hjertet. Dette er hennes svar på hans spørsmål om hva eller hvem som skjuler seg der ute i ødemarken. Hva eller hvem som skremmer dem og truer dem. Han opplever at det finnes en ytre fiende som er ute etter å skade dem, mens hun forsøker å vise ham at det kun er i hans eget indre fiendene, mørket, skyggen truer. Det er kun i psyken at frykten og fryktens kilde ligger. Det er kun det du ikke vedkjenner deg som kan skade deg. Det er kun ditt eget mørke som kan skremme deg. Hrafn er sin egen fiende. Det som truer ham på livet er det han har stengt inne bak døren dypt i seg selv. Slik er det for dem alle.

Så kan man jo spørre seg hvorfor alle de indre demonene plutselig skulle stige til overflaten på denne campingturen. Jeg mener å ha funnet et mulig svar på dette i teksten også. I begynnelsen av det tredje siste kapittelet hintes det om at de fire kanskje ikke kom unna kollisjonen med bare et par skrammer hver seg. Kanskje de ble hardere skadet enn som så. Kanskje de ble liggende i koma. Kanskje bokas handling fra bilens kollisjon med huset faktisk foregår i hovedpersonenes komatøse tilstand. Ja, kanskje boka egentlig foregår i et slags limbo, der hovedpersonene svever mellom liv og død, i en merkelig verden der bevisst og ubevisst, vår verden og det ukjente, blør over i hverandre. Forfatteren hinter i den retningen også.

Jeg har selv opplevd å ligge i koma, og kan bekrefte at den tilstanden kan minne mye om drømmetilstand, det lille man eventuelt husker fra et koma ihvertfall. Vi svever rundt i vårt eget indre, alle grenser mellom bevisst og ubevisst er visket ut, og omgivelsene vi mener å oppleve er preget av arketyper og symboler. Resten oppleves kun som tåke, noe ullent som holder alt virkelig på avstand. Tomhet. Intethet.

Det er også endel dyresymbolikk i denne boka, samt historier om naturånder og overnaturlige vesener. På Island er jo troen på alver, vetter og nisser sterk. Man mener at naturen har sine åndelige beskyttere og at disse både kan være vennligsinnede eller mer stri. Basert på dette kan boka også leses som en kritikk av hvordan vi mennesker, ved kun å tenke profitt og rikdom, fjerner oss fra naturen og den naturlige balansen i den. Og som en følge av det også tar avstand fra vår egen natur, og dermed ender opp med å undertrykke viktige deler av oss selv. En frykt for naturkreftene, enten de er av det naturlige eller overnaturlige slaget, er kanskje i bunn og grunn frykten for oss selv, det vi har skjult dypest i vår egen psyke.

Som sagt, jeg synes denne boka var ytterst interessant. Jeg liker bøker jeg ikke er ferdig med når siste side er lest. Bøker jeg blir gående å gruble på, som virkelig får meg til å tenke. Og dette er absolutt en slik bok. Forfatteren har ikke servert noen tydelige svar på sølvfat her, men antyder flere mulige løsninger på hvorfor handlingen er som den er, og hvorfor ting ender slik de ender.

Jeg opplever «Ødemarken» som en meget intelligent grøsser. Ei bok som ikke bare skremmer og underholder, men som også innbyr til refleksjon. Jeg liker den!

Fakta

bragi-steinar_productimage

Forfatter Steinar Bragi fotografert av Kristín Eiríksdóttir. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48184-8
Oversetter: Silje Beite Løken
Originaltittel: Hálendið
Utgivelsesår: 2011 (norsk utgave 2016)
Sideantall: 323

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Fugletribunalet» av Agnes Ravatn

9788252183238-ny.ashxDette er en bok jeg i utgangspunktet ikke hadde planer om å lese. Verken tittel eller omslag har øvet særlig tiltrekning på meg. Men så ble den altså nominert til Bokbloggerprisen 2013. Den endte sågar opp på kortlisten i kategorien ”Årets roman”. Så, ja, nå er den lest. Og jeg har kost meg.

Jeg tenkte først at dette kom til å bli en tung bok å komme igjennom. Mest fordi den var skrevet på nynorsk, noe jeg nesten ikke har lest siden ungdomsskolen. Jeg likte nynorsk godt den gang, og mestret faget – men det ligger likevel en terskel i leselandskapet når det er lenge siden man har praktisert noe.

Boka var lett å lese, med et nydelig, flytende språk. Noen ganger var det ren setningsmagi på sidene. Jeg liker Agnes Ravatns språklige rytme og måte å pensle fram denne historien på. Hun skaper lynskarpe bilder og en mørk fortettet stemning som bærer romanen åndeløst fremover.

I boka møter vi NRK-kjendisen Allis Hagtorn, som flykter fra livet sitt i hovedstaden, etter en sexskandale. Hun søker anonymitet. Rom til å skamme seg. Eller til selvpålagt soning.

Hun får jobb som hushjelp hos den dunkle og mystiske Sigurd Bagge, som lever i isolasjon i en trevilla ved havet. Han er gift, men hans kone er aldri der. Han sier at hun er på en reise. Men er hun egentlig det?

”Fugletribunalet”er en mørk, psykologisk roman, tung av symbolikk og linjer til norrøne myter. Eller rettere sagt én norrøn myte; historien om Balders død. Disse ingrediensene danner for meg et herlig litterært Kinderegg. Noe av det beste jeg kan tenke meg samlet mellom to permer.

Det er flere likhetstrekk mellom Baldermyten og romanen. Et sted i boka sammenligner Allis Sigurd med Balder, en sammenligning som nok for mange skurrer. Der Balder (den norrøne solens gud) er lys og energisk, er Sigurd mørk og tung til sinns. Allis kan kanskje være vanskelig å fatte på en del punkter, men akkurat her opplever jeg at jeg forstår henne.

Agnes-Ravatn.ashx

Forfatter Agnes Ravatn

Det er noen mennesker som har en helt egen evne til å sanse eller se det bittelille kornet av lys og vennlighet i det mørkeste, mutteste og mest uvennlige individ. Og kontrasten mellom dette lille lyset og det store mørket gjør lyset renere og klarere. Lettere å se, og å tro på. Noen klarer til og med å fortrenge mørkets tilstedeværelse og makt etter å ha siktet seg inn på det bittelille lyset. Jeg opplever at dette er en av Allis sine sider og muligens bakgrunn for noe av hennes adferd – jeg tenker spesielt på at hun faller så fort og så hardt for Bagge, som ikke behandler henne spesielt godt.

Det finnes folk som sliter såpass med egenverd, selvbilde og egenkjærlighet at de lever på oppmerksomhet og komplimenter fra andre. Dette er også noe jeg opplever at Allis gjør i denne boken. Det er noe skurrende med selvtilliten hennes. Hun er en egosentrisk og navlebeskuende person, men også rimelig feig. I stedet for å oppføre seg voksent nok til å stå i en vanskelig situasjon (jeg tenker på sexskandalen hun har vært deltager i) og ta ansvaret for egen handling, så rømmer hun. Hun tåler ikke å stå i et rampelys som ikke kjæler for henne. Jeg tenker at det negative fokuset hun plutselig er i sentrum for er for likt det forholdet hun har til seg selv. Situasjonen speiler hennes indre landskap. Det er kanskje ikke selve situasjonen hun flykter fra, men seg selv. Det blir for tøft å bli påminnet sitt eget indre mørke.

En ting til som slår meg med Allis Hagtorn er at hun virker å være et menneske som gir andre det hun håper på å motta selv. Ved å skjenke sin kjærlighet til en mange vil mene ikke har gjort seg fortjent til den, holder hun håpet oppe om at hun også skal være verdifull nok til å motta betingelsesløs kjærlighet.

Det er en annen (enn Balder) i Baldermyten det er veldig mye mer nærliggende å sammenligne Bagge med. Loke. Det er Loke som er ansvarlig for Balders død, og videre for selve Ragnarok, verdens undergang. For udåden må Loke sone. Han blir lenket i en grotte. Over ham kveiler en orm seg, og fra ormen drypper det gift og galle ned på Lokes hodet. Lokes hustru, Sigyn, beskytter Loke ved å holde et stort fat opp mellom ham og slangen. Men når fatet blir fullt av gift må det tømmes. Da drypper det igjen på Loke og han vrir seg i smerte så hele verden rister.

Bak Ravatns skildring av Bagge aner vi en udåd, noe mørkt og uoppdaget vi trekkes mot å vite mer om. Det er en mann som soner for noe vi lenge ikke kjenner til. Jeg tror han trekkes mot Allis fordi hun kan lindre soningssmertene hans, men også at han irriterer seg over henne fordi hun hindrer ham i å sone. Han fremstår som en splittet sjel. En mann som trekkes mot både håp og håpløshet. Jeg tror Bagge har et hat-elskforhold til Allis – og at det er grunnen til at han svinger mellom ømhet og nedrighet.

Jeg skal ikke avsløre detaljer ved slutten, men kan si at den setter et dramatisk punktum for boka. Et punktum som kanskje sier litt av det samme som slutten på Baldermyten: Noen ganger må noe ende, for at noe nytt og friskt skal kunne ta til.

Har du lyst til å lese flere anmeldelser av denne boka? Ta en titt HER.

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har fått boken i gave av en bokbloggkollega.)

Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-8323-8

bokvrimmelB