Fergen: Båtreise som biter fra seg

fergenBokas tittel og forfatter
«Fergen» av Mats Strandberg

Bokas særtrekk og handling
På bokas omslag står det «Krim», men dette er ingen kriminalroman. «Fergen» er en blanding av usminket sosialrealisme og skrekk, med nyanser av satire.

I «Fergen» blir vi kjent med både passasjerer og personalet om bord i Baltic Charisma, et ganske slitent skip som går frem og tilbake over Østersjøen, Stockholm – Åbo.

Vi møter den ensomme gamle kvinnen som søker eventyr. Den avdankede pop- og dansebandstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før jobbet om bord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spektakulært frieri. Ordensvakten som sammen med sine kollegaer forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem.

Denne natten på båten settes relasjoner på prøve. Det er to passasjerer om bord som er litt annerledes enn de andre. Disse to starter noe som utvikler seg til et virkelig mareritt. Vanlige mennesker blir helter. Men det som skjer denne natten, lokker også frem det aller verste i mange av dem.

Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør.

Utvalgt sitat fra boka
«Hallo? roper hun. Hallo, svarer en liten barnestemme. Lyra drar opp døren. I korridoren utenfor står en liten gutt i T-skjorte og rød hettejakke. Han ser på henne med blå øyne under en hvitblond lugg. Han virker glad. Nesten oppspilt. Hei, sier han. Hva heter du? Hun svarer nølende at hun heter Lyra. Kikker ut i korridoren. Ingen å se. Ved trappen litt lenger borte finner fjerne stemmer veien opp fra dekket under. Så rart navn, sier gutten med latter i stemmen. Hun sukker inni seg. Noen ganger hater hun navnet sitt, selv om hun liker den Lyra hun er oppkalt etter. Det er fra en bok som pappa leste da mamma ventet meg, sier hun. Hva handler den om? spør gutten. Og hun svarer som hun pleier. Magi og forskjellige typer vesener og sånn. Det er vanskelig å forklare. Gutten rynker pannen. Ser skeptisk ut. Er det vampyrer som glitrer i sola? spør han, og Lyra begynner å le. Nei. Han nikker bestemt. Bra. Jeg synes vampyrer skal være farlige. Hun ler igjen, for gutten er søt, men veldig veslevoksen. Mer enn det, tenker hun. Han er gammeldags, på en måte. Som en liten, eldre mann. Hun spør hvor foreldrene hans er, og han trekker på skuldrene. Ber om å få komme inn å låne toalettet. Jeg vet ikke, sier hun. Gutten kniper sammen lårene. Ser plutselig urolig ut. Vær så snill. Jeg vil ikke tisse på meg. Så hun slipper ham inn. Da lugardøren lukkes, stiller gutten seg med ryggen mot den. Og idet han smiler mot henne, ser hun at tennene hans er helt gule.»

Min vurdering
Haha, jeg blir så glad når jeg tenker på denne boka. Dette er noe av det festligste jeg har lest på lenge!

Jeg ser at Strandberg blir sammenlignet med Stephen King på bakgrunn av denne romanen. Og jeg ser at mange sier seg enig i sammenligningen. La meg være kjerringa mot strømmen: Jeg ser ikke likheten.

For meg er det en fundamental forskjell mellom Kings skriverier og denne teksten av Strandberg. King har en noe tung og omstendelig fortellerstil, veldig mange av tekstene hans mangler den virkelig gode flyten, synes jeg. Men god flyt har Strandberg lykkes med. «Fergen» er leken, energisk og morsom, tross det til tider mørke og skrekkelige innholdet. Teksten oppleves som frisk og ledig.

Om jeg skal sammenligne «Fergen» med noe, må det bli John Ajvide Lindqvists bøker. Jeg tenker spesielt på «La den rette komme inn» og «Håndtering av udøde». Både «Fergen» og Lindqvists bøker har den usminkede sosialrealistiske følelsen kombinert med skrekkelementer. I dette tilfellet vampyrer. Ja, «Fergen» er en vampyrroman. Jeg opplever den i tillegg som satirisk, en bok med virkelig beksvart humor.

Vampyr på båttur? Er ikke det litt urealistisk, tenker du kanskje. Og, jo, på en måte er det jo det, men likevel så blir nettopp dette grepet en kommentar til klassisk skrekklitteratur. Bram Stoker lot f.eks. Dracula ankomme England på skipet Demeter. Jeg får også assosiajsoner til historiske begivenheter som Titanics undergang og «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349…» av denne boka. Pest, krise, undergang i form av et skip ingen klarer å stanse ferden til, er et slags klassisk tema. Strandberg har modernisert dette konseptet. Tilført det nytt blod, kan du si. 😉

Selv om denne romanen har sine morsomme øyeblikk, er den hovedsaklig av det mørke slaget. Den har både vare og alvorlige sider. Strandberg er god på de psykologiske portrettene, og også på mennesketypeportretter. Det er lett å kjenne igjen de forskjellige typene og det ligger en lun humor i denne gjenkjennelsen. Som en av bokas hovedpersoner sier: «Jeg kjenner ingen av disse folka her, men jeg har møtt dem alle før.» Har man vært på en båttur til Danmark eller Tyskland f.eks., og det har vel de aller fleste nordmenn, så har man sett alle typene i denne romanen. De føles mer eller mindre nære og kjente, og gjør at hele romanen, tross skrekkelementene, oppleves som troverdig og realistisk.

Jeg ble også glad i flere av hovedpersonene, og ble også engasjert i deres personlige utfordringer, gleder og sorger. Jeg tror på karakterene i denne boka. De virker ekte, komplekse og gjennomtenkte. De er alle bærere av både det lyse og det mørke. Vi får innblikk i hver enkelts bakgrunnshistorie, og ser hvordan denne har vært med på å forme dem. Mange bærer på tunge livserfaringer, ting som har skapt mønstre, både mentalt og adferdsmessig. Det er spennende å observere hvordan hver enkelts personlige bagasje reagerer i møte med det mørke og utenkelige som hender denne natten på skipet. Hovedpersonenes indre, personlige reise er nesten like, hvis ikke mer, spennende enn selve båtreisen som skildres.

Fergen er på mange måter som et samfunn i miniatyr. På skipet finnes litt av alt – vi møter homofobi, rasisme, psykisk sykdom, selvrealisering, konservatisme, midlivskriser, selvhat, arroganse, alkoholisme, mot, feighet, pliktoppfyllelse, god og dårlig arbeidsmoral, løgner, sannhet… Slik sett blir «Fergen», i tillegg til alt det andre den er, en ganske interessant samfunnssatire også. Og når marerittet henger over skipet, blir disse tendensene, disse strømningene, tydeligere på godt og vondt. «Fergen» er en liten studie i krisehåndtering, eller mangel på sådan – alt etter hvilken hovedperson som til enhver tid har ordet. For, ja, bokas hovedpersoner skifter på å fortelle historien. Slik får vi oppleve historien fra mange forskjellige vinkler, både fra passasjerer, ansatte, helter og fiender.

For meg hadde denne boka alt. Humor, realisme, samfunnskritikk, alvor, psykologisk innsikt, blodig action, spenning, skrekk. Det finnes til og med enkelte skikkelige episke øyeblikk i denne boka. I tillegg har Strandberg lagt inn små referanser til annen litteratur, jeg opplever det som en hyllest til andre forfattere og bøker, som er med på å tilføre romanen sjarm. Kanskje spesielt fordi det meste forfatteren refererer til er litteratur og historier jeg selv har satt stor pris på. Strandberg og jeg ser ut til å dele litteratursmak.

Noen av bokas fiffigste humorøyeblikk ligger også i valget av noen av disse referansene. Jeg tenker spesielt på Strandbergs hint til Twilight-bøkene. Et av hintene ser du i det sitatet jeg har lagt ved i dette innlegget. Men det morsomte Twilight-hintet er en av båtens passasjerer faktisk; en lubben kvinne i 40-årene, som er på heisatur med en venninne. De er begge på tur for å slå ut håret, og for å føle seg unge og attraktive igjen. Kvinnen har pyntet seg. Hun har smurt inn kroppen med bodylotion med glitterpartikler i, og hun har sprayet håret med glitrende hårspray. Jeg satt bare ventet på at vampyrene skulle bite henne og gjøre henne til en glitrende vampyr. Hehe. Om det skjer avslører jeg ikke. Du får lese selv og finne det ut. 😉

Så, ja, jeg likte denne boka kjempegodt. Det er i hovedsak en underholdende bok, men den har, som nevnt, også flere alvorlige sider. Boka faller ikke innenfor den typiske skrekksjangeren, og vil derfor kanskje ikke stå helt til forventningene hos endel lesere. Men om man begynner på den med et åpent sinn, og setter seg litt inn i hvilke typer sjangeroverskridelser den består av før man begynner å lese, er jeg sikker på at de fleste får en riktig god leseopplevelse. Jeg tilbragte ihvertfall noen av denne høstens festligste, og blodigste, timer ombord på «Fergen».

Fakta

strandberg-mats_magnus-liam-karlsson

Forfatter Mats Strandberg fotografert av Magnus Liam Karlsson. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-909-1
Oversetter: Marianne Fjellingsdal
Originaltittel: Färjan
Utgivelsesår: 2015 (2016 på norsk)
Sideantall: 603

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Den siste vostjakeren» av Diego Marani

5673896_2846328Bokas tittel og forfatter
«Den siste vostjakeren» av Diego Marani.

Bokas særtrekk og handling
Etter å ha vokst opp under umenneskelige forhold i en sibirsk gulag, og der vært vitne til at faren blir brutalt myrdet, blir Ivan midlertidig stum.

Da han slipper ut av gulagen som voksen mann viser det seg at han er den eneste gjenlevende av sitt folk, en stamme av jegere og sjamaner, vostjakerne. Han streifer ensom rundt i den sibirske villmarken med bare naturen og dyrene som følgesvenner, til han en dag møter den russiske språkforskeren Olga.

Det sensasjonelle funnet av den siste vostjakeren oppleves som et rent lykketreff for Olga, men for andre er han et brysomt problem, en komplikasjon som bør ryddes av veien for enhver pris.

Utvalgt sitat fra boka
«Fire elger galopperte mellom trikkesporene på Aleksanterinkatu og sprang over noen ihjelslitte gasellekadavere som ble herjet med av en enslig gribb. En fjellrev lusket rundt utenfor stormagasinet Stockmann og snuste urolig i luften, før den stakk sin vei retning trærne på Esplanadi. På fortauet tvers overfor sto to pandaer og nølte. De visste ikke hvor de skulle gå og klorte på asfalten med klørne for å finne bakken. Det var altfor mye lys på dette stedet. De skjønte ikke lenger om det var natt eller dag. Tre fjellgeiter gikk til angrep på en gaupe som hadde fulgt etter dem på avstand med åpent gap, og så tok de tilflukt bak Svenska Teatern. Andre mørke skygger snodde seg mellom trafikklysene som sendte sine blink i retning Kruununhaka.»

Min vurdering
Diego Marani er en forfatter med stort særpreg. Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende tidligere. Romanen er usedvanlig velskrevet, snodig og sprelsk, og beveger seg innom både det bekmørke, det vellystige og det komiske.

Boka skildrer møtet mellom to vidt forskjellige verdener og sinn: Det naturbaserte, ursibirske og det moderne, urbane.  Eller sagt mye enklere: Instinkt møter intellekt.

Det er et møte som byr på både flaue, voldsomme, lattervekkende og såre øyeblikk. Men boka er også var og vakker, spesielt der forfatteren skildrer den sibirske naturen, sjamanismen og hovedpersonen Ivans forhold til disse, samt hans kjærlighet og respekt for forfedre, naturånder og dyreliv.

Historien vikler seg ut og inn, i stadig nye, svært uventede retninger. Bærebjelken er språk og språkforskning, samt hovedpersonens sibirske bakgrunn og indre sår, som får komme til uttrykk på både vakre og grusomme måter. Det er ei bok som både lar oss smake på det dunkle og det lystige. Noen passasjer har en burlesk stemning, med svært uappetittelige og vulgære innslag.

Det er en rå og saftig historie som tar leseren med på en lesereise av det unike slaget. Man er innom latter, lamslåtthet og sterkt ubehag. Og man blir rørt. Men mest av alt blir man overrasket.

Jeg opplevde det som svært berikende å lese denne romanen. Det er ei tankevekkende bok i det den sier noe om det modernes behandling og holdning til urkultur og urmennesket, eller kanskje også vårt eget forhold til egne røtter og bakgrunn – for sjamanismen og urnatursamfunnet er endel av alle slekters bakgrunn om vi følger linjene langt nok tilbake i tid.

Så hvem kommer best ut av det i denne romanen? Intellekt eller instinkt? Begge har sine fortrinn og begge kan resultere i grusomhet, men bare en av de to har et snev av uskyld på sin side. Og i akkurat denne boka er det den som trekker det lengste strået til sist.

Fakta

5611469_2845860

Forfatter Diego Marani. Kilde: Pax forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3772-1
Oversetter: Jon Rognlien
Originaltittel: L’ultimo dei vostiachi
Utgivelsesår: 2004/Norsk utgave 2015
Sideantall: 180

bokvrimmelB

Odd og Todd

9788282601221”Odd og Todd er brødre, som av og til oppfører seg litt merkelig. De kommer fra Snålestrand, der ting gjøres på en annen måte enn hos oss. Ivrig og nysgjerrig studerer de vår fantastiske verden, og er alltid klare for nye eventyr.”

Brødrene Odd og Todd er egentlig finske. De er skapt av  forfatter- og illustratørparet Aino Havukainen (f. 1968) og Sami Toivonen (f. 1971). Havukainen er utdannet grafisk designer. Hun har jobbet innen multimedia og design siden 90-tallet. Toivonen er også utdannet innenfor grafisk design, og er en prisbelønnet tegneserieskaper. Sammen står de bak Finlands mest populære barnebokserie, nemlig bøkene om Tatu og Patu, eller Odd og Todd, som de heter på norsk. I Finland har det kommet ut over 10 bøker om de viltre brødrene. I høst kom den tredje boka om de to ut her i Norge.

Tidligere i høst var jeg på besøk hos Front forlag. Da jeg gikk derfra hadde jeg blant annet fått de to første bøkene i serien om Odd og Todd. Tusen takk til Front forlag for det!

I seriens første bok, ”Odd og Todd: Snodige oppfinnelser” forsøker brødrene seg som oppfinnere. De synes at mange ting i verden trenger litt forbedring. Derfor har de funnet opp 14 dingser som skal gjøre livet lettere eller bedre for oss. Blant disse finner vi morgenstellautomaten, som gjør det enklere å komme seg igjennom alle morgenrutinene; landskapsboblen, som i en fei kan gjøre omgivelsene mer spennende; æsjmatdetektoren, som fjerner ting du ikke liker fra maten du spiser; folkehavsredningsvesten, som gjør det enklere for folk å finne deg hvis du blir borte i en folkemengde; og hattenøkkelen, som gjør det nesten umulig å glemme igjen nøklene noe sted, og som også gjør det mulig og åpne dører uten å bruke hendene.

9788282601085I bok nummer to, ”Odd og Todd: På jobb”, lurer brødrene på hvorfor voksne jobber og hvordan det er å jobbe. De bestemmer seg for å teste ut 12 forskjellige yrker. Gutta blir blant annet praktikanter hos en baker, en frisør, på en brannstasjon, i en avisredaksjon, hos en bonde og på en skole. De får prøve seg på mange forskjellige arbeidsoppgaver og lærer mye om jobbing og arbeidsliv.

Bøkene om Odd og Todd er beregnet på barn i aldersgruppen 3-6 år. Jeg har testet ut de to jeg har på gudbarnet mitt. Hun er 5.

Bekjentskapet var tydelig fascinerende for henne. Hun koste seg med de detaljerte illustrasjonene og lo godt over bøkenes lekenhet. Spesielt æsjmatdetektoren, i boka om oppfinnelser, falt i smak. Vesla er selv ganske sær i matveien, og synes helt klart at en maskin som fjerner det man ikke liker fra maten er en supergod idé. Hehe.

I boka der brødrene tester ut jobber, var det spesielt sidene om lærerjobb hun likte godt. Alfabetet er flettet inn i illustrasjonen på en slik måte at små bokormer kan lære bokstavene mens de leter etter dem på bildet. Smart og pedagogisk lagt opp.

Gudbarnet mitt så ut til å være mer opptatt av å titte på bildene, og å fordype seg i alle detaljene, enn å lytte til all teksten. Bøkene inspirerer til nysgjerrighet, og vesla stilte massevis av spørsmål rundt det illustrasjonene viste. På den måten fikk jeg flettet inn noe av teksten, selv om bøkene ikke ble lest høyt fra første til siste side.

HavukainenToivonen26

Forfatterparet Aino Havukainen og Sami Toivonen
fotografert av Pekka Holmström

I etterkant, når gudbarnet mitt har vært på besøk hos meg, spør hun etter bøkene om Odd og Todd, så at de fenger er det liten tvil om.

Fra mitt ståsted, som voksen leser, er bøkene lyse, fargeglade og vennlige. De inspirerer til nysgjerrighet og balanserer lek og læring på en god måte. Det er masse humor i bøkene, hovedsakelig i illustrasjonene og alle detaljene som finnes i dem. Jeg har kikket i bøkene flere ganger og opplever å se noe nytt hver gang. Dette er nok bøker barn ønsker å bla i om igjen og om igjen.

Om jeg skal være litt kritisk, og det skal jeg jo, så opplever jeg at mye av teksten er for voksen for aldersgruppen 3-6 år, spesielt i boka om forskjellige jobber. Det brukes begreper som hydraulisk pumpe, lafting, renovering, rehabilitering, reportasje og innenriksjournalist, for å nevne noe. Det er jo de korrekte begrepene, men jeg tenker at barn helt ned i 3 år ikke evner fullt ut å forstå bøkene. På den annen side kan man jo si at det er bøker ”å vokse i”. At de minste barna kan kose seg med bildene, mens mor eller far kan tilføre litt og litt tekst etter hvert som ungene blir større, nærmer seg skolealder og forstår mer. Foreldre kan jo også forklare vanskelige ord for barna, men jeg tenker likevel at barnebøker bør inneholde et språk, og ord, som barna langt på vei forstår selv, uten masse forklaringer.

Alt i alt to spennende og artige bøker for barn, som kombinerer lekne og entusiastiske tegninger med forklarende og, om noe i overkant, voksen tekst. Gudbarnet mitt har i hvert fall hatt flere gode stunder sammen med Odd og Todd. Og flere skal det bli, etter etterspørselen å dømme.

Her er noen bilder fra bøkene:

SAM_1301

Sånn virker brødrenes oppfinnelse, landskapsboblen. Hver boble inneholder forskjellige landskap.

SAM_1302

Her er en landskapsboble med undersjøisk tema.

SAM_1306

Odd og Todd er opptatt med å teste forskjellige yrker.

Forlag: Front forlag
ISBN: 9788282601221 (Odd og Todd: Snodige oppfinnelser, 9788282601221 (Odd og Todd: På jobb)

bokvrimmelB

Kollektivt selvmord

Etter anbefaling fra en venninne har jeg lest denne romanen. Kollektivt selvmord av finske Arto Paasilinna. Jeg er glad for tipset, for dette viste seg å være en svært humoristisk lesetur.

Forfatteren har latt seg inspirere av Finlands svært høye selvmordsstatistikk og den finske folkesjelas tendens til tungsinn. Dette kan ikke kalles lystige temaer, men Paasilinna har likevel klart å skrive en svært så humoristisk bok.

Det hele starter på midtsommerdagen, etter en svært så utagerende feiring av midtsommerkvelden, i sommerhuset til direktør Rellonen. Han har nettopp erfart sin tredje (eller var det fjerde) konkurs og føler at det er på tide å kaste inn håndkledet. Han tar med seg en ladd pistol og trasker ned til løa for å avslutte livet. Løa viser seg å være opptatt. Der inne er nemlig oberst Kemppainen i ferd med å henge seg. De blir begge forstyrret i sine planer, takket være hverandre, og beslutter å legge selvmordsplanene på hylla ihvertfall for en stund. Direktøren og obersten blir sittende å prate sammen til det gryr av dag og innser fort at de har mye til felles, dødsplanene tatt i betraktning. Begge opplever at det kanskje var en mening med at de fant hverandre akkurat da de gjorde og begynner å leke med tanken på at det kanskje er flere som dem rundt om i Finland. Flere med de samme planene, som kanskje kan ha godt av å treffes for å dele erfaringer på området. Resultatet blir en annonse i avisen, hvor de etterlyser selvmordskandidater. Responsen er over all forventning og de to arrangerer et selvmordstreff i Helsinki, som skal føre til en selvmordsturné i luksus turistbuss gjennom Europa. Det selvmordskandidatene ikke hadde forventet er at jo mer de opplever sammen, jo større blir gleden og lysten til å leve…

Som nevnt, så er dette langt fra en tung og vond bok, selv om alvoret også er innom. Paasilinna skriver svært godt og respektfyllt om vanskelige temaer, selv om han også får leseren til både å humre og le høyt. Han er, etter min mening, en mester i å beskrive det absurde ved det mundane, og det komiske i det tragiske. Det er ingen balubabok dette her. Den er ikke fylt av flåsete fleip og utagerende festligheter. Komikken ligger mer i Paasilinnas snedige valg av ord og vendinger og hvordan selve historien skrider frem. Humoren er lun og underfundig og jeg opplever at Paasilinna greier å presentere stoffet med stor omsorg for temaene.

Jeg koste meg stort med denne boken. Sitter igjen med en ørliten undring om jeg kanskje har litt finsk blod i årene. Opplevde gjenkjennelse mens jeg leste. *humre for seg selv*

Anbefaler folk å sjekke ut denne. Absolutt lesverdig! 🙂

Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-21176-8