«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

cover_-isilds-vredeBokas tittel og forfatter
«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
John Olav Oldertrøen har funnet opp en ny sjanger med sin debutroman. «Isilds vrede» er en økofantasy som tar opp hvor respektløst menneskene behandler jorda og naturen, og hvor galt det kan gå om vi ikke endrer oss, endrer vår forsøplende og destruktive adferd, og gjenvinner balansen. Boka er sterkt inspirert av norsk folketro, eventyr og norrøne myter.

Hovedpersonen er Trym som flytter til bestemorens gamle gård sammen med familien sin. I skogen rundt gården møter han ei merkelig jente som forteller at noe forferdelig er i ferd med å skje. At verden kan gå under, men at det finnes håp. Sammen med venninnen Frida og Elise, jenta fra skogen, reiser Trym til Midgard for å finne ut hvordan verdens balanse kan gjenopprettes.

Utvalgt sitat fra boka
«Trym så henne først. Amuletten var nå så varm at det gjorde vondt. Fra et av grottehullene ved motsatt side av innsjøen stod en slank, barbent kvinne kledd i en hvit, tettsittende kjole med slep, og med et hvitt slør foran ansiktet. Hun vinket dem til seg med brå armbevegelser.

– Skynd dere, om dere vil ha en sjanse!

Begge to rev seg løs og løp mot grotten. Den hvitkledde ventet til de var like ved, før hun la på sprang innover i mørket. Frida nølte et sekund i åpningen, men da et kraftig brøl gjallet bak dem stupte hun inn i mørket med Trym på slep.

– Kom til meg, hvisket kvinnestemmen.»

Min vurdering
De bøkene jeg synes det er aller vanskeligst å skrive om er dem jeg opplever som helt allrighte. De ligger i gråsonen mellom suverent og dårlig, er fine, greit skrevet og har et godt budskap – men av en eller annen grunn så når de ikke helt opp. Hos meg. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, for dette er bøker som er, som sagt, allrighte å lese. «Isilds vrede» er for meg en slik bok.

Ja, «Isilds vrede» er ei allright bok. Veldig allright. Den har fine skildringer av vennskap og natur, gode tanker om verden og miljøvern, fine refleksjoner rundt menneskenes adferd og hvordan det påvirker planeten vi bor på, harmoniske doser spenning, humor, folketro og norrøn mytologi. What’s not to like?

Jeg kan ikke si at boka egentlig mangler noe heller. Alle elementer er på plass, i harmoni og servert i passe store doser. Er det kanskje nettopp derfor? «Isilds vrede» fremstår for meg som ei bok som er helt i vater. Jeg tror kanskje det jeg savner er en følelse av tydeligere smak, kraft, personlighet. Et eller annet som får vateret til å vippe bittelitt, slik at boka som helhet fremstår litt mer energisk og upolert.

Det kan være at jeg har litt skyld i egen leseopplevelse. Jeg regner meg som godt over middels opptatt av miljøet, naturen og hvordan vi behandler verden. Jeg er også svært interessert i både folketro og mytologi. Slik sett startet jeg på boka med en tanke om at dette kom til å bli en stor favoritt. Det kan være at min skyhøye forventning har vært med på å farge opplevelsen av «Isilds vrede». Jeg har observert at andre som har lest boka liker den veldig godt.

Dette er forfatterens debutroman. Jeg tenker at boka er et godt utgangspunkt for hans videre forfatterskap. Det er ingen tvil om at Oldertrøen både har evne og vilje til å skrive. Jeg setter stor pris på at han henter opp elementer fra norsk folketro og norrøn mytologi, og jeg er veldig glad for at han i denne boka tar tak i hvordan vi mennesker er med på å ødelegge naturen og verden.

Tross alvorlige temaer og en mulig overhengende dommedag, så er det ei håpefull bok. «Isilds vrede» handler om at vår innsats nytter, selv om alt ser håpløst ut. Det er et budskap jeg liker.

Og jeg liker boka også, det var fint å lese den, men jeg elsker den ikke. Det var dette med vateret igjen da. Jeg antar jeg fortrekker tekster som oppleves som mer kontrastfylte og dynamiske.

Men forfatteren skal få et stort pluss for dvergnavnet Mjødulf Bergknas. Makeløst festlig. 😀

Fakta

jo1web_3

Forfatter John Olav Oldertrøen fotografert av Torkil Storli. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-097-0
Oversetter: —
Originaltittel: Isilds vrede
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 263

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Mikroanmeldelse: Snøhvit av Stella Gurney

Her kommer min aller første mikroanmeldelse. En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

fa9578c6132bdf89930438a2026874f1804cddd035ebd2ab7728d58fBokas tittel og forfatter
«Snøhvit» av Stella Gurney. Illustrert av Zdenko Basic og Manuel Sumberac.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en gjenfortelling av det kjente Brødrene Grimm-eventyret om den unge, vakre piken som blir lagt for hat av sin sjalu og ondsinnede stemor, dronningen. Jenta ender opp i skogen, i huset til dvergene og… ja, dere kjenner vel eventyret så godt alle sammen, at en lengre handlingsbeskrivelse ikke er nødvendig.

Boka er tro mot originalen, men har et litt mer moderne språk, og noe detaljfornyelse. Noe jeg for eksempel ikke kan huske fra det opprinnelige eventyret er at Snøhvits stemor først jobbet på slottet som barnepasser, eller at nevnte stemor først ble virkelig vred på Snøhvits skjønnhet under en turnering, der en av ridderne ga Snøhvit et kompliment for hennes utseende.

SAM_1863Boka er mesterlig illustrert av duoen Zdenko Basic og Manuel Sumberac, som bl.a. har samarbeidet om å illustrere flere av Edgar Allan Poes verker og «Frankenstein» av Mary Shelley. Deres arbeider er gjerne svært detaljrike og fantasifulle, med et snev av mørke og steampunk. «Snøhvit» er intet unntak.

I tillegg til praktfulle illustrasjoner har boka luker man kan åpne, hjul man kan snurre på for å skape liv i bildene, en lekker pop-opp-scene der prinsen frir til Snøhvit og en bitteliten bok inni boka med noen av den onde dronningens magiske oppskrifter. Også er det skjult små edelsteiner fra dvergenes gruver rundt omkring i bokas illustrasjoner. Moro for liten og stor å dra på skattejakt mens man leser.

SAM_1866Utvalgt sitat fra boka
En aften da dronningen var i sine private gemakker, låste hun som vanlig døren og vendte seg mot speilet sitt:
«Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?» spurte hun storaktig. Hvorpå speilet svarte:
«Du, dronning, er ikke lenger vakrest her. Snøhvit tusen ganger vakrere er.»

SAM_1859Min vurdering
Dette er en virkelig praktbok. Illustrasjonene er fantastiske, med vakre, dype farger og en utrolig detaljrikdom. Eventyret er vakkert gjenfortalt, og det er spennende at forfatteren har tillatt seg å skrive inn småting her og der,  som ikke er en del av det originale eventyret. Det er troverdig. Jeg synes det fungerer godt.

Boka er gjennomført magisk og eventyrlig, noe illustratørene skal ha en stor del av æren for.De har skapt en helt særegen eventyrverden i «Snøhvit», som både små og store lesere kan ha stor glede av.

Jeg har kost meg stort med denne boka. Det er godt å gi seg over til den barnlig fascinasjonen vi alle har i oss, uansett alder. Første gang jeg leste denne boka kom det «aaaah» og «aaaaw» fra meg ved synet av hver ny side. Og bokas magi har ikke falmet, selv om jeg nå har bladd igjennom den en rekke ganger.

Om du har lyst på en egen, frittstående utgave av «Snøhvit» i bokhylla di, så er ikke denne boka feil. Koselig å bla i selv, og veldig hyggelig å kunne lese sammen med barn, barnebarn eller andre smårollinger som kommer på besøk.

Her er noen bilder fra boka (klikk på dem for å se dem større):

SAM_1854

Dvergenes hus. Vinduene er luker som kan åpnes.

SAM_1860

Snøhvit i glasskisten, omgitt av dvergene og skogens dyr.

SAM_1856

Snøhvit og prinsen.

Fakta

Stella_GurneySmall

Forfatter Stella Gurney

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Front forlag
ISBN: 978-82-8260-208-2

bokvrimmelB

 

Prins Godhjerta av Huttetuttentei

cover-prins-godhjerta”Det var en gang en prins som var så godhjerta at alle mennesker likte ham. Det skinte et vidunderlig vakkert lys ut gjennom brystet hans, og når han var i nærheten, begynte fuglene å kvitre, og unge piker fikk hjertebank og røde roser i kinnene.”

Erik Johansen har skrevet eventyret om Prins Godhjerta. Han er en allsidig mann, som både er barneunderholder, musiker og radiograf ved Radiumhospitalet i Oslo. Han er også kjent under navnet Onkel Snurre-Tullball, som melodimaker, eventyr- og tekstforfatter gjennom gruppa Trollklang. Noen av Johansens historier for barn har blitt sendt i NRK’s Barnetimen for de minste. Johansen debuterer som barnebokforfatter med ”Prins Godhjerta”.

SAM_1347

Bondejenta Solstråle

I denne barneboka møter vi, som tittelen avslører, Prins Godhjerta i landet Huttentuttentei. Prinsen blir en dag kidnappet av det grusomme trollet Vrælefæl, som også river hjertet ut av brystet på prinsen og kaster det i en brønn. Kongen av Huttetuttentei utlover en dusør til den som kan redde prinsen. Mange forsøker, men alle blir skremt halvt i hjel av Vrælefæl. Til sist er det ei bondejente, Solstråle, som legger ut for å befri prinsen fra trollet, og for å redde hjertet hans. Ved hjelp av noen magiske ønsker fra ei lur heks og sitt eget mot, lykkes hun – og som seg hør og bør i et skikkelig eventyr vinner hun prinsen og halve kongeriket for innsatsen sin.

SAM_1346

Prins Godhjerta

”Prins Godhjerta av Huttentuttentei” er bygget over en ganske tradisjonell eventyrlest, men inneholder også moderne elementer. I denne historien er det ei jente som er helten, og en prins som må reddes. En slik vinkling liker jeg.

Det blir ikke riktig å lese en barnebok med skjønnlitterære briller på, men det er noen småting ved boka jeg henger meg litt opp i som voksen leser – rent subjektivt sett. Jeg tviler sterkt på at barn som leser boka, eller mer sannsynlig blir lest for, reagerer på det jeg skal nevne nå. Det er noe med språket i boka som gjør meg litt ambivalent. På den ene siden så er det et ganske typisk eventyrspråk, folklig og jovialt. Hyggelig fortalt og enkelt å forstå. Forfatteren ordlegger seg lekent og morsomt. Men det er noen ord og uttrykk jeg opplever som litt gammeldags, men ikke gamle nok til å tilhøre eventyrenes glansperiode. Det er ord som nesevis, tertefin og jubelropet jabba-dabba-dabba-duuuuu, som for meg henger litt igjen i 60-tallet, og min foreldregenerasjon. Jubelropet er hentet fra The Flintstones, som fremdeles nyter en viss popularitet, men som hadde sine glansdager i det nevnte tiåret. Det kan være jeg flisespikker nå, men det ble bare litt rart å lese en barnebok av 2013 og få assosiasjoner til et tiår 50 år tilbake i tid. For meg ble den tekstlige harmonien litt brutt av dette.

For å legge meg selv litt til side og forsøke å se teksten som et barn, så tror jeg disse ordene og begrepene jeg har nevnt vil bli oppfattet som snurrige og morsomme, og at de vil gjøre boka til et rikt og frodig bekjentskap for de små. Jeg tror at dette er ord barn gjerne adopterer og synes det er moro å bruke når de snakker selv.

Boka er gjennomillustrert av Synne Helene Hagen. Jeg har vært innom hennes hjemmeside, for å se bredden av hva hun har gjort. Mye fint, mye innenfor fantasy, mytologi og det åndelige. Jeg ser hvorfor hun ble valgt til å illustrere ei eventyrbok. Likevel er det noe ved måten hun har løst illustrasjonsoppgaven av ”Prins Godhjerta” jeg er litt usikker på om jeg liker.

SAM_1348

Trollet Vrælefæl

Hagen og jeg har en ting til felles. Vi har begge kunstfaglig utdannelse. Når jeg ser på bildene hennes, ser jeg en hel masse kreativitet, en stor dose fantasi og at hun har tilegnet seg bred kunnskap om det som ar avgjørende for om et bilde fungerer eller ikke; Komposisjon, linjer, rytmer, farger og anatomi, bare for å nevne noe. Dette kommer spesielt tydelig frem i for eksempel trollportrettene på side 13 og på side 49, som jeg synes er herlige.

Det jeg sliter litt med når jeg ser på bildene i boka er at kvaliteten på illustrasjonene virker varierende. Noen bilder er kjempefine, mens andre synes å være mindre gjennomarbeidede. De virker mer som skisser. Jeg får inntrykk av at noen bilder har vært hastverksarbeider.

Det er også noe ved male- og fargeleggingsteknikken jeg ikke synes fungerer så godt. Eller det kan være at fargeredskapene som er brukt, ikke fungerer optimalt. For meg ser det ut til at Hagen har brukt vannfarger, muligens akvarell, kombinert med fargeblyanter, muligens akvarellblyanter. Resultatet har blitt litt fargetjukt og klumpete. Det kan se bittelitt amatøraktig eller ”ungt” ut. Altså malt av et langt yngre menneske enn Hagen.

SAM_1349

Den lure heksa

Nå kan det være at Hagen har valgt seg disse redskapene og denne teknikken nettopp fordi det er en barnebok. Et ungt uttrykk skal tiltale et ungt publikum. Om så er, så liker jeg den ideen. Jeg er bare ikke sikker på om jeg synes utførelsen av den er makismal.

Men igjen, dette er ting jeg som voksen med kunstfaglig bakgrunn tenker på når jeg blar i boka. Barn som leser om Prins Godhjerta vil nok like de frodige fargene, det passe skumle trollet, den lure heksa og alle de andre Hagen har tryllet frem med sin fantasifylte strek.

Alt i alt et passe klassisk, passe moderne, passe morsomt og passe skummelt eventyr for barn i alderen ca. 3-6 år. Selv om jeg bladde meg igjennom boka med et kritisk blikk, så må jeg innrømme at jeg synes historien hadde sjarm og at det var et hyggelig eventyr.

SAM_1350

Klassisk eventyrslutt for Prins Godhjerta og Solstråle

(Dette var en av bøkene jeg fikk med meg fra årets Bokbloggtreff i september.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Liv forlag
ISBN: 978-82-93184-35-5

bokvrimmelB

Sagnet om Trollveggen – Trolla, bryllupet og soloppgangen

Sagnet_om_Trollv_5136fefbb42bb”Innerst i Romsdal, akkurat der bølgene fra fjorden treffer de bratteste fjella, blei det en gang for lenge, lenge siden holdt et bryllup. Dette var så eventyrlig vakkert og vilt at folk prater om det enda.”

Frittgående Fruers forlag har hentet fram det gamle norske folkesagnet om Trollveggen, og laget barnebok av det. Med seg på laget har de den prisbelønnede illustratøren Gunvor Rasmussen. Et vellykket prosjekt med et svært sjarmerende resultat.

Sagnet om Trollveggen forteller historien om hvordan Nord-Europas høyeste loddrette fjellvegg, som troner midt i Romsdalen, ble til. Det er et sagn i god gammel eventyrstil, med troll i hovedrollene. Historien går ut på at tindene på Trollveggen en gang var troll – bryllupsgjester, brud og brudgom – i et vilt og vakkert trollbryllup. Trollene ble så oppslukt av festen at de glemte å følge med på når solen steg på himmelen – og dermed ble de til stein alle sammen. Troll tåler som kjent ikke sollys.

1384163_454108548043129_140523497_n

Trollbruden Myra

Dette har blitt en utrolig sjarmerende barnebok, med masse spennende ekstramateriale i. Frittgående Fruer har sørget for at det opprinnelige sagnet står gjengitt innledningsvis, deretter følger den barnevennlige og illustrerte tolkningen av sagnet. Helt bakerst i boka finnes fakta om Trollveggen, et kart med navn på alle tindene, forslag til spasertur for hele familien til Litlefjell (som har god utsikt til Trollveggen) og oppskrift på ”Lune Romsdalshorn”.

Jeg koste meg med denne barneboka. Synes det er koselig at gamle norske sagn blir hentet frem igjen. Likte godt moderniseringen og barnetilpasningen av fortellingen. Det er noe jovialt og trivelig over språket, med sine konsekvente a-endelser og moderne eventyrformuleringer.

1385756_454109528043031_159794364_n

Småtroll

Men det som virkelig gjør sus på sagnet og boka er illustrasjonene til Gunvor Rasmussen. Så rare, supersøte og elsklige troll som hun har penslet frem skal man lete lenge etter. Illustrasjonene er fargerike, originale, litt naive og frodige. Det er noe ved streken som får meg til å assosiere i så vidt forskjellige retninger som Elsa Beskow, Tim Burton og Monsterbedriften. Rasmussen har virkelig lykkes i å skape et nordisk naturunivers for barn av i dag, der rare naturvetter og søte småtroll ligger på lur i busk og kratt.

1385285_454109061376411_1075488425_n

Trollbrudgommen Rabben

Jeg tar meg i å ønske at figurene fra boka fantes som plysjdukker, små trollfigurer eller som pynt på nøkleringer. Har nemlig innmari lyst på et slikt troll eller to selv. De er herlige!

En skikkelig trivelig barnebok, som nok vil sjarmere barn i alle aldre, dette her. Passer for små trollunger som liker eventyr, og foreldre som liker å ta med seg barna sine ut på tur i den magiske norske naturen. De lune Romsdalshornene fungerer utmerket som turmat forresten. Namnam!

1380345_454100871377230_1163311705_n

Dansende småtroll

(Dette var en av bøkene jeg fikk med meg fra årets Bokbloggtreff i september.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Frittgående Fruers Forlag
ISBN: 978-829990560-2

bokvrimmelB

Ulvehunger

Det er ikke ofte jeg leser noveller. Forrige gang det skjedde var vel da John Ajvide Lindqvists novellesamling ”Papirvegger” kom på norsk. Jeg leser for det meste romaner.

Anlaug Sanderød debuterer med ”Ulvehunger”. Hun har en cand. mag.-grad i blant annet litteraturvitenskap og mediefag. Til daglig jobber hun som journalist i Egmont Hjemmet Mortensen.

Jeg kom over boka i Gyldendals høstkatalog for 2012. Forlagets presentasjon pirret nysgjerrigheten min. Boka måtte leses.

«Ulvehunger» består av fem noveller. Sentralt i dem alle står relasjoner, kjærlighet og det ensomme menneskets dype hunger etter det som kan fylle savnet etter noe, etter noen. Men alt er ikke nødvendigvis helt slik som leseren først tror. Alle historiene har hver sin fiffige vri, som oftest avsløres helt mot slutten.

Vi møter en kvinne med helseproblemer. Hun begynner å ta seg turer i Østmarka for å bøte på formen. På en av sine turer vandrer hun rett inn i eventyret og ender opp med å ta en flik av det med seg hjem.

Ei ung spedalsk jente som døde på 1800-tallet forelsker seg i en kriminell og voldelig kosovoalbaner med dramatiske følger.

Gjenferd glir som skygger av levd liv langs Akerselva og i Oslos gater, og fletter seg inn i de levendes verden og hverdag.

En middelaldrende kvinne finner tilbake til gamlekjæresten, sitt livs kjærlighet, men oppdager at svært mye har endret seg siden sist.

En kjølig ektemann fryser til is i en leilighet på Frogner.

Anlaug Sanderød er født i Oslo og skriver hovedsaklig historier med byen som bakgrunn. Hun skildrer østkanten, vestkanten og sentrum med kyndighet. Novellene ligger litt i samme landskap som John Ajvide Lindqvists bøker (det er ingen tilfeldighet at jeg nevnte ham innledningsvis i denne bokomtalen). Jeg får også assosiasjoner til filmer som «The Sixth Sense» av M. Night Shyamalan og «The Others» av Alejandro Amenábar.

Sanderød lar triviell, og noen ganger vond, virkelighet gli over i eller spjæres av det fantastiske, paranormale og mytiske. Hun mestrer kunsten å overrakse leseren til det fulle.

Å lese «Ulvehunger» er litt som å skue ned i vann. Først ser man bare omverdenen som speiler seg i overflaten. Etter hvert begynner man å skimte noe under. Lag på lag avdekkes for den nysgjerrige og den tålmodige. Den historien man først trodde man leste viser seg til sist å være en helt annen. Perspektiver endres og stadig nye nyanser avsløres. Noe sier meg at Anlaug Sanderøds noveller kan leses igjen og igjen, og at de vil gi en unik og god leseropplevelse hver gang.

Jeg innrømmer gjerne at jeg som østkantjente fra Oslo syntes det var langt over middels staselig å lese Sanderøds noveller. Hun skildrer flere steder jeg kjenner godt og gir dem en helt ny, nesten magisk, aura.

Jeg innrømmer også at jeg har skrytt uhemmet av denne novellesamlingen til venner og bekjente både underveis i lesingen og i ettertid. Det er rett og slett en av de sprekeste leseropplevelser jeg har hatt på en god stund. Novellene er spennende, overraskende, eventyrlige og utrolig spenstig skrevet. Og som en ekstra bonus: Samlingen har gitt meg lyst til å sjekke ut noveller litt oftere.

Jeg har rett og slett fått meg en ny norsk favorittforfatter som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av!

(Takk til Gyldendal for anmeldereksemplar av denne boken!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-42922-2