1001 Books: Lolita

lolita”Lolita” er en av bøkene som inngår i mitt bloggprosjekt ”1001 books you must read before you die”. Mer om prosjektet HER.

Vladimir Nabokov (1899-1977) regnes som en av de store russiske emigrantforfatterne. Han ble født i St. Petersburg i 1899 og ble amerikansk statsborger i 1945. Før han flyttet til USA studerte han slavisk og romansk litteratur ved universitetet i Cambridge. På 30-tallet bodde han i Berlin, og rett før andre verdenskrig brøt ut flyktet han med familien til Frankrike. Vladimir Nabokov var svært nyskapende og skrev en rekke originale og avanserte romaner og dikt. Romanen Pale Fire fra 1962 regnes som hans engelskspråklige mesterverk. Det er likevel den sensasjonelle romanen ”Lolita” fra 1955 han er mest kjent for. Det var også denne romanen han ble verdensberømt for. Boka er filmatisert to ganger, henholdsvis i 1962 og 1997, av regissørene Stanley Kubrick og Adrian Lyne.

Bildet jeg har valgt til denne artikkelen er filmplakaten fra Adrian Lynes versjon av ”Lolita” fra 1997, der Jeremy Irons tolker rollen som hovedpersonen Humbert Humbert. Det er dette bildet som pryder forsiden på den boka jeg har. Den er utgitt på Cappelen Forlag før de fusjonerte med Damm, noe som har gjort det litt vanskelig å spore opp et brukbart bilde av akkurat denne utgaven av boka på nettet. Jeg kunne selvfølgelig ha fotografert omslaget, men valgte i stedet å bruke filmplakaten.

Før jeg begynner på avsnitt om handling og hva jeg selv synes om boka må jeg få advare om at denne omtalen inneholder SPOILERE.

”Lolita” er historien om en middelaldrende europeisk litteraturprofessor, Humbert Humbert, som emigrerer til USA og forelsker seg i den 12 årige Dolores Haze, kalt Lolita.

Vi blir først kjent med Humbert som 12-åring, alderen da han opplever sin første forelskelse i den jevngamle piken Annabel. Han tilbringer tid sammen med henne kun noen korte sommermåneder, men hun blir hengende igjen i ham som et bilde på drømmepiken. På en måte er Annabel begynnelsen på Lolita, som han møter mange, mange år senere. Det er graverende likhetstrekk mellom dem, både når det gjelder alder og utseende. Når Humbert ser Lolita for første gang er det som om han har funnet igjen sin drøm Annabel, bare i en mye mer forlokkende utgave.

Mellom Annabel og Lolita blir Humbert gift og skilt. Hans hustru er datter av en polsk lege, en vever og barneaktig kvinne ved navn Valeria. Det er nettopp hennes barnlige fremtoning og oppførsel som tiltrekker Humbert. Han får et håp om at han kanskje skal klare å være lykkelig med en voksen kvinne når han møter henne. Men Valeria blir eldre og utvikler seg. Hun legger av seg sin naivitet og sitt barnlige utseende – og blir følgelig mer og mer frastøtende i Humberts øyne. Til sist er det hun som forlater ham, noe han først motsetter seg – det er antageligvis et skår i hans stolthet – men tilslutt finner han seg i det. Bruddet blir opptakten til at han flytter fra Europa til Amerika.

Huset til familien Humbert skal bo hos i USA har nylig brent ned når han ankommer. En venninne av husvertens hustru, Mrs. Charlotte Haze, tilbyr ham husrom. Dolores Haze, Lolita, er hennes datter.

Humbert har ikke forgrepet seg, i teknisk forstand, på noen før han møter Lolita. Han har fått utløp for sin legning gjennom kjøp av sex fra prostituerte – meget unge sådanne, eller prostituerte med et barnaktig utseende. Humbert er ikke pedofil, som mange kanskje tror. Han er hebefil. Det betyr at han ikke tiltrekkes av småbarn, men jenter i alderen 11-14 år, jenter som nettopp har kommet i, eller er på vei inn i, puberteten – såkalte smånymfer.

Mens Humbert blir mer og mer betatt og besatt av Lolita, blir enken Charlotte Haze (Lolitas mor) mer og mer forelsket i Humbert. Det ender med at Humbert gifter seg med Charlotte, ikke av kjærlighet til henne, men for å kunne være lovlig nær Lolita i uoverskuelig fremtid.

Historien tar en brå og uventet vending da Charlotte dør i en bilulykke. Plutselig får Humbert alle sine drømmer oppfylt. Han får Lolita helt for seg selv. Det er ingen som står mellom ham og det han begjærer mest. Himmel og helvete er innen rekkevidde.

For at ingen i Lolitas vennekrets, på skolen eller i nabolaget skal fatte mistanke om Humberts legning, velger han å legge ut på en reise med Lolita etter Charlottes død. Det blir en roadtrip gjennom USA, på øde småveier, innom små moteller og vertshus, dypere og dypere inn i det som for Humbert er et himmelrike av kjærlighet, nytelse og begjær – men også dypere og dypere inn i hans sjalusis mørke avkroker og psykens evne til å rettferdiggjøre de nedrigste handlinger. Romanen er en reise inn i hovedpersonens sinn og psyke, en reise som stadig blir mørkere og mer paranoid til den når sitt katharsiske klimaks på svært dramatisk vis.

Humbert er gjennom hele boken svært klar over at hans ønsker og lyster er ulovlige. At hans legning vil fordømmes. Han tiltaler, i tanken, leseren som ”ærede jury” flere ganger. Han forventer at vi skal dømme ham for hans seksuelle preferanse og handlinger basert på denne (Ja, kanskje han til og med ønsker det?). Og som en forsvarer i en rettssal gjør han alt for å rettferdiggjøre sine handlinger og lyster for leseren. Han går til og med så langt som å påstå at det i siste rekke var Lolita som forførte ham, som ønsket samleie den første gangen og som hadde all makten i forholdet. En tolv år gammel jente.

Jeg har hørt mange si at denne romanen utelukkende taler overgriperens sak, at den rosemaler overgrepet fordi den kun kringkaster Humberts stemme. Jeg er ikke enig i det. Javisst er det Humbert som er fortelleren her. Men, jeg, leseren får oppleve Lolitas vinkel gjennom å bli forført inn i historien av forfatterens vakre språk, slik Humbert sakte men sikkert forfører Lolita til å gi etter for de lystene han nærer i dypet av seg selv. Det er nemlig en usedvanlig poetisk vakker roman dette her. Det er en fryd og lese den. Boken er en slags skjønnheten og udyret-historie der poesien i språket er skjønnheten, og hovedpersonens handlinger er udyret. I møtepunktet mellom disse to kontrastene ligger tiltrekningen og frastøtelsen som gir oss opplevelsen av Lolitas rolle som overgrepsoffer i romanen. Nabokov blir for leseren det Humbert er for den unge Lolita.

Romanens slutt er voldsom og dramatisk, men innehar også en slags psykologisk logikk. Lolita klarer å komme seg vekk fra Humbert etter lang tid i hans mørke elskovsgrep. Hun slår seg etter hvert ned sammen med en ung mann, blir gravid og vil gifte seg med ham. Det unge paret ønsker å søke lykken i Alaska, men trenger penger til ferden og etableringen der nord. Hun sender Humbert et brev hvor hun ber ham sende henne litt penger.

Han finner ut hvor hun bor og oppsøker henne personlig. I et siste fortvilet forsøk på å få henne tilbake foreslår han at de kan rømme sammen, men hun avslår. Jeg får en følelse av at hennes avslag vekker noe i Humbert. Kanskje en slags innsikt i at den perfekte kjærligheten han mener å ha opplevd sammen med henne kun har vært en del av hans subjektive lystverden.

Under besøket forteller hun ham at han ikke var den første mannen som seksuelt misbrukte henne. Hun forteller om lederen på en sommerleir hun var på sommeren etter at Humbert flyttet inn sammen med henne og moren. Hun skildrer overgrepene for ham. Noe begynner å etse.

Det finnes en splittelse i Humbert, mellom objektivt og subjektivt. Mellom den kollektive virkeligheten med sitt lovverk, sine regler og sin moral, og Humberts egen indre verden der han er skyldfri og i sin fulle rett til å følge sine lysters innfall. I stedet for å ta innover seg og å ta ansvar for det faktum at han har seksuelt misbrukt en ung jente, så projiserer han skylden helt over på Lolitas andre overgriper – mannen fra sommerleiren. Denne leirlederen blir for Humbert en Humbert utenfor Humbert selv – eller rettere sagt et symbol på hans mørke splittet fra hans lys, eller overgriperen splittet fra elskeren.

Som en siste gave til sin elskede overlater Humbert det meste av sine penger til Lolita og hennes forlovede, for deretter å oppsøke leirlederen og drepe ham. Det er like mye et psykisk selvmord. Humbert tar livet av det i seg som har såret og skadet Lolita, henne han har elsket høyest i denne verden. Ved å utslette overgriperen, kan elskeren og den uskyldige i ham stå igjen ubesudlet. Han har i egne øyne gjort opp for seg. Og likevel er det ikke mer igjen å leve for. Lolita er tapt for alltid.

”Lolita” er en usedvanlig vakker roman, hovedsakelig takket være Nabokovs mesterlig poetiske språk. Den er også en utrolig gripende kjærlighetsskildring. Men vi kommer ikke bort fra at ”Lolita” også er en rystende bok, en bok som både provoserer og sjokkerer med sitt innhold. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger, og jeg tror jeg kommer til å oppleve nye nyanser og lag i fortellingen for hver gang jeg dykker ned i den.

Jeg sitter rørt, dypt berørt (på både godt og vondt) og utfordret igjen. Jeg forstår godt hvorfor ”Lolita” regnes bl.a. litteraturhistoriens store verk.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Cappelen
ISBN: 82-02-17571-2

bokvrimmelB

Ildfuglen

”Ildfuglen” er skrevet av norske Hedda H. Robertsen og er forfatterens andre bok. Den første, ”Skutt i filler av Mads Mikkelsen”, kom i 2008. Begge hennes romaner faller innenfor sjangeren erotisk litteratur, selv om jeg protesterer litt på akkurat det sjangervalget når det gjelder ”Ildfuglen”. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

I romanen møter vi Simone og Amalie som deler leilighet i Oslo. Det er et år siden venninnen Malene døde i en bilulykke. Malene delte også leilighet med jentene. Hennes rom står fortsatt tomt. Det var Simone som kjørte bilen.

Både Simone og Amalie har sine ting å slite med psykisk, i tillegg til skyldfølelsen og sorgen etter Malenes død. Amalie smaker av anoreksi, dårlig selvbilde og grensesettingsproblematikk. Simone bærer på selvhat, dårlig samvittighet og et intenst ønske om å bli straffet, om å lide – kanskje til og med om å dø. Jentenes indre mørke kommer til uttrykk på forskjellig vis.

Amalie kaster seg i armene på en forlovet mann som også er hennes professor i psykologi på Universitetet. Han bruker henne til å få utløp for sin sadistiske side, den han ikke tør å vise sin fremtidige hustru, og hun underkaster seg lydig. Det er en selvutslettende kjærlighet Amalie oppviser. Hun tror ikke på at hun har en egenverdi, at hun er verdt kjærlighet kun fordi hun er. Derfor suger hun til seg alt hun kan av oppmerksomhet fra Thomas, og lar ham gjøre alt han lyster selv om det skader henne, for å føle seg elsket, for å føle seg verdifull.

Simone sliter med dårlig samvittighet etter bilulykken venninnen Malene døde i. Underliggende kan det virke som om Simone ønsker at det var hun som døde og ikke Malene. Selvforakten og selvhatet svulmer i henne. Hun tror ikke på at hun fortjener noe godt og det virker ikke som om hun tør å være nær noen, å være følelsesmessig sårbar. Hun er sikkert redd for å miste. Simone har et kaldt og upersonlig forhold, basert på mekanisk utførte blow jobs, til en medelev ved Universitetet, Adam.

Simone danser ballett. Hun øver til rollen som Tsarevna i Igor Stravinskijs Ildfuglen. Hennes dansepartner, Sigmund, tar henne med til en fetisjklubb på hennes bursdag. Der ender hun opp med å bli med en fremmed mann hjem. Dager og netter i unerkastelse, smerte og fornedrelse tar til.

Tittelen på ballettforestillingen Simone øver til er en usedvanlig passende tittel på denne romanen. Ildfuglen er basert på et gammelt russisk folkeeventyr som handler om Ivan som fanger en magisk ildfugl. For å få tilbake friheten gir fuglen Ivan en av sine fjær. Med denne fjæren kan Ivan påkalle ildfuglen når han er i fare. Ivan forelsker seg i den vakre Tsarevna som holdes fanget av det grusomme uhyret Kaschei. Med hjelp fra ildfuglen klarer Ivan å drepe uhyret og sette Tsarevna fri.

Det er mye den samme prosessen Simone og Amalie går igjennom. De er fanget av vonde opplevelser i sin fortid, av sine egne indre demoner eller uhyrer, og trenger noe som kan redde dem. I eventyret er det en mann som er den reddende helten, i romanen er det jentene som til sist må ta valg som redder dem selv, valg som fører dem vekk fra usunne forhold til både seg selv og menn.

Det er ikke en gladerotisk koseroman dette her. Som jeg nevnte innledningsvis så opplever ikke jeg ”Ildfuglen” som erotikk i det hele tatt. Personlig ville jeg ha kalt boken et bekmørkt psykologisk drama. Grunnen til det er at den erotikken som finnes i historien om Amalie og Simone ikke er til stede i kraft av å være erotikk, men som substitutt for noe annet. Jentene bruker sex slik alkoholikere bruker alkohol, narkomane bruker stoff og selvskadere bruker barberblader. Erotikken er kun et redskap for selvdestruksjon.

Ildfuglen er både lett og vanskelig å lese. Den har ikke mange sidene, jeg leste hele boka på 3-4 timer. Det er godt med luft i den, store bokstaver og korte kapitler. Men innholdet er sterkt, vondt og tankevekkende. Det er en studie i kjærlighetens mørke fasetter dette her, i underkastelse, makt og overlevelse. Selv om mange av jentenes valg er rystende, finnes det også såre og vare trekk ved historien. Det er lett å føle med venninnene og å sette seg inn i bakgrunnen for deres sinnstilstand og emosjonelle havari, selv om valgene de tar kan være vriene å forstå. Jeg tror mye av gjenkjennelsen ligger i det faktum at de aller fleste av oss kjenner til det å ha dårlig selvfølelse og en mørk indre dialog. Det er kanskje ikke vanlig å gå så drastisk til verks i sitt forsøk på selvutslettelse og selvstraff som disse jentene gjør, historien er ekstrem og satt på spissen, men jeg tror vi alle vet noe om hvordan det er å være strengere og hardere med oss selv enn med andre.

Jeg har ingen problemer med å anbefale ”Ildfuglen” til andre lesere. Det er en meget velskrevet roman som suger leseren inn og nekter å gi slipp. Dette er en historie jeg kommer til å bære i meg lenge, som både en vond klump i magen, en tankevekkende tekst og som et skjørt lysglimt som minner om at det er mulig å reise seg fra asken igjen – som en ildfugl!

Boken er et litterært katharsis.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra årets bokbloggertreff i september)

Forlag: Tiden Norsk Forlag
ISBN: 978-821-00-5280-4

Secret Life of Syrian Lingerie: Intimacy and Design

Interessant bok av Malu Halasa og Rana Salam som tar utgangspunkt i produksjonen av sexy, syrisk undertøy. Boka gir et spennende og overraskende innblikk i Syrias politiske og muslimske historie, i forholdet mellom kjønn, intimitet og erotikk. Secret Life of Syrian Lingerie fjerner fordommer, spesielt om muslimske kvinner, samt gir et nyansert bilde av forskjeller og likheter mellom kvinnesyn i øst og vest.

Boka er bygget opp av essays, intervjuer, poesi og fotografier fra produktkataloger viet til nettopp syrisk undertøy av det mer erotiske slaget. Det er i hovedsak kvinners historier som står i fokus. Historier om kvinnefelleskap, familieliv, sexliv og forholdet til menn er sentrale temaer.

Det er interessant å se at undertøyet denne boken presenterer ikke blir brukt av syriske muslimer med høy utdannelse, eller med en liberal holdning. Det frekkeste, mest avslørende og pornografiske undertøyet brukes av lavt utdannede, fattige, konservative og fundamentalistiske muslimer. Undertøyet boken presenterer er heller ikke plagg som benyttes under klær, til hverdags. Det er utelukkende undertøy til bruk på soverommet.

Det høres ut som en nisjebok om undertøy dette, men er så mye mer! Den gir et fascinerende innblikk i en land, en kultur, en religion og en bransje som mange vet lite eller ingeting om. Absolutt lesverdig.

Forlag: Chronicle Books
ISBN: 978-08-11-86458-9