Bokbloggerprisen 2016: Jane Ashlands gradvise forsvinning

9788210055225-300dpiBokas tittel og forfatter
«Jane Ashlands gradvise forsvinning» av Nicolai Houm.

Bokas særtrekk og handling
Jeg vil kalle denne romanen for et psykologisk drama.

Vi møter den amerikanske kvinnen Jane, som har reist til Norge for å treffe slektninger hun har oppdaget at hun har gjennom slektsforskning. Hun ender etterhvert opp på høyfjellet, alene. Reisefølget har forlatt henne og hun gjør ikke tegn til å ville vende tilbake til sivilisasjonen. Hva er det som egentlig har skjedd med Jane? Hva er det hun flykter fra? Hva er det som tærer på henne?

«Jane Ashlands gradvise forsvinning» er en psykologisk innsiktsfull roman om tap, savn, sorg og hva som kan skje med et menneske som har mistet livsgnisten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun har lest at det gjerne ender med at man kler av seg. En siste fatal feiltolkning av omgivelsene, så ligger man der i undertøyet, blåhvit og stram i huden, med store, gjennomfrosne øyeepler, og etter hvert draperes man i et likklede av nysnø som må børstes varsomt bort når man blir funnet.»

Min vurdering
Det er en stund siden jeg leste denne boken. Jeg har ventet med å blogge om den for å være litt mer i takt med bokbloggernes samlesing av romanen i forbindelse med at den er nominert til Bokbloggerprisen 2016.

Med boka litt på avstand kan jeg si at jeg husker den som en god leseopplevelse. Jeg ble fanget inn allerede på første side, nysgjerrigheten ble vekket og jeg ble engasjert i hovedpersonens historie. Hvem er denne Jane, og hva er det som egentlig har skjedd med henne? Hun har tanker og tar valg som vitner om en kvinne som ikke er i vater. Noe må ha stjålet gleden, pågangsmotet og meningen med livet – og det er dette intense ønsket man får om å avdekke årsaken til kvinnens sinnstilstand og nåværende livsvalg som utgjør mye av denne historiens nerve og drivkraft.

Sakte avslører forfatteren Janes historie for oss. Vi lærer at hun er forfatter og litteraturprofessor. Vi hører om livet hennes som mor og kone. Vi forstår at mannen Greg og datteren Julie betyr alt for henne. Og vi får ta del i hendelsen som skal endre alt. Som etterlater Jane alene tilbake, uten det som har vært hele livet hennes – den hendelsen som kaster henne ut i en tilværelse preget av sorg, savn og en hjerteskjærende ensomhet som ikke vil vike.

Jane forsøker å reise vekk på forskjellig vis. Hun blander piller og alkohol. Forsøker å mildne smerten. Hun reiser til Norge, forsøker å hente seg selv ut av den emosjonelle tåkeheimen hun eksisterer i. Men man kan ikke reise fra seg selv. Følelser og sinnstilstand blir med på reisen. Og smerten blir tydeligere og tydeligere – også for dem rundt Jane.

Boka er godt skrevet. Forfatteren får frem den inderlige smerten og sorgen på en tydelig, men likevel særpreget og original måte. Det kan ofte være vanskelig å skildre sorg. Det kan oppleves som melodramatisk eller klisjépreget – men Houm unngår disse fellene og får til en troverdig og gripende historie som balanseres med enkelte humoristiske innspill og scener. Boka byr på både rå, usminket menneskelighet og mørk humor.

Jeg ble spesielt begeistret for bokas filmatiske kvalitet. Houm har et språk og en måte å skildre scener på som er utrolig levende og fascinerende. Det ligger en slags stor, symbolladet tomhet i de forskjellige scenene, noe som underbygger hovedpersonens sinnstemning og reise.

Boka slutter der den begynner. Vi har fått vite hvordan Jane har endt opp der hun er, innhyllet i tåke, i et telt midt i den norske fjellheimen. Alene. Men vi vet ikke sikkert hvordan det går. Jane tar et valg, men det er opp til vår fantasi hva resultatet av det valget vil bli.

Jeg liker bøker med en litt åpen slutt. Jeg liker bøker man ikke forstår fullt ut før siste side er lest. Og jeg elsker bøker med et innsiktsfullt psykologisk innhold. Her fikk jeg alle tre på en gang. «Jane Ashlands gradvise forsvinning» er kanskje ikke den aller beste boka jeg har lest, men den er god – og jeg kommer til å bære den særegne stemningen den byr på med meg videre. Det var givende å lese denne romanen, og jeg fikk lyst til å lese mer av Houm.

Fakta

nicolaihoum

Forfatter Nicolai Houm fotografert av Paal Audestad. Kilde: Tiden.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Tiden
ISBN: 978-82-10-05522-5
Oversetter: —
Originaltittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 175

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Den vesle blå haien: Vakker barnebok om annerledeshet og nestekjærlighet

den_vesle_blaa_haien-1024x834Bokas tittel og forfatter
«Den vesle blå haien» av Øyvind Vågnes. Illustrert av Akin Duzakin.

Bokas sætrekk og handling
«Den vesle blå haien» er en vakkert gjennomillustrert, nynorsk barnebok om den vesle blå haien. Den vesle blå haien er annerledes enn alle de andre haiene. For det første er han ikke grå, som haier pleier å være. Han er blå, som havet, og blir derfor oversett. Og han spiser ikke fisk, som de andre haiene gjør. Den vesle blå haien liker de fargerike anemonene. De er myke i munnen og får ham til å føle seg vakker og fargerik innvendig.

En dag skjer det noe som endelig fører til at den vesle blå haien blir sett.

Utvalgt sitat fra boka
«Den som skin, er seg sjølv så sterkt.
Men det skin frå alle.
Ein må berre sjå godt nok etter.
Det skin frå den blå haien.
Det skin frå den grå haien.
Det skin frå deg.»

Min vurdering
Dette er rett og slett en slående vakker liten barnebok. Både tekst og bilder er sterke, vakre, og gjør boka til en spesielt fin leseopplevelse.

Tekstene utgjør en sammenhengende historie, men kan nesten leses som små dikt. Lyrikk. Det ligger en lyrisk kvalitet bak disse magisk enkle setningene. Mye sies med få ord. Og hver velvalgte setning har substans og kraft. I denne boka finnes det noe for både voksne og barn. Dette er en barnebok som taler til alle, uansett hvilket aldersnivå man befinner seg på, selv om boka nok i første rekke er myntet på barn ca 5-8 år (vil jeg tro).

Den vesle blå haien forteller oss om annerledeshet og ensomhet, og hvor vondt det er å ikke bli sett. Det er ikke lett å skille seg ut. For noen betyr det å være altfor synlig, mens for andre betyr det å forsvinne. Den vesle blå haien forsvinner i det store blå, i havet. Og siden ingen ser ham har han heller ingen venner. Han er helt alene. Slik kan det være når man er fremmed på et sted, skiller seg ut og fremstår som annerledes enn normen. Gjennom den vesle blå haien kan vi få innblikk i hvordan det f.eks. kan være å vokse opp med en annen hudfarge enn de rundt deg, hvordan det er å vokse opp som homofil, som transperson eller generelt å være et mobbeoffer. Ganske enkelt hvordan det kan oppleves å skille seg ut fordi man er bittelitt annerledes enn majoriteten.

Den vesle grå haien, som den vesle blå haien ofte svømmer forbi, enser ikke omgivelsene sine. Han er opptatt av å stille sulten sin, av å kare til seg mest mulig, sluke, ete, glefse. Den ser ikke en gang hva den hiver i seg. Den vesle grå haien er en åpen glefsekjeft som svelger unna alt den kommer over. Og likevel blir den aldri mett, aldri tilfreds. Den vesle grå haien forteller oss mye om grådighet. Voksne kan få tanker om forbrukersamfunnet, overforbruk og et stadig jag etter mer, mer, mer – samtidig som vi aldri føler oss oppfylte eller tilfredsstilte – av å lese om den vesle grå haien.

Menneskenes behandling av jorda er også et tema i denne boka. På havbunnen ligger rester etter oss, søppel og skrot som vi ikke lenger trenger forurenser havet den velse blå og den vesle grå haien lever i. Den vesle grå haien, som ikke er spesielt observant, sluker i seg masse av det søppelet vi tømmer ut i havet. Til sist blir den syk og får vondt i magen. Den umiddelbare årsaken ser ut til å være en stim piggfisk, som den glefser over – men jeg lurer på om den ikke allerede er svekket av alt skrotet den allerede er fylt opp av.

Den vesle blå haien ser at den vesle grå haien blir syk. Han bestemmer seg for å gi den grå haien noe mykt som kan bøte på alt det skarpe. Den vesle blå haien gir den vesle grå haien fargerike anemoner. Og vips føler den grå haien seg bedre. Og samtidig oppdager den grå haien den blå haien, som endelig opplever å bli sett – og hvordan det er å få en venn.

Den blå haien lærer den grå haien om tilstedeværelse, måtehold og hvor viktig det er å observere. Ved observasjon legger vi merke til rikdommen i alt vi omgir oss med, og vi kjenner kanskje endelig tilfredshet over alt vi har og er. Den vesle grå haien viser den blå haien hvordan det er å bli verdsatt, virkelig bli sett og hvor godt det er å kjenne at man blir aksepteret. Hvor godt det er å være to, ikke alltid bare en.

For meg er dette en soleklar favoritt til Bokbloggerprisen 2016, Åpen klasse. Jeg ble imponert og rørt over denne boka. Tekstene er fantastiske i sin lyriske enkelthet, og illustrasjonene til Akin Duzakin undertreker innholdet og tilfører det en slags myk, poetisk og drømmeaktig dimensjon. En nydelig utgivelse!

image_leadimage

Illustrasjon fra boka. Illustrert av Akin Duzakin.

Fakta

156a853d1891d7f5de90a3cb61d22c184e60ca411c7ced94ddc457a0

Forfatter Øyvind Vågnes. Kilde: Bokelskere.no.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Skald
ISBN: 978-82-7959-240-2
Oversetter: —
Originaltittel: Den vesle blå haien
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 28

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Natthaven: Klok barnebok om kjærlighet og savn

9788269037104Bokas tittel og forfatter
«Natthaven» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
«Natthaven» er en illustrert barnebok for barn i aldersgruppen 5-6 til 9-10 år. Men voksne kan også få masse fint ut av boka.

Husker du Julius fra «Perlehviskeren»? I denne boka møter vi Julius igjen. Moren og faren hans er skilt, og Julius bor hos pappa. Mamma har fått jobb i et annet land, og Julius savner henne masse. Så masse at han ikke klarer å snakke mer.

Julius tilbringer høstferien hos mormor og morfar, og der får han høre historien om mormors mamma, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Det blir starten på et nytt eventyr der Julius virvles inn i en annen verden sammen med tøypapegøyen Pappus. Han møter igjen So, Perlehviskeren, Tåkegreven og Diamanen, og lærer å bli kjent med følsene sine – alle følelsene, også de vonde. På reisen får han vite hva Natthaven er, og det får vi også.

«Natthaven» er ei bok om kjærlighet og savn, og å stole på at noen er glad i deg selv om de befinner seg langt borte. Også er det ei bok om ikke å være redd for å føle alt man føler, også de vonde tingene. Boka viser at barn forstår mye mer enn voksne kanskje tror, og at voksne kan lære mye av barn, om de bare lytter og tror på det de blir fortalt.

Utvalgt sitat fra boka
«Inne på soverommet til Julius krøp alle tre opp i den brede vinduskarmen og kikket ut på treet til Julius som lyste opp hele hagen. Så annerledes mormor og morfars hage var blitt med treet hans midt på plenen! Nå liknet hagen litt på Vulcanas flammeskog, men allikevel ikke helt. Flammeskogen hadde vært fargerik, og ildtungene i gresset og i trærne hadde fått det til å se ut som om skogen stod i brann. Dessuten hadde det vært et yrende liv der av alver, feer, drager, satyrer og gnistrende tryllestøv. Det hadde vært lyst og varmt som en eventyrlig sommerdag.

Hagen Julius så ut på nå, liknet på en blanding Flammeskogen og vinteren til Isgreven. Som om Flammeskogen hadde fått litt av vinterens stillhet og klarhet i seg. Treet hans i sølv og hvitt og brunt gjorde hagen mørk og lys, varm og kald på samme tid. Hagen var stille, men ikke rolig – for selv her oppe fra vinduet kunne han høre tisking og hvisking, latter og listende føtter fra usynlige vesener.»

Min vurdering
Jeg ble veldig glad i «Perlehviskeren» da jeg leste den. Barnebøker som ikke bare er rare og lekne, men som også tar tak i de litt mer alvorlige tingene (i tilfellet Perlehviskeren hvordan et lite barn opplever mors og fars skilsmisse) er en god ting. Vi trenger slike.»Natthaven» fører historien videre og tar vanskelige og utfordrende følelser på alvor.

Det ligger en en klok og ettertenksom ro over disse barnebøkene, tross eventyrlige og spennende historier. Det er godt å lese dem, og som jeg sa om «Perlehviskeren»: «Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.» Dette er også, i aller høyeste grad, beskrivende for «Natthaven». De to bøkene, og historiene, henger godt sammen og deler den samme genuine omtanken for barns ve og vel.

Det er lett og tenke at et barn har det allright når det vanskeligste er akseptert, når det har falt til ro i sin nye hverdag der mor og far ikke lenger bor sammen. Men selv om barn er tilpasningsdyktige og har funnet ro i den nye situasjonen, så vil det gjerne være en sårbarhet der. Og det er denne sårbarheten forfatteren utforsker i denne boka.

Julius bor sammen med pappa og får jevnlig besøk av mamma. Men hva skjer når mamma får jobb i et annet land, må reise vekk og bli borte kjempelenge? Julius blir forferdelig lei seg, og redd for at mamma ikke skal være glad i ham lenger. Han blir så fylt av vanskelige og kaotiske følelser at han mister stemmen. Julius får ikke ut et ord. Han klarer ikke en gang å si hadet til mamma før hun drar, og blir sittende igjen med veldig dårlig samvittighet på toppen av alt det vonde.

Det er godt at varme og trygge mormor og morfar er der for Julius. De har begge den samme tålmodigheten, omtanken og roen som jeg synes preger disse barnebøkene. Og mye av disse bøkenes klokskap kommer også fra mormor og morfar. De har tid til barn, de har tid til Julius, de deler av sin erfaring, men de lytter også til hva Julius har og si. De viser oss at voksne kan lære like mye av barn, som det barn kan lære av voksne.

Mormor er så lur at hun forteller Julius om mammaen sin, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Valentina og mormors pappa ble glade i hverandre, men bodde i to forskjellige land. Derfor var det lenge de ikke kunne være sammen. Likevel var de glad i hverandre, de stolte på kjærligheten og trodde på en fremtid sammen. Gjennom denne historien vekker mormor den første spiren til tillit i Julius. Tillit til at han og mamma ikke kommer til å miste hverandre, og tillit til at mamma fremdeles er glad i ham, selv om de ikke kan møte hverandre på en stund.

Historien om Valentina er begynnelsen på en reise inn i en fabelverden der Julius møter skikkelser han kjenner fra før. I denne boka blir han ennå bedre kjent med dem, han lærer at de som virker skremmende og farlige, kanskje egentlig bare er veldig redde og ensomme. Og han lærer hvordan han skal møte følelsene sine, spesielt de som gjør vondt, slik at han selv ikke ender opp som et engstelig og ensomt menneske.

Det er ei vakker bok dette her, med stor dybde og visdom. Og den har like mye å gi til voksne som til barn. Voksne kan lære å møte barn på en åpen og lyttende måte, og la barn få romme alle følelser, ikke bare de enkle og lyse. Jeg tror ofte at voksne kan ha like store vansker med å takle følelser på en konstruktiv måte som det barn kan ha. Ei bok som dette inviterer store og små til å snakke sammen om de utfordrende tingene, og til å sette ord på det som oppleves som vondt og vanskelig. Bøkene til Wilhelmsen oppfordrer til empatisk kommunikasjon, og det er noe vi alle kan lære noe av.

Petter Winther har illustrert både «Perlehviskeren» og «Natthaven». Illustrasjonene i den første boka var flotte, men han har virkelig overgått seg selv i «Natthaven». Winther har fått en stødigere og mer selvsikker strek, med tydelig personlighet og egenart. Den lyriske nerven og atmosfæren som preget illustrasjonene i «Perlehviskeren» er renere og klarere i denne nye boka. Han har funnet en fin kombinasjon av kreative teknikker, som får frem bokas dybde og innhold på en utrolig fin måte. Petter Winther klarer å si mye med enkle midler og antydninger. En spennende illustratør som kler denne typen barnebøker utrolig godt.

Fakta

fa65c0_d276ca4f3d824836926a58798cf1f6c7mv2_d_2048_1365_s_2

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen. Kilde: WilhelmsenWinther forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-0-4
Oversetter: —
Originaltittel: Natthaven
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 143

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

«Åpen by» av Teju Cole

AApen-byBokas tittel og forfatter
«Åpen by» av Teju Cole.

Bokas særtrekk og handling
Bokas jeg-person er den unge psykiateren Julius, som tilbringer all fritid med å vandre alene rundt i New Yorks gater og parker. Mens han går reflekterer han rundt seg selv, sitt liv, sine relasjoner, bakgrunn, det å være fremmed på et sted og de følelsene av isolasjon og ensomhet det medfører.

Det er en politisk bok, og en bok om vår tids store spørsmål i kjølvannet etter 11. september. Det er også ei bok om å fortape seg og finne igjen seg selv i kunsten.

Boka er sjangeroverskridende i det den både fungerer som roman, dagbok, essay, en slags dagdrøm og memoar.

Utvalgt sitat fra boka
«Han var taus en liten stund. Han sjenket i mer øl og drakk, og vi satt i stillhet i det som virket som flere lange sekunder. Så sa han: Jeg skal fortelle deg en historie fra vår kultur, en historie om kong Salomo. Han fortalte en gang fabelen om slangen og bien. Kong Salomo sa at slangen forsvarer seg ved å drepe. Men bien forsvarer seg ved å dø. Bier dør jo etter at de har stukket noen. Sånn er det. Bien dør for å forsvare seg selv. Alle vesener har en metode som er tilpasset deres styrke. Jeg støtter ikke det Al-Qaida gjorde, de brukte en metode jeg ikke ville ha brukt, så støtte er ikke et ord jeg synes passer her. Men jeg fordømmer dem ikke. Som jeg har sagt før, Julius, og dette må du forstå: Jeg mener at Palestina-spørsmålet er det sentrale spørsmålet i vår tid.»

Min vurdering
Noen mennesker finner man umiddelbart tonen med. Det er en kjemi der som gjør samspill og samtale lett og flytende. Også har man det motsatte. De man opplever de pinlige pausene med, mennesker man ikke helt skjønner eller opplever å være på bølgelengde med.

Bøker er som mennesker, de havner ofte i en av de to kategoriene. For meg ble «Åpen by» en bok jeg ikke helt fant tonen med. Betyr det at jeg anser boka som dårlig? Nei, langt derifra.

Jeg ser bokas kvalitet og jeg forstår hvorfor forfatteren spås en lys forfatterkarriere basert på denne romanen, som er hans debut – men jeg opplevde ikke å bli fanget på et personlig plan da jeg leste den.

Det er mange betraktninger i romanen, side opp og side ned med tanker og observasjoner. Noen meget interessante, men også masse som for meg ble litt blablablabla. Jeg falt litt inn og ut av fokus og av romanen mens jeg leste.

Boka sier noe vesentlig om både det politiske, kulturelle og samfunnsmessige klimaet vi lever under i dag, om enkeltindividet som resultat av og deltager i dette klimaet – samt selve verdens tilstand etter 11. september. Og dette er store og viktige temaer. Ingen tvil om det. Jeg tror boka vil være givende for mange.

Det er ei intellektuell bok, som hovedsaklig foregår på det indre plan, i hovedpersonens hode. Jeg lurer på om det er der det butter litt i mot for meg? Jeg savner litt flere innspill fra ting utenfor hovedpersonen. Nå skal det sies at vi som lesere får delta i flere samtaler hovedpersonen har med mennesker han møter, og vi får også andres tanker og innspill gjennom minner hovedpersonen har – men boka som sådan foregår likevel hovedsaklig i psykiateren Julius sitt hode. Det er hans tanker, minner og observasjoner vi presenteres for, og marineres i.

Jeg elsker forresten fuglesymbolikken boka åpner og slutter med. Man skjønner ikke fuglene i starten på romanen fullt ut før man har lest slutten, de henger sammen, som om historien vender tilbake til utgangspunktet og biter seg selv i halen. Det er noe stort og talende over det som traff meg veldig. Akkurat der var boka og jeg på eksakt samme bølgelengde. Det var to veldig gode møtepunkter.

Jeg må vel konkludere med at jeg anbefaler boka, selv om jeg slet litt med den i partier. Det er interessante tanker og observasjoner den presenterer, og den taler om vesentlige ting i vår samtid.

Teju Cole har en særpreget stemme og en evne til å belyse sentrale og personlige elementer i det som ofte fremstår som et politisk og kulturelt kaos. Basert på denne boka vil jeg anta at Teju Coles fremtidige forfatterskap vil være både stødig og intelligent.

Fakta

Cole-Teju_productimage

Forfatter Teju Cole. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48182-4
Oversetter: Anne Catherine Wollebæk
Originaltittel: Open City
Utgivelsesår: 2011 (Norsk utgave 2015)
Sideantall: 313

bokvrimmelB