3 kjappe: Bruddlinjer, ei boble og et hviskende tre

«Treet som hvisket» av Thore Hansen:
Dette er ei unik og fascinerende bok for barn fra 6-7 år og oppover. Boka er både skrevet og illustrert av Thore Hansen, og illustrasjonene gløder av Hansens særegne strek, tekstur og nerve.

I boka møter vi en gammel mann som heter Leonard Holm. Holm har overlevd alle han noensinne har kjent, både familie, venner og kattene han har vært så glad i. Han er kjempegammel og veldig ensom. Det eneste han har igjen er minner.

En dag reiser han seg fra godstolen, setter på seg frakken, griper spaserstokken og forlater huset han så lenge har bodd i. Døren står ulåst igjen bak ham. Holm forlater byen og går inn i skogen han lekte i som barn. Der finner han igjen favorittreet sitt som han pleide å klatre i som liten gutt.

En siste gang griper han tak i grenene og svinger seg opp i treet. Og noe rart hender. På vei opp blir han ung igjen, og klærne, som plutselig er alt for store, faller av ham. Han står igjen i en altfor stor skjorte, som rekker ham til anklene, forundret over det som nettopp har skjedd.

Og som om ikke det er nok så snakker treet til ham som en gammel venn. Det har savnet ham og ønsker å ta ham med på en reise. Sammen flyr de tilbake gjennom historien, både Holms historie og jordas historie, helt tilbake til tidenes morgen og deretter tilbake til nåtiden igjen.

Dette er en vakker, jordnær og fantasifull barnebok som skildrer så store og «tunge» temaer som aldring, liv og død. Dette høres kanskje tungt og lite barnevennlig ut, men gjennom Hansens strek og ord får denne historien en helt egen magisk sjarm.

«Treet som hvisket» er ei tankefull og innsiktsfull bok der selve naturen og menneskets forhold til den på mange måter står i sentrum. Det er ei bok om alt vi kan miste, men også om alt vi kan finne igjen. Det ligger mye håp og kjærlighet bak ordene som danner denne boka, og det gjør denne barneboka til en helt spesiell leseopplevelse.

Jeg likte den kjempegodt.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50702-9

«Bobla» av Siri Pettersen:
I «Bobla» møter vi Kine. Kine føler seg som en slave. Hun tvinges opp om morgenen, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å gjøre lekser og lese til prøver, tvinges til å leve med det teite kallenavnet Bobla, tvinges til å gå på svømming og tvinges til å synge i det bedritne julekoret. Hun tvinges til å følge regler laget av møkkafolk, i en møkkaby, i en møkkaverden. Ja, alt er rett og slett skikkelig dritt!

Etter tidenes absolutt kjipeste skoledag finner hun en mystisk glasskule på kirkegården. Inni kula er det en liten, guffen tøydukke. Kula viser seg å kunne skifte størrelse, den blir så stor at Kine kan gå inn og ut av den. Og kula kan fly! Kine søker tilflukt fra alt og alle i kula, isolerer seg fra verden, foreldre, plikter og mas – og tenker at hun endelig har funnet nøkkelen til ro, fred og frihet. Meeeen, er ikke den dukka litt i overkant guffen? Og begynner det ikke å bli vanskeligere og vanskeligere å bevege seg inn og ut av kula?

Igjen har Siri Pettersen skrevet ei knakende god og original bok. «Bobla» er svært forskjellig fra «Ravneringene»-trilogien, men like velskrevet, engasjerende og spennende. I tillegg er «Bobla» fylt med herlig frekk obsternasighet, mørk humor og en stor dose menneskelig innsikt og klokskap.

Ungdomsromanen deler energi og atmosfære med mye fra Tim Burtons og Neil Gaimans universer, men er likevel noe helt eget. Dette er mørk og magisk realisme for alle som har følt seg misforstått, utenfor og annerledes.

Jeg storkoste meg med denne historien!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50696-1

«Bruddlinjer» av Heidi Sævareid:
Heidi Sævareid skildrer ofte omdiskuterte alternative miljøer og unge mennesker i en psykologisk utfordrende situasjon. Denne boken er intet unntak.

Her møter vi Hedda og hennes lillebror Daniel. De er begge fascinert av det okkulte, magisk teori og praksis. Og begge sliter på sin måte med ting de ikke deler med andre.

Hedda er redd for hva Daniel kan finne på. Han sliter med angst og rømningstanker, og bruker magien ekserimentelt som en metode for å møte sin egen frykt og overkomme sine begrensninger. Hedda blir derfor vettskremt da han plutselig forsvinner sporløst fra Glastonbury-festivalen, som de har reist til sammen. Han har ikke lagt igjen noen beskjed om hvor han har dratt eller hvorfor, og han tar ikke telefonen når Hedda ringer.

Men Hedda selv har også ting hun skjuler, og ting hun forsøker å rømme fra, eller ihvertfall holde på avstand. Hun har innledet et forhold til en eldre, pengesterk mann som gir henne penger, reiser og materielle goder i bytte mot selskap og sex. Og hun er avhengig av svar og veiledning fra tarotkortene hun alltid bærer med seg. Hedda kvier seg for å ta ansvar for seg selv og eget liv, og hun mister nesten seg selv i ønsket om å ta vare på broren og i redselen for hva som kan skje ham når hun ikke er i nærheten.

Jeg er stor fan av ungdomsbøkene til Sævareid. Hennes to forrige romaner «Slipp hold» og «Slagside» var blant årets beste bøker for meg i henholdsvis 2015 og 2016. Og hun har klart det igjen. «Bruddlinjer» er en av mine favorittromaner i år, og kanskje den beste boken fra henne så langt.

Jeg elsker Sævareids innsikt i mennesket og menneskets psyke, jeg elsker at hun skriver 100% klisjéfrie ungdomsromaner som virkelig tar ungdom (eller mennesker generelt egentlig) på alvor, og jeg elsker at hun slipper oss inn i miljøer som er ukjent for de aller fleste (tidligere har det vært suspensionmiljøet og Krav Maga, og nå også den litt mer obskure og ekstreme varianten av alternativmiljøet). Jeg er også veldig glad for at hun skildrer disse miljøene på en åpen og fordomsfri måte. At hun evner å klargjøre at det ikke er miljøene eller aktivitene i seg selv som er uheldige for oss, men heller den måten vi går inn i dem på, med den bagasjen vi allerede bærer med oss. Sævareid er en særdeles klok forfatter.

Jeg satte så stor pris på denne romanen at jeg kommer til å nominere den til Bokbloggerprisen 2017. Ja, det gjelder forresten de to andre titlene jeg har skrevet om i dette innlegget også. 🙂

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50427-1

Reklamer

Slagside: Et mørkt, psykologisk ungdomsdrama med substans

slagsideBokas tittel og forfatter
«Slagside» av Heidi Sævareid

Bokas særtrekk og handling
«Slagside» er en ungdomsroman, og et mørkt psykologisk drama.

Vi møter Vilde som drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Hun forlater det hun har i Norge – inkludert kjæresten Markus. I Bristol beveger hun seg inn i miljøet rundt den brutale kampsporten Krav Maga, og hun treffer den underlige og manipulerende Fiona. Dette blir et bekjentskap som skal vise seg å være skjebnesvangert, og som fører Vilde inn i et hjørne hun ikke kommer ut av.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er Fiona som bryter stillheten, hun kikker plutselig på meg og sier you know what? Hun venter til hun ser at jeg er helt oppmerksom på henne, hun holder blikket mitt en liten stund.

-En gang hoppet jeg nesten herfra, sier hun.

Jeg stivner.

Fiona legger hendene på rekkverket og ser utover igjen, hun ser helt avslappet ut.»

Min vurdering
Jeg ble enormt begeistrert for Heidi Sævareid som forfatter etter å ha lest «Slipp hold», som bl.a. var nominert til Bokbloggerprisen 2015. Hun skaper fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet. Og hun skildrer interessante miljøer, som underbygger handlingen og hovedpersonenes egenart og utfordringer. Sævareid tar ungdom, som er primærmålgruppen for romanen (selv om boka utmerket godt kan leses av alle), på alvor, unngår typiske ungdomsromanklisjeer og skriver bøker som virkelig setter spor.

«Slagside» er intet unntak.

«Slagside» er på mange måter en mye mørkere roman enn «Slipp hold». «Slipp hold» hadde absolutt sine skyggesider, men det fantes et skjørt lys i romanen som sakte ble sterkere mot slutten. I «Slagside» er det omvendt.

Boka begynner tilsynelatende  lyst og fint med Vilde som drar til England for å jobbe et år, for å få et avbrekk i studiene. Hun får seg jobb på en kafé i Bristol. Bor i en garasjeleilighet som eies av hennes arbeidsgiver. Alt ser tilsynelatende trygt og harmonisk ut. Men snart begynner vi å ane konturene av noe smertefullt og mørkt i Vilde. Noe hun bærer på, en tung erfaring, emosjonell bagasje. Noe hun stenger inne i seg og ikke egentlig vil snakke om. Med noen.

Men så dukker Fiona opp. Merkelige, fascinerende Fiona som til å begynne med virker spennende og tiltrekkende, men som etterhvert blir mer og mer påtrengende og ubehagelig. Fionas manipulerende energi og oppførsel trigger det såre og mørke i Vilde, og vi blir  presentert for hva Vilde bærer på av traumatiske erfaringer fra et tidligere forhold. Vi skjønner at friåret i England handler om noe mye dypere enn bare et friår fra studier. Vilde forsøker å flykte fra seg selv, fra vonde minner og smerte. Hun er i krisemodus, og vakler mellom instinktivt å flykte eller å kjempe.

Det er noe ved Fiona som minner Vilde om hennes tidligere kjæreste, som endte opp med å ta selvmord. Vilde trekkes mellom å ville være der for Fiona, og gjennom å hjelpe henne kanskje bøte på den dårlige samvittigheten hun har for at hun ikke klarte å hjelpe ekskjæresten sin – og å komme seg unna, trekke seg tilbake, pleie sårene sine som et såret og utslitt dyr. Samtidig finnes det en mørk drift i henne mot kamp og straff. Samvittighetsnaget er så stort at hun føler at hun bør lide for ekskjærestens valg. Og en metode for lidelse hun finner er Krav Maga.

Hun melder seg på en prøvetime i denne kampsporten, og finner fort ut at varianten de utøver i England er mer agressiv og voldsom enn den hun kjenner fra Norge. Her får hun utløp for sitt kampinstinkt, samtidig som hun får tilfredsstilt sitt ønske om å bli straffet, om å lide.

Både Vilde og Fiona er sterkt preget av tidligere livserfaringer, og har ikke konfrontert, forløst eller gitt slipp på traumer, smertefulle erfaringer og følelser. Hos Fiona virker det som om denne emosjonelle og psykologiske bagasjen har blitt en sementert del av personligheten, hun har blitt sine forsvarsmekanismer og manipulerer sine omgivelser og medmennesker istedet for å skape ærlige, genuine bånd. Vilde er et stort ferskt sår, hun trekkes mellom flere forskjellige forsvarsmekanismer og måter å overleve en ulevelig situasjon på. Hun har sine mønstre, men de virker ikke å være fullt så stivnede og fastlåste som Fionas. Fiona har på mange måter blitt en emosjonell overgriper, hun lar egen smerte og bagasje gå ut over andre, mens Vilde mer oppleves som en slags selvskader, hun tar i hovedsak ting utover seg selv. Men det er helt klart ulne overganger i begge tilfeller.

«Slagside» er en mørk, suggererende bok om et menneske som befinner seg i en dyp psykologisk krise, som forsøker å komme unna smerten og mørket, men som erfarer at man ikke kan flykte fra seg selv. Noen ganger er det man bevisst flykter fra, det man underbevisst trekkes mot. Slik Vilde trekkes mot Fiona, som trigger det Vilde forsøker å undertrykke, som holder sårene åpne…

Boka oppleves nesten som en demonisk dans, der psyke møter psyke, og sammen agerer og reagerer, tiltrekker og frastøter, presser og presser i mot i et stadig raskerer tempo, og i stadig trangere rom. Mot en kant, som ingen ser, før det kanskje er for sent…

Heidi Sævareid har igjen skrevet en glimrende ungdomsroman med mening og substans. Den er klisjéfri, sterk og mørk, med gjenomarbeidede og flotte psykologiske portretter, og en handling plassert i et fascinerende og interessant miljø.

Jeg ser frem til hennes neste roman!

Fakta

image_thumb

Forfatter Heidi Sævareid. Kilde: Mangschou.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49547-0
Oversetter: —
Originaltittel: Slagside
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 268

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre