Julia og nordlyset: Magi og realisme i nisseland

Bokas tittel og forfatter
«Julia og nordlyset» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Christoffer Paulsen.

Bokas særtrekk og handling
«Julia og nordlyset» er en illustrert barnebok for barn i alderen fra 4 år og oppover.

Boka handler om fireåringen Julia som er yngste datter av selveste julenissen. Hennes eldre søsken pleier å hjelpe nissefar med å dele ut gavene hver julaften, og endelig er Julia stor nok til å få være med hun også. Men så skjer det noe som gjør at sleden med nissen, søsknene og alle gavene drar fra henne, og Julia står plutselig alene igjen på tunet foran nissehuset. Hun blir veldig lei seg og vet ikke hva hun skal gjøre. Hun ville jo så gjerne få hjelpe til. Plutselig dukker gutten Ola opp og tar henne med seg til landet Nord. Der får Julia en ny sjanse til å hjelpe pappa, på en helt annen og mye bedre måte enn om hun hadde vært med i sleden.

Utvalgt sitat fra boka
«Et land av snø og is svevde som en øy i luften foran dem. De fløy inn gjennom byporten: en skimrende grønn isportal.

Ola hoppet av snøteppet og rakte Julia hånden for å hjelpe henne ned på bakken. Hun kikket seg rundt. Gaten de sto i, var ganske bred og hadde tente fakler på hver side. Små hus sto tett inntil hverandre med smale stier mellom seg. Noen av dem var laget av snøballer, eller is, eller frost. Andre så ut som en haug med puddersnø og andre igjen som om de skulle smelte når som helst. Trærne var bladløse, og grenene dekket av istapper. Det kunne nesten se ut som de hadde hvit pels.»

Min vurdering
Det er alltid gøy når Cathrine L. Wilhelmsen kommer med ny barnebok. De foregående bøkene har alle vært gode, varme og kloke, og det er denne boka også. Igjen tar Wilhelmsen barns følelser og opplevelser på alvor, og tilbyr voksne fine innsikter om både det å være voksen og å være foreldre.

Ei barnebok om jula og julenissen høres fort både trivelig og magisk ut, jula og nissen er jo begge deler, men «Julia og nordlyset» er så mye mer. Det er faktisk en spesielt fin kontrast i denne barneboka, mellom det magiske og det realistiske, som jeg likte kjempegodt.

Julia er datter av julenissen, ja, og nissen med sin familie, magiske slede og reinsdyr har en aura av mirakler og magi rundt seg. Men Julia er også en ganske vanlig liten jente, en fireåring som sliter med det fireåringer sliter med; hun rekker ikke opp til knaggen i gangen, hun rekker ikker alltid frem til do i tide, og om hun rekker frem i tide så er det ikke alltid at hun får av seg buksa fort nok eller klarer å klatre opp på den høye doen før uhellet er ute. Og noen ganger har hun skikkelig gode ideer, ideer som kan gjøre hverdagen til de voksne lettere, men siden hun er så liten så blir hun ofte oversett eller overhørt av de slitne og stressede foreldrene sine.

For nissen er skikkelig stresset i denne fortellingen. Han har mistet både kreativitet og inspirasjon, og rekker rett og slett ikke å lage hverken nok gaver eller å levere dem til alle barna på julaften. Nissen er overarbeidet og lei seg, og har mindre og mindre tid til familien sin. Noe spesielt Julia synes er dumt, for hun savner pappa og lengter etter å tilbringe tid sammen med ham.

Julia synes det er skikkelig stas at hun endelig er stor nok til å være med pappa å dele ut gaver på julaften, men så ender det med at sleden med nissen, pakkene og reinsdyra drar uten henne. Julia blir skikkelig lei seg, for hun vil så utrolig gjerne få lov til å hjelpe til. Men noen ganger er det sånn at det er meningen at man skal hjelpe på en annen måte enn det man først har tenkt seg. Og sånn er det med Julia også. Hun møter Ola fra landet Nord, og han tar henne med til selveste Dronning Nordlys, som gir Julia en gave som kommer til å hjelpe pappa mye mer enn om hun hadde blitt med i sleden hans.

«Julia og nordlyset» handler om mot og oppfinnsomhet, kreativitet, drømmer og hjelpsomhet. Wilhelmsen har igjen satt fokus på barn, barns følelser og hverdag, samtidig som hun fletter inn kloke budskap til de voksne i teksten. Barneboka minner oss på hvor trist det er for barn å bli oversett og hvor viktig det er for voksne å sette av tid til å være sammen med barn, til å leke og tulle og møte barn på barns premisser. Den er samtidig en fin påminnelse til alle voksne om ikke å glemme drømmer og kreativitet. At det er viktig å sette ned tempoet, beholde kontakten med det lille barnet vi alle har i oss og sette av tid til lek og fantasi også i voksenhverdagen. Utfordringer og problemer vi møter løses best om vi har god kontakt med lekenheten og oppfinnsomheten vår, og begge deler blomstrer når vi slipper barnet i oss eller barn rundt oss til.

I tillegg får vi svar på hvorfor julenissens slede kan fly. 😉

Boka er illustrert av Christoffer Paulsen, som er spesielt god på a skape atmosfære i bildene sine. Nydelige farger som virkelig understreker vinternattsmagien og det iskalde nordlysets skjønnhet. Jeg er spesielt begeistret for de bildene som er i grenseland mot det nonfigurative. Som dette:

«Julia og nordlyset» er en ypperlig advents- eller førjulspresang, og også en kjempefin julepresang. En klok og varm barnebokperle som taler like mye til de voksne som til barna.

Fakta

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-6-6
Originaltittel: Julia og nordlyset
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 58

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklamer

«Ødemarken» av Steinar Bragi

OEdemarkenBokas tittel og forfatter
«Ødemarken» av Steinar Bragi

Bokas særtrekk og handling
På bokcoveret står det krim, men dette er egentlig en mørk psykologisk thriller iblandet skrekkelementer. Jeg leser den også som en symbolsk roman.

Vi befinner oss på Island rett etter finanskrisen. To par bestemmer seg for å ta en pause fra hverdagen og økonomiske bekymringer. De pakker campingutstyr og telt i en jeep og kjører ut i den islandske ødemarken. Tåken ligger tykk ute i steinørkenen, og plutselig kjører de rett inn i et hus. I huset bor et gammelt ektepar, stemningen er ubehagelig og de skjønner snart at noe er veldig, veldig galt.

De to parene forsøker å reise fra huset gjentatte ganger, men noe stanser dem hver gang. Og etterhvert begynner virkelig skremmende ting å skje.

Utvalgt sitat fra boka
«Blusset hadde sluknet og Hrafn holdt ikke lenger i noe. Hendene hang slapt ned langs sidene, hjertet hamret i brystet, og vhite og røde prikker danset foran øynene hans. Det var som om han ikke klarte å puste dypt nok, og han sperret opp øynene selv om han ikke så noe i mørket.

Han satte seg ned på knærne, og samtidig som han forsøkte å puste dypt inn, famlet han etter nødblusset på gulvet, og han okket seg lavt da han tok i det gamle nødblusset, som fremdeles var varmt, og kastet det fra seg.

Noen kom inn i lokalet. Hrafn la den ene hånden over munnen sin slik at ingen skulle høre ham, og stirret urørlig ut i mørket i retning av døra. Han skjelnet lave lyder, som fra fotsåler som skyflet sakte over gulvet. Så ble det helt stille.»

Min vurdering
Jeg har observert at mange ikke har sansen for denne boka. Grunnen til det tror jeg er at boka kan være vrien å forstå. Jeg skal ikke påberope meg noen fasit, men jeg opplever ihvertfall at boka ga mening for meg. Slik jeg har lest den, og tolket den, har den et dypt psykologisk og symbolsk innhold. Jeg opplever at boka sier mye om menneskenaturen og indre mekanismer som flukt, kamp og undertrykkelse av vonde minner og erfaringer. Slik sett er dette ei bok jeg likte veldig godt. Det er ikke den beste boka jeg har lest, men absolutt en lesereise som har satt spor og som har fått meg til å tenke mye i ettertid.

Romanen begynner rasjonelt, i en lett gjenkjennelig verden. Finanskrisen har nettopp herjet Islands økonomi og hovedpersonene har alle blitt preget av den, på hver sin måte. To av dem, Hrafn og barndomskompisen Egil, er begge forretningsmenn, og har frem til krisens utbrudd vasset i penger. De har levd luksusliv og bygget opp hvert sitt image som suksessrike og mektige menn med kontroll. Egil er sammen med den kjente journalisten Anna, og Hrafns partner er psykologen Vigdis. Utad virker relasjonene parene og partnerne imellom gode, men etterhvert forstår vi at gammel historie ligger under og skaper ubehagelige gnisninger.

Alle fire har tung følelsesmessig baggasje å dra på. Vi snakker bl.a. om ymse overgrep i ung alder, alkoholisme og incest. Mennene har selv fått alkoholproblemer. Hrafn har vært til avrusning og ser ut til å takle en rusfri hverdag tålelig bra. Egil er fremdeles avhengig og ruser seg nesten daglig. Alle fire hovedpersonene har lagt seg til egne fluktmetoder for å unngå og kjenne på fortidens sår. Bare psykologen Vigdis har tatt litt tak i det hun bærer på av indre smerte fra opplevelser i barndom og oppvekst.

Disse fire reiser fra alt, hverdag og problemer, ut i den islandske ødemarken. Igjen en form for flukt fra det som er problematisk. Men i den islandske ødemarken, som jo er øde, flat og uten stort annet enn det du velger å bringe med deg, blir de fire på mange måter tvunget til å møte både seg selv og de andre i gruppen akkurat slik de er. Det er ikke noe å gjemme seg bak eller under lenger, og mørket på innsiden blir mer og mer synlig.

Boka begynner, som nevnt, veldig rasjonelt, i en vanlig hverdagsbevissthet – men sklir mer og mer over i et indre, psykologisk landskap befolket av arkeyper og symboler. Psyken tar større og større plass i romanen og gir handlingen et merkelig, drømmeaktig preg. Romanen minner mer og mer om et mareritt, eller en rekke creepy opplevelser i sterkt påvirket tilstand (noe som jo matcher flere av hovedpersonenes rusavhengighet ganske bra).

Det er mange ting som tilsier at dette er ei bok med psykologisk innhold, hvor handlingen foregår i et indre, symbolsk landskap. Men det første virkelige tegnet på at det mest sannsynlig er slik var for meg forfatterens skildring av to dører.

Den ene døren befinner seg inne i Hrafns egen psyke. Han traff nemlig sin kjære Vigdis i terapi. Hun var i utgangspunktet hans psykolog og forsøkte lenge å komme til bunns i hvor og hvorfor hans emosjonelle problemer startet. Hver gang hun nærmer seg noe, hver gang de sammen forsøker å finne kilden til hans lidelser, møter de en låst dør i hans indre. Hun får aldri åpnet den. Terapien fører ikke frem. Den andre døren befinner seg inne i det huset de to parene kolliderer med. Det er en nesten skjult dør som tydelig fører ned til en kjelleretasje.

I drømmetolkning, bl.a. presentert av psykiateren Carl Gustav Jung, er ofte hus i drømmer et symbol på en selv. Hovedetasjen er hverdagsbevisstheten, loftsetasjen er den åndelige bevissthet og kjelleren er det underbevisste – stedet der mye av det vi ikke ønsker å være oss bevisst, det vi har undertrykket av smerte og vonde erfaringer, holder til. Slik sett er kanskje huset i ødemarken kun et symbol på Hrafn og hans psyke. Utover i boka dukker det opp flere ting som knytter Hrafn til dette huset.

Et godt stykke ut i boka sier den gamle dama som bor i huset til Hrafn: «Det er ingenting der ute. Det er her.» Hvorpå hun klapper ham på brystet, rett over hjertet. Dette er hennes svar på hans spørsmål om hva eller hvem som skjuler seg der ute i ødemarken. Hva eller hvem som skremmer dem og truer dem. Han opplever at det finnes en ytre fiende som er ute etter å skade dem, mens hun forsøker å vise ham at det kun er i hans eget indre fiendene, mørket, skyggen truer. Det er kun i psyken at frykten og fryktens kilde ligger. Det er kun det du ikke vedkjenner deg som kan skade deg. Det er kun ditt eget mørke som kan skremme deg. Hrafn er sin egen fiende. Det som truer ham på livet er det han har stengt inne bak døren dypt i seg selv. Slik er det for dem alle.

Så kan man jo spørre seg hvorfor alle de indre demonene plutselig skulle stige til overflaten på denne campingturen. Jeg mener å ha funnet et mulig svar på dette i teksten også. I begynnelsen av det tredje siste kapittelet hintes det om at de fire kanskje ikke kom unna kollisjonen med bare et par skrammer hver seg. Kanskje de ble hardere skadet enn som så. Kanskje de ble liggende i koma. Kanskje bokas handling fra bilens kollisjon med huset faktisk foregår i hovedpersonenes komatøse tilstand. Ja, kanskje boka egentlig foregår i et slags limbo, der hovedpersonene svever mellom liv og død, i en merkelig verden der bevisst og ubevisst, vår verden og det ukjente, blør over i hverandre. Forfatteren hinter i den retningen også.

Jeg har selv opplevd å ligge i koma, og kan bekrefte at den tilstanden kan minne mye om drømmetilstand, det lille man eventuelt husker fra et koma ihvertfall. Vi svever rundt i vårt eget indre, alle grenser mellom bevisst og ubevisst er visket ut, og omgivelsene vi mener å oppleve er preget av arketyper og symboler. Resten oppleves kun som tåke, noe ullent som holder alt virkelig på avstand. Tomhet. Intethet.

Det er også endel dyresymbolikk i denne boka, samt historier om naturånder og overnaturlige vesener. På Island er jo troen på alver, vetter og nisser sterk. Man mener at naturen har sine åndelige beskyttere og at disse både kan være vennligsinnede eller mer stri. Basert på dette kan boka også leses som en kritikk av hvordan vi mennesker, ved kun å tenke profitt og rikdom, fjerner oss fra naturen og den naturlige balansen i den. Og som en følge av det også tar avstand fra vår egen natur, og dermed ender opp med å undertrykke viktige deler av oss selv. En frykt for naturkreftene, enten de er av det naturlige eller overnaturlige slaget, er kanskje i bunn og grunn frykten for oss selv, det vi har skjult dypest i vår egen psyke.

Som sagt, jeg synes denne boka var ytterst interessant. Jeg liker bøker jeg ikke er ferdig med når siste side er lest. Bøker jeg blir gående å gruble på, som virkelig får meg til å tenke. Og dette er absolutt en slik bok. Forfatteren har ikke servert noen tydelige svar på sølvfat her, men antyder flere mulige løsninger på hvorfor handlingen er som den er, og hvorfor ting ender slik de ender.

Jeg opplever «Ødemarken» som en meget intelligent grøsser. Ei bok som ikke bare skremmer og underholder, men som også innbyr til refleksjon. Jeg liker den!

Fakta

bragi-steinar_productimage

Forfatter Steinar Bragi fotografert av Kristín Eiríksdóttir. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48184-8
Oversetter: Silje Beite Løken
Originaltittel: Hálendið
Utgivelsesår: 2011 (norsk utgave 2016)
Sideantall: 323

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Urd» av Ruth Lillegraven

untitledBokas tittel og forfatter
«Urd» av Ruth Lillegraven.

Bokas særtekk og handling
«Urd» er ei nynorsk diktsamling delt inn i fem deler, som sammen utgjør en familiekrønike i miniatyr. Temaet levde kvinneliv står i fokus, og rammes inn av bokas to hovedpersoner, Seselja og Cecilie. Kvinnene tilhører samme familie, men lever i hver sin ende av det tjuende århundret. Vi leser to kvinneskjebner som er knyttet til det samme lille huset, på en gård, på vestlandet.

Bokas tittel peker mot norrøn mytologi og media.

Urd er en av de tre nornene, skjebnegudinnene, fra norrøne myter. Navnet betyr fortid, og sammen med søstrene sine – Verdande og Skuld – fremtid og nåtid – spinner hun skjebnetrådene til både mennesker og guder. Skjebnegudinnene er alltid tilstede når et barn blir født, og bestemmer hva slags liv det skal få.

Urd er også navnet på et av de aller første ukebladene for kvinner i Norge. Det ble grunnlagt så tidlig som i 1897, og tok blant annet opp folkeopplysning, kunst og kultur. Det siste Urd ble utgitt i 1958.

Utvalgt sitat fra boka
«1910

himmelen
er her framleis
lyseraud og grå

eg løftar ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei

hentar
spindelvev
frå kroken
over senga

solgullet
som glinsar
i vasskorpa

skimmeret
i skinnet
på fisken

løvetannulla
som dansar
gjennom
tunet

nervane
i bjørkeblada
der dei vrengjer
seg i vals med
vinden

tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør»

Min vurdering
Jeg ble først fascinert av bokas omslag. Små utsnitt av sirlig håndarbeid, korssting og raknet hekling, mot mer nymotens blyantdrodling, på en grå, tidløs flate. Nytt og gammelt sammen. Noe som har vært, mot det som er og det som skal bli. Det er et omslag som kler boka og teksten godt.

Boka handler om kvinnene Seselja og Cecilie, som er i familie, med noen generasjoners mellomrom. Cecilie har fått mest versplass, men det er likevel Seselja som står klarest frem for meg. Jeg opplever den delen av boka som utelukkende handler om henne, «Soga om Seselja»,  som bokas sterkeste.

«Soga om Seselja» er et vakkert stykke diktning, som også resten av diktsamlingen er,  som skildrer ei kvinne fra småjente til dødsleie på begynnelsen av 1900-tallet. Det er et kvinneliv litt utenfor normen, på et lite sted på vestlandet. Seselja gifter seg nemlig aldri. Hun blir boende i et lite hus på gården hun er vokst opp på, og livnærer seg av å sy klær til sine sambygdinger. Vi får ta del i hverdagene hennes, oppleve gleden ved å få en pus å dele hus og dager med, være med henne mens hun syr og drømmer og lengter. Seselja blar i bladet Urd, klipper ut bilder av kvinner iført siste mote og drømmer seg langt vekk fra den vesle gården.

Bak den stillferdige, ydmyke og jordnære fremtoningen vibrerer det en levende, lidenskapelig og kreativ kvinne. Vi møter henne med nakne føtter i det duggvåte gresset, naken på svøm i sommerlunkent vann, bøyd over symaskinen oppslukt av de vakreste kreasjoner.

Rundt henne tar liv til og liv ender, slik livet gjør. Og Seselja er der, elsket av dem som kjenner henne.

Dette er en av de desidert vakreste og mest rørende diktsamlinger jeg har lest. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha lest lassevis av diktsamlinger fra før, men noen har det jo blitt. Litt sammenligningsgrunnlag har jeg.

Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting – kosestund med katten, arbeidsliv, dagdrømmer –  og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Hun har et glitrende godt språk. Pensler frem de klareste bilder og stemninger.

Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men det er den beste sammenligningen jeg kan komme på: Å oppdage Lillegravens «Urd» er litt som å se Lothlorien (en av alvenes skogsområder i Ringenes Herre) på film for første gang. Diktene har en «miste pusten av alt det vakre»-faktor. Lillegraven henter frem noe mykt sølvklingende, lyrisk og magisk i diktene sine – en atmosfære en alveskog verdig – i dikt om hverdagsliv.

Jeg ble dypt grepet av disse diktene. Måtte faktisk hente frem Kleenexen underveis i lesingen. Dette er ei diktsamling jeg kommer til å trekke frem mange ganger, bare for å nyte de fantastiske bildene og det vakre språket.

Og for å besøke en fiktiv skikkelse jeg ble veldig glad i mens jeg leste: Seselja. Det føles som om jeg kjenner henne. Ved neste gjennomlesning vil jeg gjerne bli bedre kjent med Cecilie også. Jeg gleder meg allerede.

Tusen takk til Ruth Lillegraven for et fantastisk verk som beveger og berører!

Fakta

eDdH6MCV_152_Ruth-Lillegraven-Sort-hvitt

Forfatter Ruth Lillegraven Fotografi: Paal Audestad

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Tiden forlag
ISBN: 978-82-10-05302-3

bokvrimmelB

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Fugl» av Lisa Aisato

Layout 1Her kommer min anmeldelse av den første boka på samlesingslisten til Bokbloggerprisen 2013’s kortliste. Alle bøkene på kortlisten finner du en oversikt over HER

”- Hopp, kvitrer fuglene.
– Jeg kommer, hvisker jenta og hopper.”

”Fugl” er en usedvanlig vakker og sjelefull barnebok av forfatter, kunstner og illustratør Lisa Aisato, eller Lisa Aisato N’jie Solberg, som er hennes fulle navn. Hun har både skrevet og illustrert boka.

SAM_1607

Jenta

Jenta i boka er fylt av lengsel og drømmer. Alt hun ønsker er å bli fugl. Å kunne fly langt, langt vekk fra den mørke, kalde vinteren. Men jenta har ikke fjær, eller nebb, eller vinger. Jenta er ei jente. Og små jenter kan ikke fly. Men kanskje er det slik, at av og til, hvis vi virkelig ønsker noe sterkt nok, så kan de merkeligste ting skje…

SAM_1608

Lengsel

Jeg opplever en stille fryd i å finne noe, hva som helst, for barn, som ikke er fylt til trengsel med heseblesende ablegøyer og ville actionsekvenser. Det virker som om litteratur- og underholdningstilbudet til barn er inne i en veldig amerikansk periode, der mest mulig skal være hyperaktivt, ferdigtygget og høylydt. ”Fugl” er en mild bris og et pusterom blant dagens litteraturtilbud for de yngre.

Lisa Aisato har ikke skapt en teksttung bok. Her er det de vakre, uttrykksfulle illustrasjonene som gjør boka. Teksten er ren og enkel. Ikke et overflødig ord. Aisato sier akkurat nok til å fremheve sjelen i hvert enkelt bilde. Hun har til og med vært spennende og modig nok til å la enkelte illustrasjoner stå helt på egne ben. En slik tiltro til både eget verk og til leseren er en vakker ting å bivåne. Spesielt når det fungerer over all forventning, slik det gjør her. Enkelte sider uten tekst, i en bok som dette, lar historien i større grad bli en del av leseren, og opptil leseren. Vi er med på å skape historien om jenta som ville bli fugl, gjennom de subjektive følelser og assosiasjoner bildene skaper i oss.

Solberg-Lisa-Aisato-N-jie_Foto-Trine-Sirnes

Lisa Aisato
Fotografi av Trine Sirnes

Det er noe ved storheten i det enkle i denne boka som får meg til å tenke i en østlig retning. Aisato har skrevet en sart, melankolsk og åndelig fabel med en zenaktig undertone. Det er vakkert og fascinerende, og det snakker til drømmeren, og sorgen over drømmer uten oppfyllelse, i oss alle. Jenta har noe til felles med det lille barnet som bor i hver og en av oss. Dette er en bok som gir like mye til barn, som til voksne – og det i seg selv er en liten bragd.

”Fugl” er kunst. Er filosofi. Er åndelighet og lengsel. Alt skjult bak formatet barnebok. Takk til Lisa Aisato for et vakkert verk!

SAM_1609

Oppfyllelse

SAM_1610

Savn

Har du lyst til å lese flere anmeldelser av denne boka? Ta en titt HER.

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-44415-7

bokvrimmelB