Drømmevokteren

cover_dr_mmevokterenBokas tittel og forfatter
«Drømmevokteren» av Ellen E. Fossum

Bokas særtrekk og handling
«Drømmevokteren» er en fantasyroman, og forfatterens debut.

Vi møter Orian, en tilsynelatende alminnelig ung mann, som lever et vanlig studentliv. Men Orian er ikke helt som alle andre. Han husker ikke foreldrene sine eller hvor han kommer fra. Han vet ikke egentlig hvem han er. Verden virker fremmed og overveldende på Orian, og han føler seg ikke hjemme i egen kropp. Oftere og oftere får han underlige, søvnlignende anfall. Mens disse står på får han visjoner om en annen verden. En verden som trekker i ham og oppleves som mye mer kjent og riktig enn den han lever i.

Etterhvert begynner hukommelsen å vende tilbake, og Orian forstår at hans skjebne er tett knyttet sammen med stedet han ser i synene sine – landet Emineo – og de mystiske Drømmevokterne.

Vi blir med Orian til Emineo, på jakt etter hans fortid og hans identitet. Og på veien lærer vi om hvordan selv de mektigste kan falle for mørket i et hatefullt og grådig hjerte, og om hvordan ydmykhet, mot og kjærlighet kan redde en hel verden fra å gå til grunne.

Utvalgt sitat fra boka
«Han stopper brått, noen få skritt unna speilet. I den blanke flaten er huden på hendene og halsen hans svakt skimrende og nesten gjennomsiktig, og under overflaten ser han ikke kjøtt og blod, men flakkende, mørke skygger og mange ørsmå, glitrende lys. Han kikker ned på hendene sine og forventer å få se vanlig hud igjen, men speilet har vist ting slik de er.

-Trodde du at du kunne skjule deg her?, spør Stjernekikkeren. Han møter drømmevokterens blikk i speilet og studerer ham like nøye som han selv gjør. -Her inne er du vernet mot kraften som tynget deg, men ingen vegger kan holde fjellenes sang ute. Så lenge den strømmer gjennom deg, kan vi se hva du er.»

Min vurdering
LIV forlag har de siste årene satset mer og mer på fantasy, og det er en god ting. Mange av fantasybøkene fra forlaget er også skrevet av debutanter, noe som er veldig spennende. Norsk fantasy har det tidligere ikke vært mye av, men sjangeren ser ut til å ha fått et realt oppsving de siste årene med store suksesser som «Ravneringene»-trilogien, «Hulder» og «Vindeltorn». For en fantasy-fan er dette skikkelig godt nytt.

Ellen E. Fossum er en av de ferskeste norske fantasydebutantene. Hennes «Drømmevokteren» er en av høstens bøker, en tjukk og solid roman, preget av godt språk, særegenhet og fint driv.

Jeg opplever at forfatteren har godt grep om både historien og karakterene hun skriver om helt fra begynnelsen. Jeg ble tidlig dratt inn i boka og ble nysgjerrig på fortsettelsen.

Romanen veksler mellom vår verden og Emineo. Emineo er eventyrlig annerledes enn den verden vi kjenner, og er også skildret som et magisk og forunderlig sted, men også med flere lett gjenkjennelige elementer. Man kunne kanskje forvente at forfatterens beskrivelse av vår verden ville være mer nøktern og grå, men det er noe med Fossums skrivestil som bringer frem en ganske vakker magisk nerve i skildringene av en jordisk hverdag også. Jeg tror det ligger mye i måten hun formidler personer og personligheter på. Jeg synes ihvertfall at både hovedpersonen, Orian, og hans jordiske venner, fremstår som helstøpte, troverdige skikkelser – med sjel. Jeg opplever det litt som om hver karakter er sitt eget lille univers, med særtrekk og utviklingspotensial.  Dette gir romanen en veldig fin poetisk dybde. Og, ja, karakterene utvikler seg stadig igjennom boka.

Hele romanen oppleves som gjennomarbeidet. Emineo er stødig bygget opp og skildret med overbevisning. Fossum introduserer oss for velkjente folkeslag, som alver og magikere – men også helt nye og ukjente vesener, som drymirer og avatarer. Ved å skape helt nye arter og folkeslag har Fossum gjort sjangeren til sin egen, istedet for bare å vandre i andres opptråkkede fotspor.

Det jeg ikke syntes fungerte så godt var den ganske lange passasjen der Orian har kommet frem til og bor hos Emindel, kongen av Emineo. Dette partiet i romanen er preget av mye gjentagelser, og kunne med fordel ha vært kuttet noe ned. Jeg skjønner at Fossum ønsker å vise hvor graverende faren som truer Emineo er, ved stadig å skildre nye monsterangrep, men for meg ble det hele litt langtekkelig og stakkato.

Jeg mener også at scenen der Ilverienna møter en smittet Selverin burde ha vært lengre og skildret med dypere innlevelse. Det er en vond og dramatisk scene, men fordi den ikke blir utbrodert nok, oppleves den som for nøktern og effektiv. Det var nok en vrien scene å skrive, man kan lett falle i klisjefellen og ende opp med en stor ball av uoriginal hjerte-smerte – men akkurat denne scenen skulle jeg ønske at var nettopp litt mer smertefull og episk.

Noen partier i boka var også preget av gjentagende ord, noe som skjemmet leseropplevelsen bittelitt. Dette er egentlig for småplukk å regne, men jeg nevner det likevel, fordi jeg lett henger meg opp i slike gjentagelser. Jeg tenker spesielt på omtalen av de monstrøse og ondsinnede vesenene som stadig dukker opp i Emineo. De kalles litt for ofte monstre. Jeg hadde likt en litt større variasjon i omtalen av dem.

Litt det samme skjedde i det partiet i boka der Orian besøker skogens hjerte. Forøvrig en av bokas aller vakreste partier. Vidunderlige skildringer av skog, skogens atmosfære og de fantastiske vesnene som lever i den. Men, ja, ordet lys og lyset er en irriterende gjenganger. Igjen skulle jeg ønske at Fossum kunne ha flettet inn noen få andre betegnelser, slik at det partiet av teksten fikk litt bedre flyt og variasjon.

Slutten var også utrolig fin. Og overraskende. Det var i det hele tatt mange overraskelser underveis i denne boka, jeg kunne ikke gjette meg til veldig mye av handlingen på forhånd. Det er et kvalitetstegn.

Jeg ble veldig glad i både landet Emineo og i mange av karakterene i denne boka. Boka er spennende og vakker, byr på mye nytt som er med på å utvikle fantasysjangeren, og unngår mange typiske klisjeer. Det er noen kjærlighetshistorier med i denne boka også, og til og med de oppleves som friske og originale. God og imponerende debut. En fantasy som står støtt på egne bein.

Jeg likte boka så godt at jeg  håper på flere fra samme univers. Forfatteren har en nettside som heter «Emineobooks», så det høres jo ut som om det skal komme mer. Jeg gleder meg i så fall til det.

Fossum har laget flere illustrasjoner med motiv fra «Drømmevokteren» også. Ta en titt HER. 🙂

Fakta

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forfatter Ellen E. Fossum. Kilde: Bok365.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-094-9
Oversetter: —
Originaltittel: Drømmevokteren
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 652

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Elementdragene II: Falon» av Anniken Haga

falonBokas tittel og forfatter
«Elementdragene II: Falon» av Anniken Haga.

Bokas særtrekk og handling
I bok nummer to i serien om Elementdragene er Saga fortsatt strandet på Caeli. Hun bor hos Haryan og Bryan, og har etterhvert begynt å vende seg til livet i denne nye verdenen. Men ting endrer seg også her, og det gjør Saga også. Hun kommer i puberteten, og med den våkner uante krefter i henne. Krefter hun ikke har kontroll over. Hun forlater Haryan og Bryan, og reiser igjennom det golde landet Adbih på jakt etter ilddragen Falon. Han er den eneste som kan hjelpe henne hjem igjen.

Utvalgt sitat fra boka
«Mens hun gikk, trakk Saga kartsteinen opp fra pungen i beltet. Hun kunne føle hvordan overflaten endret utseende mot håndflaten, og kriblingen ilte oppover armen og forplantet seg i brystet som en vilter fugl. Hun stoppet ved kanten av hullet og så ned på massen før hun løftet steinen. Kartet var borte, erstattet av et enkelt ord. Falon.»

Min vurdering
Det er alltid spennende å begynne på en series bok nummer to. Spesielt om den første boka har lagt en god og stødig grunnmur for fortsettelsen. Noen jeg syntes at Haga klarte med «Elemendragene I: Aerith», som kom i fjor.

«Falon» fortsetter der forrige bok slapp. Saga bor hos Haryan og Bryan, og er ofte hos dragen Aerith for å få veiledning og støtte. Det er utfordrende for henne å være i en annen verden, og hun lengter hjem til familie og venner.

I tillegg begynner hun å forandre seg. Saga er på vei inn i puberteten, hun vokser, får sin første menstruasjon og blir kastet inn i et hormonelt helvete med humørsvingninger, smerter og personlige utfordringer. Og på toppen av det hele må hun finne ilddragen Falon og kontrollere nye og uante krefter som plutselig stiger frem i henne.

Hovedpersonen, Saga, er på både en indre og en ytre reise i denne boka. Hun møter fysiske og hormonelle utfordringer i egen kropp og psyke, samtidig som hun skal være denne historiens helt og fortsette reisen mot målet – som er å finne Falon, samt på sikt å redde Caeli.

Jeg synes det er et forfriskende og godt trekk av forfatteren å skrive ei ung jente som helt, med de utfordringer unge jenter har med pubertet og kroppens utvikling. Karakteren utvikler seg bokstavelig talt, og vokser inn i seg selv, sin styrke og rolle på en god og svært realistisk måte. Noe jeg synes kler en fantasyhelt.

Fantasy som sjanger vokser på at den skrives med gode doser realisme der det passer inn, slik at vi som lesere virkelig kan oppleve å føle oss knyttet til karakterene vi leser om. Noe som gjør akkurat disse fantasybøkene ekstra allrighte er at de er skrevet av en kvinne og har ei ung jente i hovedrollen. Ei jente som får lov til å være nettopp det – ei helt vanlig jente som opplever og utfordres av det jenter gjør. Det er nesten litt positiv feminisme i det. Fantasy er jo en sjanger som opprinnelig ble skrevet av menn, der historiene ofte utelukkende hadde mannlige helter.

Det er ikke bare Saga som utvikler seg. Haga utvikler også den verdenen hun har skapt. Vi blir bedre kjent med Caelis landområder, folk, kulturer og utfordringer. Noe består og skaper en trygg og velkjent ramme rundt historien, mens en passe mengde nytt, av både folk og steder, legges til.

Historien som sakte takset ut på rullebanen i den første boka, har virkelig kommet seg på vingene i denne bok nummer to. Haga holder sitt fantasyunivers interessant og leseren nysgjerrig. Hun evner også å overraske underveis i boka, spesielt mot slutten. Jeg er allerede svært spent på neste bok ut i denne serien.

Det eneste negative , eller egentlig irriterende, er endel småfeil som ikke er luket ut ved korrekturlesning. Det skjemmer leseopplevelsen littegrann. Jeg nevnte det samme etter å ha lest den første boka i serien. Korrekturfeilene var mer graverende i den, enn i denne – så det er bedring. Men likevel.

Uansett. Ei god bok, underholdende og skrevet med godt driv. Jeg hygget meg med den.

Fakta

anniken-haga-150x139

Forfatter Anniken Haga. Kilde: LIV Forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV Forlag
ISBN: 978-82-8330-080-2
Oversetter: —
Originaltittel: Elementdragene II: Falon
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 197

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

«Elementdragene: Aerith» av Anniken Haga

FORSIDE-Aerith-300x447Bokas tittel og forfatter
«Elementdragene: Aerith» av Anniken Haga.

Bokas særtrekk og handling
Når Saga kjeder seg i mattetimene, og det gjør hun ofte, fantaserer hun seg til planeten Caeli, et sted der drager, trollmenn og guder hører hjemme. Et sted hun selv har skrevet.

En dag på vei hjem fra skolen besvimer hun, og da hun våkner er hun på et ukjent sted. Etterhvert begynner ting å virke kjent, og det går opp for henne at hun har havnet i den fantasiverdenen hun selv har skapt. Hvorfor er hun her? Og vil hun noensinne klare å komme hjem igjen?

Dette er første bok i en serie på, jeg tror det blir, fire bøker. En bok for hvert element. Denne første boka er forbundet med jordelementet og fortellingens jorddrage: Aerith.

Utvalgt sitat fra boka
«Det var en stein. Rund og mørk grønn, med lysere sprekker. Uten å ta øynene fra den løftet hun den nærmere det ene lyset. Steinen ble varm mot huden hennes. Overrasket ropte hun ut, ville slippe den, men fikk seg ikke til det. Isteden reiste hun seg samtidig som Bryan kom løpende ned trappen. Hun tok et skritt nærmere lyset. Grønne flammer sto opp fra furene i steinen. Saga skrek og prøvde å slippe, men klarte ikke. Hånden var som limt fast! Bryan ropte, og de kunne høre Haryan komme løpende over dem, føttene hans kom til syne i lemmen. Så slukket flammene og alt lys i rommet forsvant. Kjelleren ble liggende i mørke.»

Min vurdering
Dette er fantasy som tar seg god tid. Fortellingen mases ikke frem, forfatteren bruker god tid på å bygge opp steder, karakterer og plot. Og det synes jeg kler historien. Dette slentrende tempoet minner meg litt om Astrid Lindgrens fortellerstil, jeg tenker hovedsaklig på Brødrene Løvehjerte. Ting skjer og fortellingen har fremdrift, det er sågar meget spennende og dramatisk underveis – men likevel ligger det en veldig ro over det hele. Historien hviler seg frem, det er ikke action på bekostning av substans.

Det sagt så reagerte jeg litt på hovedpersonens resonnement rundt oppvåkningen i fantasilandet. Jeg oppfattet tankerekken hennes som ulogisk og søkt. Greit at protagonisten Saga er ung og dermed har en hjerne som fremdeles er under utvikling, men jeg klarte ikke helt å kjøpe at hun skulle finne det sannsynlig at det var hennes egen far som forsøkte å lære henne en lekse ved å arrangere oppvåkningen hennes på et fremmed sted – med riddere, slavehandel osv.

Teksten hadde også endel skjønnhetsfeil som korrekturleser burde ha funnet og eliminert. Dette irriterte meg såpass underveis i lesningen at det gikk bittelitt utover inntrykket av romanen.

Likevel, jeg ser frem til neste roman i serien. Jeg opplever dette som en historie med postensial.

«Elementdragene: Aerith» befinner seg på rullebanen, den takser i stødig tempo et langt stykke før motorene virkelig begynner å ruse og historien kastes fremover mot denne bokas slutt. Fortsetter det med samme omtanke for fortellingen og i samme rolige tempo i neste bok, så vil historien ta trygt av og stige mot uante høyder. Dette kan, som samlet historie fordelt på flere bøker, bli veldig bra.

Aerith var et spennede bekjentskap, tross de nevnte irritasjonsmomentene. Jeg ser frem til å treffe Falon i bok nummer to.

Fakta

anniken-haga-150x139

Forfatter Anniken Haga. Kilde: LIV Forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV Forlag
ISBN: 978-82-8330-028-4
Oversetter: —
Originaltittel: Elementdragene – Aerith
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 167

bokvrimmelB

Fiji Kitsune fra landet bak drømmer

”Fiji Kitsune fra landet bak drømmer” er Kristine Oseth Gustavsens andre roman. Hennes første, ”I dypet av en ruin”, kom i 2009 og var forlaget Panthera Publishings aller første utgivelse. Panthera Publishing utgir bøker skrevet av unge forfattere. Oseth Gustavsen er selv bare 22 år gammel (født 1990) og har bakgrunn fra forfatterstudiet i Bø i Telemark.

Handlingen i ”Fiji Kitsune” utspiller seg i en parallelldimensjon til den verden vi kjenner. Vi møter 16 år gamle Fiji Kitsune, ninja og dragetrener i den kongelige stall i landet Eira, og vennene hennes Sunalei, Arian og Sharai.

En dag dukker en mystisk ung gutt opp i dragestallen. Han sier at han kommer fra en annen verden, men utover det vet han like lite som Fiji om hvordan og hvorfor han har endt opp i Eira. Fiji og vennene hennes sliter med å uttale navnet hans, og kaller ham Epsilon.

Arian kjenner til en profeti som sier at Kali Yuga, verdens undergang, vil inntreffe om noen beveger seg fra en dimensjon og over i en annen. Er Epsilons nærvær et tegn på at verden er i ferd med å gå under?

Fiji, Sunalei, Arian, Sharai og Epsilon legger ut på en reise for å finne en av De Vise, Gwyllion, som er den eneste som sitter på kunnskap om Kali Yuga og hvordan katastrofen eventuelt kan hindres. Problemet er bare at Gwyllion har forsvunnet.

Dette var en ujevn leseopplevelse. Boka begynte ganske bra. Forfatteren er god på å introdusere leseren for den fremmede dimensjonen, landet Eira og miljøet rundt dragestallen der Fiji jobber. Hun er også god på å legge grunnmuren for det som kan bli en god historie og et godt plot. Men så flater det hele ut.

Actionsekvensene er mange og hyppige (og ikke alltid like logiske, synes jeg) gjennom størsteparten av boka, noe jeg opplever som et hinder for utviklingen av hver enkelt karakter. Jeg ble kjent med hovedpersonenes utseende og ytre handlinger, men jeg savnet en psykologisk dybde i dem. Som leser opplevde jeg ikke noen tilknytning til hovedpersonene og heller intet følelsemessig engasjement rundt hva som skjedde med dem. De forble flate, nesten som pappfigurer, gjennom store deler av boka. Det tok seg bittelitt opp mot slutten av romanen, da jeg opplevde at flere i vennegjengen fikk noe mer ”kjøtt på beina” (nyanser, innhold, dybde) rent personlighetsmessig, men da var det for seint. Leseopplevelsen bar allerede alt for stort preg av flate hovedpersoner.

Epsilon var i tillegg en usedvanlig irriterende figur. Han skal være en typisk ungdom, men er så krampeaktig ungdommelig (både i språk og oppførsel) at han oppleves kunstig og karikert.

Jeg tar meg selv i å tenke at om forfatteren hadde klart å overføre sin evne til å skape troverdige og spennende landskaper og miljøer, til prosessen med å utforme personligheter – så hadde nok boka vært en god del mer fengslende.

På den noe mer positive side så liker jeg kombinasjonen av inspirasjonskilder til boka. Vi har innslag fra japansk kultur (Fiji er ninja) og indisk mytologi (begrepet Kali Yuga). Jeg undres også på om Oseth Gustavsen har lest tegneserien ElfQuest (kjent som Alvefolket her i Norge). Jeg får i hvert fall herlige assosiasjoner til ulveryttere (et alvefolkeslag i den nevnte tegneserien) gjennom vennskapet mellom Fiji og Sharai (sistnevnte er en ulv).

Jeg likte også noen av folkeslagene forfatteren har skapt. Spesielt munaene (halvt guder, halvt demoner) var interessante. Synd bekjentskapet var så kort. Jeg kunne godt ha tenkt meg en egen bok om dem egentlig. En fordypning i deres opphav, historie og verden av kontraster, motstridende krefter og egenart.

Svartalvene var også spennende. Og veldig annerledes enn svartalver vi kjenner fra allerede eksisterende fantasylitteratur. Jeg vil tro at ihuga svartalv-fans kanskje ikke vil like Oseth Gustavsens svartalver fullt så godt. De står på mange måter i forhold til tradisjonelle svartalver, slik Twilight-vampyrer står i forhold til tradisjonelle vampyrer – men jeg liker dem. De er estetisk vakre, melankolske og innehar en underliggende skjørhet! Skulle likt å bli bedre kjent med dem også.

Kristine Oseth Gustavsen er, som nevnt, en ung forfatter. Hun er også en forfatter med en herlig fantasi, et lett og flytende språk og et stort potensial. Med noen år til på baken er jeg sikker på at hun vil føre en støere penn som går både dypere og lengre enn den gjør nå. Hun har lagt et godt grunnlag for en spennende fremtidig forfatterkarriere. Litt mer modning og et litt større fokus på personskildring vil gjøre mye, tror jeg.

(Dette var en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra årets bokbloggertreff. Takk til Panthera Publishing for boken!)

Forlag: Panthera Publishing
ISBN: 978-82-9981-936-7