En sånn jente: Rystende og tankevekkende dokumentar om voldtekt

Bokas tittel og forfatter
«En sånn jente – En dokumentar om voldtekt» av Monica Flatabø

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok og som undertittelen forteller – en dokumentar om voldtekt og voldtektskultur i Norge.

I hovedsak belyses tre spesifikke saker; Hemsedalsaken, der Andrea Voll Voldum, i bevisstløs tilstand, ble båret inn i en campingvogn av tre menn og voldtatt i timesvis; en sak der flere tenåringsjenter i en kommune på Østlandet blir voldtatt av kameratene sine og deretter truet til å holde kjeft; og sist, men alldeles ikke minst, den rystende historien om Marthe Stavrum, som var samboer med Norges-historiens mest notoriske voldtektsmann, og som i løpet av det ni måneder lange forholdet daglig ble mishandlet, straffet og voldtatt.

I tillegg ser boka på hvilke holdninger samfunnet og enkeltindividet har til voldtekt og til voldtektsofrene, hva slags kunnskap unge har om seksuelle grenser og hvilke psykologiske reaksjoner overgrep skaper i et offer. Hvorfor er voldtekt fremdeles et stort samfunnsproblem i det de fleste regner som et både likestilt og sivilisert land?

Utvalgt sitat fra boka
«Vi vil kun det beste for barna våre. Vi har dyttet husken og lest for dem. Kjørt og hentet. Fortalt dem om regler og farer. Vi kan ikke la være å snakke med dem om noe så viktig som voldtekt. Det kan være enkle, men konkrete råd. Som lederen for avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo-politiet, Kari-Janne Lid, sa: Er du usikker på om det du gjør med en beruset jente er greit – slutt! Og spør om hun vil, dagen etterpå.

Men det kan også være lurt å fortelle dem om strafferammen for konkrete handlinger, som å stikke en finger inn i en jente som er for beruset til å gi samtykke. Det kan kanskje virke som en uskyldig handling der og da. Som flere av ungdommene i kommunen på Østlandet sa: Det var jo bare en spøk. Men minstestraffen er tre års fengsel.

Jeg lærte ingenting om voldtekt og seksuelle grenser på skolen. I prosessen med denne boken har jeg skjønt at dagens ungdom heller ikke gjør det. Hvis vi ikke snakker åpent om voldtekt, får mytene leve videre. Det kan gjøre at jenter og kvinner ikke kjenner igjen potensielt farlige situasjoner. At de ikke har mot til å si nei, eller forstår hva de har vært utsatt for. At offeret skammer seg. Og at menneskene rundt henne ikke forstår at hun ikke bare er en sånn jente, men er utsatt for en forbrytelse.

Åpenhet er dessuten en måte å slå tilbake mot overgriperen på. Voldtektsmannen er avhengig av offerets skam og tausehet for å slippe unna med forbrytelsen. Ved å fortelle, og ved å anmelde, blir det vanskeligere å slippe unna med en så alvorlig forbrytelse.

Vi må snakke om voldtekt.»

Min vurdering
Denne boka var det til tider vanskelig å lese, fordi det den skildrer virkelig sjokkerer og ryster. Det er også litt vanskelig å skrive om den. Det er ei utrolig god bok og den fortjener hederlig omtale og mange lesere, og jeg synes det er vrient å finne de rette ordene for å formidle bokas aktuelle og viktige innhold. Men jeg prøver.

Det er lett å tenke at voldtektskultur er noe marginalt som kun finnes i enkelte sære nisjegrupperinger i samfunnet. At holdninger som fører til seksuelle overgrep og voldtekt i første rekke er noe kun voldtektsmennene selv er bærere av. At det er snakk om en slags avvikende holdning til sex og kvinner som tilhører minoriteten. Men denne boka viser at voldtekt og voldtektskultur er et langt bredere og større forgreinet problem enn det vi kanskje tror. Det er trist lesning og det er rystende lesning. Men først og fremst er denne boka ekstremt tankevekkende og lærerik.

Forfatteren har gått nært innpå tre forskjellige tilfeller av voldtekt og seksuelle overgrep i denne boka. Det handler om voldtekt av jenter i et ungdomsmiljø i en kommune på Østlandet, det handler om festvoldtekt og neddoping av et voldtektsoffer i Hemsedal, og det handler om ei jente som ble voldtatt og mishandlet av samboeren sin hver dag av det ni måneder lange forholdet. Med andre ord handler det om de vanligste voldtektene i Norge, de som blir begått av en eller flere offeret kjenner eller vet hvem er, og de som blir begått i eget hjem, i en annens hjem eller i festsammenheng.

Det er flere ting som gjør denne boka til rystende lesning. Mye av sjokket handler om detaljene i hver historie og hva ofrene har gått igjennom, både under og i tiden etter voldtekten. For det er faktisk ikke slik at en voldtekt er ferdig når udåden er over. Psykologisk sett bærer offeret voldtekten med seg i lange tider, som et traume med senvirkninger, angstproblematikk og variasjoner av depresjon. Og samfunnet rundt offeret er i stor grad med på å holde voldtekten i live ved å legge deler av skylden for voldtekten over på offeret: «Hva hadde hun på seg? Miniskjørt sier du? Flørtet hun? Er hun promiskuøs? Så hun er en sånn jente! Da la hun opp til det selv.» Dette er en sjokkerende vanlig tankegang hos en sjokkerende stor gruppe mennesker. Og denne typen holdning er med på å bagatellisere voldtekt og å bagatellisere det ansvaret en voldtektsmann bør ha for egne handlinger, valg og holdninger. Hvor ofte har vi ikke hørt «Boys will be boys», akkurat som om voldtekt bare er en vimsete liten guttestrek vi bare må finne oss i.

Flere av jentene i denne boka, og jeg regner med at dette ikke er unikt for dem, ble møtt med alt mulig fra mistro, via kritikk og drittslenging fra venner og bekjente, til spørsmål fra ansatte i politiet om «en liten unnskyldning fra voldtektsmannen ville hjelpe» når de fortalte at de hadde blitt voldtatt og anmeldte voldtekten. Vanvittig mange har en lei tendens til ikke å ta voldtekt og seksuelle overgrep seriøst nok. Det finnes til og med dem som synes den verste skylden ligger på voldtektsofferet som er «frekk nok» til å ødelegge voldtektsmannens videre liv og karriere ved å fortelle om voldtekten. Igjen ser vi dette merkelige forskrudde forholdet til personlig ansvar for egne handlinger, valg og holdninger.

Følg med nå: Den eneste som har ansvaret for en voldtekt er den som voldtar. Den eneste som er skyld i voldtekt er voldtektsmannen. Den eneste som ødelegger voldtektsmannens liv og karriere er voldtektsmannen selv, i det han velger å voldta. La dette være klinkende klart. La det synke inn. Ta det med deg videre. Spre budskapet.

Overraskende nok ser det ut til at utrolig mange ungdommer ikke har en klar forståelse av hva voldtekt er. Veldig mange unge jenter ser ut til å tenke at voldtekt innebærer et overfall på gaten av ukjent gjerningsmann, kanskje en kidnapping, fastbinding og mye vold. At seksuelle overgrep er enhver handling med seksuell undertone begått uten tydelig samtykke fra alle parter er det mange som ikke har fått med seg. Så hva lærer egentlig unge om seksuelle grenser, samtykke og voldtekt på skolen eller av voksne generelt? Svaret er tydeligvis: Altfor lite. Forfatteren kan ikke huske å ha lært om seksuelle grenser eller seksuelle overgrep i seksualundervisningen på skolen. Ingen av ungdommene som er intervjuet i denne boka har lært noe om disse temaene heller. Jeg kan forresten heller ikke huske at vi hadde noe særlig om dette da jeg gikk på skolen. Og dette bør det helt klart gjøres noe med.

Vi bør også se på hva samspill vi som voksne har med hverandre, hva slags signaler foreldre sender til sine barn om grensetting og respekt av andres grenser i måten vi omgås hverandre på. Og vi må begynne å ta en titt på seksualiseringen av alle typer situasjoner og relasjoner, slik det gjerne fremstår på film, i reklame og media generelt. Det er flere ting som spiller sammen her og som skaper det problemet som kommer til uttrykk ved manglende respekt for andres seksuelle grenser.

Dette er ei informativ og lærerik bok som virkelig vekker tanker og byr på viktige innsikter om voldtektskulturen i Norge. Den belyser voldtektens vesen,  samspillet mellom offer og overgriper, psykologiske ettervirkninger for offeret, gjengse holdninger om voldtekt og samfunnets påvirkning på voldtekt som fenomen. Det er mange myter og fordommer om voldtekt og det å være et voldtektsoffer, og boka tar et grundig oppgjør med disse.

Jeg skulle ønske denne boka ble pensum på ungdomsskolen, for den er utrolig godt skrevet og byr på viktig og sårt tiltrengt informasjon om seksualitet, grensesetting og respekt for andre mennesker. Dette er ting man trodde de fleste skjønte av seg selv, men voldtekststatistikken forteller desverre en annen historie.

Trenger du hjelp?
-Dixi Ressurssenter mot Voldtekt (https://www.dixi.no/)
-Stiftelsen #vitrordeg (http://www.vitrordeg.com/)
-Landsforeningen for voldofre (http://www.voldsoffer.no/)
-Helsesista (https://helsesista.no/)

Fakta

Journalist og forfatter Monica Flatabø. Kilde: Journalisten.no.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1365-5
Originaltittel: En sånn jente – En dokumentar om voldtekt
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 277

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklamer

Skeivt ut: Sterkt om homofiles levekår i noen av verdens mest homofobe land

Bokas tittel og forfatter
«Skeivt ut – Reiser i homofbiens land» av Pål Vegard Hagesæther

Bokas særtrekk og handling
«Skeivt ut» er ei sakprosabok om homofobi og homofiles levekår, rettigheter og hverdag i noen av verdens mest homofiendtlige land.

Forfatteren har reist rundt i land som Russland, India, Uganda, Iran, Tyrkia og Jamaica for å få innsikt i hvordan homofile, lesbiske, bifile og transpersoner har det i regimer der homofobien preger samfunn og individ. I denne boka konfronterer han også myndigheter, religiøse ledere og andre aktører i disse regimene.

Utvalgt sitat fra boka
«Idet jeg ser delegatene gå om bord i båten, blir jeg minnet på verdens variasjon. For det er ikke sørgeklær som dominerer. Her er transkvinner i blå miniskjørt, tunisiske herremenn med rød kalott, og en SM-aktivist med svart lærvest og svart maske. Han kommer sammen med en kraftig dame med rosa hår og dongerishorts som ikke dekker rumpa. Her er androgyne, intersex, feminine, maskuline, divaer og butcher. En bukett av ulike kjønnsuttrykk og filer. Svingende hofter på høye hæler og lår i åletrange dongeribukser. Urfolk og romfolk og folk fra det globale nord. Tatoverte skjegg og sebramønstrede aftenantrekk. Det skinner fra luksushotellene langs elva og de gylne kuplene på templene. Rundt oss flyter elva, svart og lokkende på en mystisk måte.

Sjelden har det stått tydeligere for meg at mennesker er mangfoldige. Hvofor kan vi ikke bare sette pris på det?»

Min vurdering
Jeg skrev om «Denne boka er homo» tidligere i år (HER), ei bok som tar opp alt rundt temaet kjønns- og seksualitetsmangfold. Og nå skriver jeg om «Skeivt ut», som handler om homofobi og hvordan det påvirker homofile, lesbiske, bifile og transpersoner som møter det daglig. Jeg anbefaler begge bøkene. De er utrolig gode på hver sin måte og utfyller hverandre godt.

Men, ja. «Skeivt ut».

Vi starter reisen i Uganda, der forfatteren besøker en skeiv filmfestival som foregår i det skjulte.

Turen går videre til Russland som preges av den nye propagandaloven, en lov som har som formål å stanse såkalt promotering og informasjon om homofili.

På Jamaica kryr det av små kunnskapsløse og trangsynte kirkesamfunn som har så stor påvirkningskraft på folket at regjeringen ikke tør å si dem i mot fordi de selv er redde for å miste makt.

I Tyrkia så utviklingen lenge ut til å gå rette veien. Landet arrangerte blant annet en stor Gay Pride Parade i flere år, men dette er det nå slutt på. President Erdogans diktatur er preget av frykt og fordommer.

India er et konservativt land der familien og ekteskapet står høyt i kurs, spesielt blant tilhengerne av det hindunasjonalistiske regjeringspartiet som har hatt makten siden 2014. Alt som avviker fra kjønns- og samlivsnormen blir sett på som noe uønsket, og landet har også et eksplisitt forbud mot homofil sex.

I Iran kan homofile bli straffet med alt fra pisking til døden.

Forfatteren avslutter reisen i Bangkok, på en internasjonal konferanse for kjønns- og seksualitetsmangfold, for å se om den globale ILGA-bevegelsen (International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex Association) har noen løsninger på homofobiproblemet.

Dette er ei utrolig grundig og informativ bok som virkelig tar pulsen på homofobiens vesen. Forfatteren utforsker historiske, religiøse, politiske og psykologiske grunner til dagens homofobi og ser på hvordan homofobien arter seg i de landene den har størst påvirkning på.

Det er skremmende å se at homofobien i enkelte av landene vi besøker i denne boka ofte er levende tilstede også blant velutdannede mennesker, og ikke bare hos fattige uten muligheter og midler til utdanning. Dette peker på at religiøs indoktrinering i mange tilfeller spiller en større rolle for folks holdninger og fordommer enn kunnskap og fakta. Ihvertfall i enkelte tilfeller.  Mange steder brukes også folks fordommer bevisst og aktivt som et psykologisk våpen av dem som sitter i maktposisjoner. Målet å samle folket mot en «samfunnsfiende», og dermed vekke patriotiske og nasjonalistiske følelser i folket, som igjen sikrer oppslutning om et spesielt politisk parti eller en lederskikkelse. Det er sjokkerende og utrolig trist å se hva vi mennesker kan gjøre mot våre medmennesker for å sikre egen makt og posisjon.

Men dette er ikke bare ei vond bok, selv om mange av historiene virkelig skjærer i sjela. Det er også ei bok om at det tross alt finnes pågangsmot, kraft og håp blant LHBT-personer selv i land der de diskrimineres, eller også lever i frykt for sine liv. I de fleste av regimene som presenteres i denne boka arrangeres det både filmfestivaler og Gay Pride-arrangementer, ofte i det skjulte, men likevel, årlig. Det finnes et fellesskap og det finnes ildsjeler som kjemper for retten til dette felleskapet og for retten til å leve autentiske liv med det kjønnsuttrykket og den seksualiteten man dypest sett er mest i samklang med. Og i alle landene forfatteren har besøkt finnes det heldigvis skeive som lever tilnærmet gode og harmoniske liv. Alle er ikke født inn i konservative eller trangsynte familier. Noen har rause, tolerante og liberale foreldre, søsken og venner som støtter opp om individets rett til å leve autentisk.

«Skeivt ut» er ei lettlest og lærerik bok om et utrolig viktig tema. Jeg fikk mye ut av å lese den. Den gjorde både vondt og godt, og gav meg svar på mange spørsmål omkring hvorfor verden ser ut som den gjør og hvorfor enkelte land henger så etter når det kommer til homofiles rettigheter.

Jeg tror at for å få til en endring, så må man først oppnå en slags forståelse. For å gjøre noe med homofobien må vi sette oss inn i hva den kommer av, hvordan den former de som er innehavere av den og hvorfor enkelte klamrer seg til den selv om de forøvrig er velutdannede mennesker med god tilgang på kunnskap og fakta. Denne boka er et godt og viktig skritt på veien for å forstå homofobiens vesen – og dermed også, forhåpentligvis på sikt, å kunne gjøre noe med homofobi, både nasjonalt og globalt.

Jeg anbefaler boka på det varmeste.

Fakta

Forfatter Pål Vegard Hagesæther. Kilde: Aftenposten.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3992-3
Originaltittel: Skeivt ut – Reiser i homofobiens land
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 230

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Anarchy in the UKR: Litterært anarki og et ode til friheten

Bokas tittel og forfatter
«Anarchy in the UKR» av Serhij Zjadan

Bokas særtrekk og handling
Denne boka forener en rekke sjangere – roman, dokumentar, reiseskildring, dagbok.

Det begynner som en slags dokumentar om anarkismen i det postsovjetiske Ukraina, og for å gjøre research legger forfatteren ut på en reise, som danner bokas reiseskildring. I møte med landskap, mennesker og informasjon om fortidens anarkokommunistiske helter vekkes minner og tanker om forfatterens egen barndom på et lite, landlig sted i landet. Gjennom disse glimtene får vi innblikk i en ukrainsk oppvekst i skyggen av Sovjetstatens fall.

I bokas andre del blir vi med forfatteren på en reise inn bak frontlinjene til de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina i april-mai 2014.

Og avslutningsvis filosoferer forfatteren om friheten og alle dens fasetter, og danner seg tanker om hvor viktig den er for oss alle.

Utvalgt sitat fra boka
«Vannviddet vårt gir oss ingen ro. Redselen vår gir oss ingen glede. Lukketheten vår og det manglende ønsket om å forstå hverandre gir oss ingen fred. Vi kommer til å være redde for hverandre, vi kommer ikke til å ha tiltro til hverandre, vi kommer til å mistenke hverandre, vi kommer til å ligge i krig med hverandre – vi vil ikke lytte, vi makter ikke å snakke. Vi glemmer alt det som faktisk forener oss, vi glemmer alt det som skulle gjøre oss lykkelige og fylt av kjærlighet til livet. Og etterpå kommer vi til å tre fram for Vårherre, stille oss foran Hans åsyn og finne på noe til vårt forsvar – desillusjonerte, nedtrykte og forbitrede. Med knust hjerte og tomme hender. Med svarte briller, i treningstøy.»

Min vurdering
Hva i all verden er dette? Tenkte jeg. Under nesten hele lesereisen. Anarchy in the UKR er ei bok man både blir og ikke blir klok på.

Det anarkiet vi allerede møter i bokas tittel peker ikke bare på romanens tema og innhold, men like mye på hvordan boka er skrevet. Sjanger. Språk. Forfatteren underkaster seg ikke noen litterær norm, men frir seg fra ethvert rammeverk og enhver maktstruktur som noensinne har påvirket litteraturens form og vesen. Hele teksten er fri og går sine egene veier – mange ganger så til de grader at det er vanskelig å følge med. Det er sprett og flyt i hver enste setning i denne boka, men også stadige u-svinger og brå overganger fra én sjanger til en annen og fra én tråd til en ny. Forfatteren krever oppmerksomhet og konsentrasjon av leseren. Er man ikke 100% skjerpet mens man leser så faller man fort av.

For meg gikk det litt opp og ned. Så hang jeg med. Så falt jeg midlertidig av. Men jeg fortsatte å lese, for det er noe ved denne boka som trekker i en. Den har fått en fascinerende form og energi. Kombinasjonen av forskjellige sjangere og forskjellige språklige uttrykk gjør teksten forfriskende og understreker bokas poeng. Det er en slags råhet og en nerve her som danner en interessant kontrast mot det tidvis meget poetiske språket.

Anarchy in the UKR ble for meg både en rar og fin lesereise. Det er mye jeg ikke helt fikk tak i i denne boka, og det er mange referanser i den (bl.a. til ukrainske forfattere og poeter) som jeg ikke kjenner til og som jeg derfor heller ikke forstod. Likevel føler jeg at jeg sitter igjen med et godt bilde av en kultur, et politisk klima og en oppvekst i et interessant land med en tidvis dramatisk historie.

Land eller regimer der rammene har vært stramme, enten politisk eller religiøst, eller i mindre målestokk på det rent personlige plan, legger opp til et opprør. Jeg opplever det som om Ukraina på mange måter har vært utsatt for slike altfor trange rammer, bl.a. som underlagt den sovjetiske kommunismen. Og at mye av det folklige klimaet i landet, med opptøyer, demonstrasjoner, fremmedskepsis (som jeg stadig ser eksempler på i denne boka) har sine røtter i denne påtvungne politiske rigiditeten. Folket er lei, folket vil være et fritt folk, de vil være frie individer. De vil leve selvstendige liv og ta selvstendige valg, både politisk, religiøst og personlig. Noen forsøker å endre status quo ved å engasjere seg politisk, noen gjør opprør på en punk- og Blitz-aktig måte, andre forsøker å melde seg ut, stikke av gjennom rus. Forfatteren viser oss glimt av alt sammen, både fra fortid og nærmer nåtid.

Forfatteren avslutter boka med å filosofere over nettopp friheten. Det er frihet det handler om. Det er ofte frihet som er svaret, som er det vi lengter etter. Og i møte med friheten må vi til slutt ta innover oss at frihet for meg også omfatter frihet for deg. Vi kan ikke påberope oss en frihet til å være, uttrykke og handle slik vi vil (innen lovlighetens grenser) og samtidig nekte andre det samme. Det er ikke frihet. Frihet innebærer raushet, toleranse og aksept. Frihet lar alle være seg selv. Den lar oss møtes på midten i gjensidig respekt, og lar oss glede oss over alle de forskjellige måtene den personlige friheten kan komme til uttrykk på. Friheten elsker mangfoldet.

Jeg kjenner at dette nok er ei bok man fint kan lese flere ganger og lære noe nytt av hver gang. Jeg ble nysgjerrig på de forskjellige forfatterene og poetene som nevnes i denne boka, og tenker at jeg kanskje vil få med meg flere nyanser av teksten om jeg leser noe av dem. Jeg ble også mer nysgjerrig på Ukraina og Ukrainas historie, og kommer nok til å søke etter annen litteratur fra samme land (både sakprosa og romaner).

Alt i alt en meget interessant bok. Unik, original og tro mot konseptet anarki. Informativ på en helt ny måte.

Fakta

Forfatter Serhij Zjadan fotografert av Valentyn Kuzan. Kilde: Pax.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3923-7
Originaltittel: Anarchy in the UKR
Oversetter: Dagfinn Foldøy
Utgivelsesår: 2005 (norsk 2017)
Sideantall: 256

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud

9788203295164Bokas tittel og forfatter
«Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud. Boka er laget i samarbeid med skribent Svein Strømmen og fotograf Christian Belgaux.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en dokumentar basert på unike bilder og annet materiale bassisten i det norske black metal-bandet Mayhem, Jørn Stubberud, har samlet i over tretti år. Boka gir et nært og personlig innblikk i bandet Mayhems historie, og dermed også i black metal som fenomen. Dette er første gang et medlem av black metal-miljøet selv skildrer hva som skjedde i denne betydningsfulle og revolusjonerende epoken i norsk musikkhistorie – årene 1984 til 1994.

Utvalgt sitat fra boka
«Først het vi Skojern. Vi visste ikke hvilken musikk vi ville spille, men det hørtes kanskje litt punkete ut. Så insisterte gutta, Jan, Erik, Peggy og Bjørn, på at vi skulle hete Black City. Jeg syntes det hørtes jævla lame ut. Jeg visste at dama nede på Narvesenkiosken på Langhussenteret var fra Finland, så jeg spurte henne hva «Black City» ble på finsk. «Musta kaupunki!» sa hun. Det hørtes jo litt kult ut! Så jeg presenterte dette for gutta, kanskje vi skulle kalle oss Musta Kaupunki istedet? Etter hvert skjønte vi at «kaupunki» ble litt mye, så vi kuttet det ned til Musta, svart. Rett og slett svart. Det var det vi falt ned på til slutt. Når jeg tenker tilbake på det i dag, synes jeg fortsatt det er et bra navn.»

Min vurdering
Jeg har kanskje ikke hørt så mye på Mayhem, men jeg har lyttet masse til black metal. Jeg er fan av band som har hatt medlemmer som tidligere har spilt i Mayhem. Noen Mayhem-ekspert er jeg altså ikke, men jeg kjenner til bandet og og er glad i musikksjangeren.

Jeg så for meg å bruke lang tid på denne boka, men slik gikk det ikke. Det er ei lettlest og engasjerende bok med masse bilder. Jeg gjorde den unna på to kvelder. To kvelder jeg virkelig koste meg. Dette er en av de fineste dokumentarene jeg har lest i år, og i livet for øvrig. Så langt ihvertfall.

Det er bassisten i Mayhem, og en av bandets to grunnleggere, Jørn Stubberud, som forteller i denne dokumentaren. Godt hjulpet av skribent Svein Strømmen og fotograf Christian Belgaux. Strømmen har skrevet en oversiktelig og god innledning, før Stubberud tar over og gir oss en jordnær, humoristisk og detaljert skildring av bandets historie – fra gutterommet i Follo, til verdens store musikkscener. Akkompagnert av private bilder, avisutklipp og andre sjarmerende kuriositeter.

Stubberuds fortellerstil er personlig, uten å bli utleverende eller klein. Det ligger noe jordnært og befriende ærlig over skildringen av bandet, bandets medlemmer og reisen fra gutterom til berømmelse. Utfordrende, dramatiske og vonde hendelser fra bandets historie (jeg tenker spesielt på Varg Vikernes, drapet på Øystein Aarseth, samt vokalist, Per Yngve Ohlins, selvmord) er skildret med nøkternhet og respekt for de involverte og etterlatte, noe jeg likte godt.

Det er vanskelig ikke å bli imponert over kreativiteten, innsatsviljen og arbeidsmoralen til bandet. Før det hele tok skikkelig av var det gutta selv som gjorde alt. Absolutt alt. Fra skriving av låter og musikk, via rigging av lys og lyd, tegning av logo, platecover og plakater, til sminking før fotoshoots og gigs. Og det meste av markedsføring gikk gjennom jungeltelegrafen og innspilte demotapes som sendtes via snail-mail. Den gode gamle posten. En sånn innsats blir det ikke bare hobby av. I Mayhems tilfelle ble det norgeshistorie.

Det slår meg også at alle utfordringene bandet har hatt, spesielt den serien av uheldige omstendigheter de ble farget av på begynnelsen av 90-tallet, må ha vært med på å skille ut den autentiske visjonen, integriteten og den virkelig seriøse musikkinteressen. Det som sto igjen etter drap og kirkebranner, de som reiste seg igjen etter mediastormen, måtte ha en imponerende stayerevne. Og beviser et bankende hjerte for black metal-sjangeren som kunstnerisk uttrykk. Det står det respekt av.

Som sagt. Jeg hadde to fine kvelder i selskap med denne boka. Den er informativ, personlig, jordnær, humoristisk, og tilbyr et ganske unikt innblikk inn i den norske black metalens og Mayhems opphav, begynnelse, utvikling og musikalske idéverden.

Stubberuds skildringer av gutta i bandet er ærlige, nære og fine. Jeg ble faktisk riktig glad i flere av dem mens jeg leste, og ble følelsesmessig engasjert i deres utfordringer og skjebne. Stubberud selv slår meg som en innsiktsfull, reflektert og oppegående kar med integritet. Dyktig, selvfølgelig kreativ og veldig morsom.

Ei bok for den black metal-interesserte, og for Mayhem-fansen. Men kanskje spesielt for dem som kun assosierer black metal med satanisme, nasjonalisme og kirkebranner. «Dødsarkiv» røsker opp i fordommer, feilinformasjon og det mediaskapte bildet av musikksjangeren og dens utøvere.

«Dødsarkiv» er ei historiebok skrevet av en av dem som skapte historien.

Fakta

220px-Mayhem_-_Jalometalli_2008_-_17

Grunnlegger og bassist i Mayhem, samt forfatter av denne boka, Jørn Stubberud. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-29516-4
Oversetter: —
Originaltittel: «Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994»
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 253

bokvrimmelB

Påskehilsen

ID-10078084

Våren ser endelig ut til å ha kommet. Snø og is smelter, solen varmer, dagene er lengre, fuglene kvitrer lystig – og snart er det påskeferie. Jeg håper dere alle får en riktig koselig påske, uansett om den feires hjemme, på fjellet, ved sjøen, eller kanskje i utlandet. Pakk med dere ei god bok eller fem og nyt de lune vårdagene.

Hva er mine leseplaner for påsken? Jeg pleier aldri å hive meg på påskekrimbølgen, da jeg sjelden leser krim – men i år har jeg faktisk bl.a. fisket frem en crossoverkrim som flørter med det okkulte. I lesebunken ligger også en dystopisk thriller, en dokumentar om black metal og en samling spøkelseshistorier. Her er mine lesetips for påsken:

Skamtegnet«Skamtegnet» av H. K. Fauskanger:
«Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.»

Menneskebarnet-forside-lo«Menneskebarnet» av M. R. Carey:
«Ikke alle gaver er en velsignelse.

Hver morgen spennes Melanie fast i en rullestol og trilles inn i klasserommet av to bevæpnede menn. «Det vesle geniet vårt» kaller doktor Caldwell henne.

Melanie tror ikke de liker henne. «Jeg biter ikke», sier hun, men ingen av dem ler.

Melanie har en helt spesiell gave.»

9788203295164«Dødsarkiv. Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud, Christian Belgaux og Svein Strømmen:
«»Dødsarkiv» er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem – bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

«Dødsarkiv» inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.»

9788203259005«Den store spøkelsesboka» av Tom Egeland:
«I Den store spøkelsesboka har forfatter Tom Egeland samlet ALT du trenger å vite om spøkelser, grøss og gru. I tillegg til et utfyllende leksikon og oversikter over farlige fenomener, har Egeland skrevet 13 splitter nye spøkelsesfortellinger. Boka er illustrert av Marius Renberg.»

Hva skal du lese i påsken?

Kilde til påskebildet øverst i innlegget:
«Easter Eggs on Grass» av jannoon028 ved Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «FEIT – Mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Fjellanger_omslag_p_liten-500x500Bokas tittel og forfatter
«FEIT – Mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger.

Bokas særtrekk og handling
I «FEIT» skriver Fjellanger om sitt eget slankeprosjekt og sine egne erfaringer rundt temaer som overvekt, dårlig selvbilde og kroppsbilde, forholdet til mat og trening, fordommer og skam, samt utseendepresset fra media og slankeindustrien.

Det er ei hylende morsom, men også svært sår, modig og tankevekkende bok. Fjellanger skriver på nynorsk.

Utvalgt sitat fra boka
«If you can’t get a girl and your best friend can, it’s time to move your body.» Robbie Williams syng over høgtalaranlegget. Eg står i eit prøverom på Dressmann si stor- og høg-avdeling. To veggar og eit forheng. På veggen er ein spegel. Speglar lyg ikkje.

Eg er våt på panna og under armane. Det renn ei lita elv med sveitte nedover ryggen og mellom dei smellfeite rumpeballane mine. Eg ser på meg sjølv. Feite, tjukke svinet. Under haka er det feitt. Vidare nedover: feittpuppane, den feite, feite magen – og under der igjen: lår som kvar for seg veg like mykkje som Kathrine Sørland.

Min vurdering
Som god og rund selv er det befriende å lese en dønn ærlig tekst om overvekt. Det er mange rare fordommer og myter om overvekt og overvektige ute i den store verden, og overvektige blir også ofte fremstilt veldig stereotypisk på film og i media. Vi har «feite er alltid blide og morsomme», eller (spesielt på film) karakteren «den feite bølla» f.eks. Overvektige fremstilles lite nyansert og det gjør også årsakene til overvekt. Det er faktisk mye mer komplekst enn at man er lat og eter for mye.

Jeg er imponert over Fjellangers mot. Det ligger en enorm sårbarhet i å være så dønn ærlig omkring eget selvbilde, kroppsbilde, den indre, svært negative dialogen man gjerne har som overvektig (en slik dialog er felles for langt flere enn overvektige, men ofte med rot i andre årsaker), hvordan det virkelig er å være utsatt for andres blikk, bemerkninger og fordomsfulle adferd, samt å leve med det kropps- og vellykkethetspresset som media hele tiden fronter.

Å være feit er i mange tilfeller å leve kronisk med ubesvart lengsel. Man lengter kanskje etter aksept og inkludering, forskjellige former for nærhet, eller noe så enkelt som å gå inn i en helt vanlig klesbutikk, kjøpe et figurnært, snasent plagg  – som faktisk PASSER – og vandre tilfreds ut igjen.

Å være feit er å være ekspert på andres kroppspråk og signaler. Vi vet hva du tenker om oss, vi får med oss blikkene dine, grimasene, de små flirene, den halvskjulte pekingen. Vi vet hva du hvisker til vennen eller vennina di, vi er rågode på å lese på leppene – latterliggjøringen din går oss ikke hus forbi. Den legger seg stein for stein i våre hjerter og tynger oss mer enn vekta.

Fjellanger har skrevet en høyst aktuell og nødvendig bok. Det er tankevekkende stoff som sier noe viktig om både det å dømme, og bli dømt, på bakgrunn av utseende. Han tar også et kraftig, og etterlengtet, oppgjør med slankeindustrien og slankepresset i media.

Fjellanger lykkes i sitt slankeprosjekt. Han er ikke lenger feit, han er slank og veltrent. Så kan man stille seg selv spørsmålet: Seiret han over fettet, eller tapte han for samfunnets utseendetyranni?

Fakta

MO201010710089971AR

Forfatter Kristian Fjellanger Fotografi: Andreas Øverland

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Manifest forlag
ISBN: 978-82-92866-52-8

bokvrimmelB

Blodig brorskap – På innsiden av Oslos gjenger

Blodig_brorskap_ho”Hvis du truer med å drepe en, må du gjøre det. Ellers har du tapt.”

Krimreporter, programleder og forfatter, Per Asle Rustad, har skrevet tankevekkende og informativt om gjengmiljøet i Oslo i boka «Blodig brorskap – På innsiden av Oslos gjenger». Jeg opplever også at Rustad evner å nærme seg et såpass vanskelig tema med både respekt og innsiktsfullhet. Resultatet er en reflektert og god dokumentar som fortjener å bli lest.

Rustad har tatt utgangspunkt i det rystende drapet på Mohammed ”Jeddi” Javed, som fant sted 19. januar 2009. Derfra nøster han frem gjengenes historie i Norge, fra 80-tallet og frem til i dag, og belyser årsakene til deres fremvekst og utvikling. Han skildrer også den skrikende kontrasten i gjengmedlemmenes liv – på den ene siden harde, voldelige kriminelle og på den andre kjærlige og omsorgsfulle familiefedre.

Forfatteren har hovedsakelig intervjuet sentrale skikkelser i Young Guns, A- og B-gjengen, samt politiet og rettsapparatet. (Jeg savner dog mer om bl.a. Tveitagjengen, spesielt under temaene historikk og fremvekst.) En av skikkelsene han trekker frem, og gir god plass til, er politimannen Eirik Jensen.

Jensen fremstilles som en ”rebel with a cause”, en ensom ulv på Harley, som har valgt å jobbe på lovens side. Han kjenner Oslos gater som sin egen bukselomme, har kontakter i de fleste lysskye miljøer og har klart å oppnå det utrolige – fred (om enn midlertidig) mellom gjengene i hovedstaden. Hemmeligheten er likesidig respekt, kommunikasjon, tydelighet og redelighet. Jensen fremstår som en rettferdig kar, en man kan stole på – også om man er gjengmedlem. Han driver ikke med lureri, han legger frem et tydelig sett med regler for adferd i Oslo by og belyser hva som vil skje om de ikke følges. Det skaper en form for trygghet; begge parter vet hvor de har hverandre.

Jeg kom over en anmeldelse av denne boka på sidene til en norsk nettavis, gjort av en av avisens litteraturanmeldere. Der får forfatteren kritikk for å spille safe, for å være for snill og for lite modig i ”Blodig brorskap”, med bakgrunn i hans eget utsagn fra boka: ”Det langvarige arbeidet med denne boka har vært helt uten ubehageligheter”.

Avisanmelderen bruker den italienske skribenten Roberto Saviano og hans bok om den italienske mafiaen, ”Gomorra”, som sammenligningsgrunnlag. Saviano har etter utgivelsen levd med konstant politibeskyttelse fordi han har avslørt navn og adresse på de kriminelle han forteller om i sin bok. Per Asle Rustad har valgt å holde enkelte av sine kilder hemmelige, blant annet et sentralt gjengmedlem han kaller ”Mr. X”.

Selv om jeg ser anmelderens kritikk, så er jeg ikke videre enig i den. Jeg opplever det som om kritikeren ikke har fått med seg det sentrale budskapet i Rustads bok – et budskap som kommer spesielt godt frem i de kapitlene som skildrer politimannen Eirik Jensen arbeid og erfaringer. Det handler om respekt. Og det får du ikke ved å dolke noen i ryggen, verken bokstavelig talt eller i overført betydning – gjennom for eksempel en bokutgivelse.

d69b8527356b2cb2652f9d078504bedf

Forfatter Per Asle Rustad
Foto: Lise Åserud, Scanpix

For meg er det også unaturlig å sammenligne norske gjenger med italiensk mafia. Handlingsmønster og løsninger kan kanskje se like ut utenifra, men den indre psykologien i, og bakgrunnen for, de to fenomenene er for meg svært forskjellige.

Den italienske mafiaen består av etnisk italienske individer trygt plassert i den italienske kulturen. Svært få, om noen, får vel innpass i den italienske mafiaen uten selv å være italiener, eller i hvert fall anbefalt/godkjent av et medlem av ”familien”.

De norske gjengene består hovedsakelig av individer som kulturelt sett faller mellom to stoler. På den ene siden er de en del av sine foreldres kultur, og forsøker å respektere den og dens tradisjoner. På den annen side er de en del av det norske samfunnet, og bør tilpasse seg den norske kulturen og de tradisjoner den forfekter.

Ofte blir ikke det norske fullt ut forstått av gjengmedlemmenes familier, og gjengmedlemmenes etniske bakgrunn og tradisjoner blir ikke forstått av det norske samfunnet. Det må være svært frustrerende å bli trukket i to retninger, særlig i puberteten, tenker jeg. Da har man jo også andre ting å stri med, andre brytninger utfordrer. Det må være ganske uutholdelig å oppleve at man ikke finner den tryggheten, eller tilhørigheten, man søker hverken hjemme eller ute.

Nettopp dette er også en del av Rustads bok. Han forteller om det han opplever som bakgrunnen for dannelsen av gjengene. Ungdom med norsk-utenlandsk bakgrunn som opplever å ikke fullt ut tilhøre hverken egen kultur eller den norske. Tvilen og uroen det medfører i individet. Behovet for noe eget. Egen makt, egen anerkjennelse, egen kontroll på tilværelsen.

Gjengene er på en måte egne små samfunn inne i et samfunn som har sviktet, med egne systemer, samt egne lover og regler.

Når samfunnet (les: Vi som utgjør det) ikke evner å integrere dem som trenger integrering – når vi ikke evner å møte våre medmennesker med åpenhet og empati, så de opplever å være inkludert og ønsket her; når vi ikke evner å gi andre mennesker en følelse av trygghet eller tilhørighet – så er dette et av resultatene.

Integrering er ikke noe Stortinget eller regjeringen fikser ved å knipse. Det er en innsats som må foregå på et individplan. Det er hver og en av oss som må sørge for denne integreringen. Det er vi som må åpne armene og være varmt tilstede for dem som ankommer dette landet, eller som er født inn i den norske kulturen av utenlandske foreldre.

Som Per Asle Rustad selv sier, avslutningsvis i bokas forord:
”Jeg håper denne boka vil bidra til at vi lettere forstår hva hver enkelt av oss også kan gjøre for å stanse utviklingen i gjengmiljøene og hindre at unge gutter med store muligheter havner i et nettverk av dop, gjeld og rykter. Det nytter ikke bare å rope på politiet. Kollektiv innsats er det eneste som hjelper. Å tro annet er utopi. Tenk på det neste gang rasisme, integrering og fremmedfrykt blir et tema.”

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Schibsted forlag
ISBN: 978-82-516-5806-5

bokvrimmelB