Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Disse øyeblikk» av Herbjørg Wassmo

Disse-oeyeblikk_hd_imageBokas tittel og forfatter
«Disse øyeblikk» av Herbjørg Wassmo.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en selvbiografisk roman, der Wassmo deler raust av sitt liv fra oppvekst og frem til voksen etablert forfatter. Det er også en bok om en epoke i Norge, i nær fortid, og bl.a. hvilke politiske og holdningsmessige strømninger som steg til overflaten og satte sine spor i det norske samfunnet. Det er ei bok om et kvinneliv, om kvinnekraft og frigjøring, og det å bryte tabuer for å finne sin egen vei. «Disse øyeblikk» er også et vakkert portrett av det nordligste Norge, naturen, livet  og atmosfæren der.

Utvalgt sitat fra boka
«Den forlatte er sin egen ensomhet.

Hun går fra livet i husene, over markene, fra den siplende bekken og engsoleiene, og ned mot havet. Det lukter salt og råtten tang. Hun går. Vet ikke hvor, bare at det er der hun også skal dø.

Like før hun våkner plukker hun opp en flat stein og kaster den utover vannet. Ikke for å ramme noe, bare for å gjøre en bevegelse utover seg selv. Stein i svev beviser at hun er.

En kraft.»

Min vurdering
På ungdomsskolen leste jeg Wassmos «Huset med den blinde glassveranda», første boka i trilogien om Tora. Den leseopplevelsen ga meg fullstendig Wassmosperre. Jeg har ikke plukket opp en bok av denne forfatteren siden da. Ikke fordi boka på noen måte var dårlig. Wassmo er en dyktig forfatter, hun mestrer kunsten å skildre ting levende. Jeg tror årsaken var at jeg fikk servert boka for tidlig. Bøkene om Tora er sterke og vonde. De river i leseren. De har en dyster og smertefull undertone som ei ganske naiv ungdomsskolejente ikke helt maktet å ta innover seg. Det hadde vært bedre om skolesystemet hadde utsatt å kaste denne leseopplevelsen på elevene til ihvertfall et stykke inn i videregående. Uansett.

Grunnet det litt uheldige møtet jeg hadde med Wassmo på ungdomsskolen har jeg kviet meg veldig for å lese «Disse øyeblikk». Jeg forventet en tung og traurig bok, med et ekkelt og klamt mørke, som stadig hinter om noe forbudt og kjønnslig. På en måte fikk jeg rett. På en annen måte har jeg aldri tatt så feil. Det er absolutt en bok med mye mørke i seg, som hinter om vonde ting, men det er ikke en spesielt tung eller vanskelig bok å lese. Leseopplevelsen var heller ikke traurig, men ganske god. Wassmo er en dyktig forteller.

«Disse øyeblikk» er ei nådeløst ærlig bok, på godt og vondt. Kanskje mest på vondt. Det er mye mørke og trass og steilhet i den. Mye av både menneskelig kulde og intens varme. Kamp, sorg og raseri. Wassmo slår meg som ei sterk, ildfull og lidenskapelig dame, som vokste opp i en tid, og på et sted, der nettopp disse trekkene ikke ble møtt med det største bifall. Romanen er en mektig og sterk skildring av levd liv. Av feil begått og av søte seiere. Det er historien om ei dame, som tross en tøff og knugende bakgrunn, evner å sette seg i respekt og å finne et trassig kraftsenter i seg selv.

Språklig sett er Wassmo fenomenal. Hennes skildringer sitrer av liv og en indre glød. Enkelte setninger fremstår som ren ordmagi. Det er godt å bruke litt tid på denne boka. Bare sette seg ned, lese sakte og trekke frem enkelte setningssukkertøy som stikker seg frem – smake på ordene, virkelig nyte dem.

Det er ei bok som ikke er redd for å bli for personlig. Det oppleves som om alt legges frem. Hver minste lille flik av sorg og skam. Hvert gram natt og vonde minner. Alle kalde avgjørelser. Alle sterke steg. All kjærlighet og alt hat. Både tvil og selvsikkerhet i samliv og i et langt, levd liv. Wassmo legger ikke skjul på noe. Hun forsøker ikke å skåne noen, heller ikke seg selv. Boka kunne fort ha vippet over i pinlig utleverende, men forfatteren har tatt et grep som redder boka i land. Ingen navn er nevnt. Menneskene som befolker romanen er navnløse, og derav på en måte ansiktsløse. De blir som modeller som representerer oss alle – hverdagsmennesket, arbeideren, kvinnen, mannen. Selv om boka er ei kvinnes svært personlige historie, blir historien om henne et slags allemannseie, der hver og en av oss får lov til å kjenne seg igjen, eller kjenne seg fremmed, alt etter som hvor mye vi tør å innrømme om oss selv, for oss selv.

«Disse øyeblikk» er ei modig bok. Og fordi jeg var modig nok til å trosse min mangeårige fordom mot denne forfatterens bøker, er jeg endelig kvitt min Wassmosperre. Dette er et solid stykke håndverk, men jeg har på følelsen at Wassmo har skrevet skarpere og ennå mer gripende bøker før. Det skulle derfor ikke forundre meg om jeg sitter med flere Wassmotitler i hendene et lite stykke inn i fremtiden. 😉

Alt i alt ei sterk og god bok som byr på et unikt innblikk i ei unik dames liv.

Fakta

Wassmo-Herbj-rg_Foto-Rolf-M-Aagaard

Forfatter Herbjørg Wassmo Fotografi: Rolf M. Aagaard

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45686-0

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Presley/Wassmo

Elvis Presley «Blue suede shoes»

I Herbjørg Wassmos «Disse øyeblikk» nevnes Elvis Presleys «Blue Suede Shoes»:

«Hun må få dem til å tro at hun har det moro, så de ikke oppdager hvordan det er fatt. Hører selv at latteren er skingrende som en usmurt sykkelbrems i bratta. Men hun får dem til å le. Høyt.

Moren like at hun har venner på besøk og er alltid hyggelig. Hun lager mat. De spiser og drikker kakao. Jentene fra skolen og hun. Danser i den store tomme stuen i første etasje, for ingen bor der for tiden. De har platespiller med. Det er tango, vals og rock. Mest rock. Hun greier ikke å huske hva låtene heter, eller hvem som synger dem. Med ett unntak. Elvis. Blue Suede Shoes. Hun er allerede kvalm før de begynner, og faller av og til. Ikke bare når hun danser.»

bokvrimmelB