Domens port: Havfruen, huldra og Lucifer

cover_domens-port_2Bokas tittel og forfatter
«Domens port» av Lene Eriksen

Bokas særtrekk og handling
«Domens port» er første bok i en ny, norsk fantasyserie, skrevet av forfatterdebutant Lene Eriksen.

Havfruen Boa er hovedpersonen i boka. Hun er vokter av De Fire, krystaller som inneholder de fire elementæråndene. For mange er De Fire en myte, men noe få tror på dem og leter fortsatt etter dem. En av disse er selveste Lucifer. Han vet at den som besitter De Fire har makt nok til å utfordre Gud, og er det noe Lucifer lengter etter så er det nettopp det. Hevn over ham som en gang gav avkall på ham.

I sin maniske iver etter å få tak i De Fire kidnapper Lucifer Boas niese, Ylva, hun som skal overta vokterrollen. Vil Boa finne veien til Helvete, slik at hun får reddet Ylva? Eller er Lucifers planer så intrikate at alt håp er ute…?

Utvalgt sitat fra boka
«Synet som møter henne er både uhyggelig og overveldende. Boa blir redd, men også fascinert over den majestetiske skikkelsen som daler fra himmelen og er i ferd med å lande få meter fra henne. Han har ryggen vendt mot henne. Vingene er enorme og de beveger seg rolig. Flaggermusvinger, tenker hun og måper i det han plasserer bena på bakken og vingene forsvinner som ved et trylleslag. Det kjennes som om hjertet vil slå ut av brystkassen hennes. Himmel og hav! Hvem er dette? Det lange, tykke håret dekker det meste av ryggen hans, men den høye bredskuldrede gutten er tydelig muskuløs. Han værer ut i luften. Slik ville et rovdyr også ha gjort. Kan du lukte meg? Hvilken vei leder vinden? Er det noe vind? Rolig snur han seg rundt og stirrer rett på henne.»

Min vurdering
Jeg ble litt nervøs da jeg begynte på denne boka. Den minnet innledningsvis om et par andre verk jeg har lest, og jeg var redd for at Eriksen hadde latt seg inspirere litt for mye av disse, på bekostning av å få til noe helt eget. Heldigvis tok jeg feil. «Domens port» står på egne ben den. Støtt og godt.

Inspirasjonskildene jeg mener å skimte innledningsvis i denne boka er «Den lille havfruen» (havfrue med ildrødt hår som kan omskape sin hale til bein og bevege seg rundt på land) og «Sagaen om Isfolket» (en mystisk dal langt der nord og en Lucifer som stiger opp på jorden for å ha seg med lekre hekser).

Og, ja, hovedpersonen Boa er til forveksling lik Ariel, men det er før man blir skikkelig kjent med henne. Og, ja, det er en mystisk dal med i denne boka, men den har sin helt egen Isfolket-frie atmosfære. Og denne romanens Lucifer innehar en ganske annen energi og personliget enn Sandemos Lucifer. Eriksen er i det hele tatt god på å gi både karakterer og steder hun beskriver særpreg og egenart. Hun har i tillegg et mye bedre språk enn det f.eks. Sandemo har i sine bøker.

Romanen er befolket av så ymse arter som havfruer, demoner, falne engler, huldere, vampyrer og hekser. Det er en snodig blanding som er med på å gjøre boka annerledes enn mye annen fantasylitteratur, og det på en svært god måte. Eriksen har fått til å skape sin helt egne verden. Den oppleves som nær nok til å være troverdig, og stor nok til at vi fremdeles har mye å utforske som lesere av disse bøkene. Her er det masse utviklings- og vekstpotensial, både for karakterene, miljøet og historien.

Mye av bokas handling foregår på dypet, i havet eller i helvete. Jeg opplever helvete som best skildret av de to. Eller ihvertfall tydeligst skildret. Jeg sitter igjen med et mye klarere bilde, av både helhet og detaljer, av alle nivåene i Eriksens versjon av helvete, enn jeg gjør av livet på havbunnen. Men, det kan jo selvsagt være at Eriksen har lagt litt ekstra energi i å skildre det vi ikke har sett (helvete), og heller la det de fleste har sett litt fra før av (havbunnen) være noe mer opp til hver enkelts fantasi. Jeg tenker vel også at det kanskje ligger mer detaljerte skildringer av havfruenes rike i de neste bøkene i serien. Og hvis ikke, så bestiller jeg det her og nå. 😉 Jeg liker nemlig skildringer av verden under havet, med den spesielle atmosfæren, lyset og fargene godt – og tenker at det her ligger mye uutnyttet potensial for å skape en helt egen magisk stemning.

Jeg likte også godt at skikkelsen Lucifer overlates litt mer til hver enkelts fantasi enn mange av de andre skikkelsene i boka. Eriksen skisser ham opp med antydende strek, presenterer et grovt omriss med kun få utvalgte detaljer, og det synes jeg kler djevelen. Hans personlighet derimot kommer tydelig frem, nærmest som hugget i grov, hard stein. Noe som også passer en slik skikkelse veldig bra. Jeg er i det hele tatt imponert over Eriksens måte å få frem hver enkelt karakters særpreg og personlighet på.

Lucifers sønn er også en utrolig spennende skikkelse. Og samspillet, og relasjonen, mellom far og sønn er hjerteskjærende vondt og godt skildret. Jeg ser frem til å lese mer om Herulvs utvikling, og om hvordan den mildt sagt dysfunksjonelle og smertefulle relasjonen han har til sin far videre påvirker ham, samt eventuelt former hele historien og dens utfall.

Samspillet mellom Boa og den lille huldra Helle er en annen relasjon jeg likte godt. Det ligger noe hemmelighetsfullt og usagt mellom dem, det er tydelig at Helle ikke er helt ærlig, og Boa holder også enkelte ting for seg selv. Likevel utvikler de en fin nærhet. Noe som skal vise seg å sette helt spesielle spor i dem begge.

Dette er i det hele tatt ei bok jeg hygget meg riktig mye med. Karakterene satte spor og var gode å lese, steder og miljøer er jevnt over fint bygget opp og innehar en særegen og beskrivende atmosfære. Mange av stedene og landskapene i denne boka passer inn i grunntemaet omkring de fire elementene, noe jeg syntes var et snedig grep. (Helvete – ild. Bevingede vesener – luft. Havfruenes verden – vann. Huldra og denne mystiske dalen hun bor i – jord.)

Boka var til tider så spennende at den tangerte grøsser. Det er godt driv i historien, et godt plot og en original sammensetning av fantasivesener. Slutten antyder en meget interessant fortsettelse.

«Domens port» er en spennende debut. Jeg gleder meg til å lese mer om Boa og Lucifer.

Fakta

lene_eriksen

Forfatter Lene Eriksen. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-133-5
Oversetter: —
Originaltittel: Domens port
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 283

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Skyggejegerne: Demonenes by

Skyggejegerne1_hoJeg var brennsikker på at Cassandra Clare, forfatteren, var ei uerfaren skreppe på ca 20. Men så viser det seg at hun er født i 1973. Dama har nettopp rundet 40, men skriver som om hun skulle ha vært tjue år yngre. La meg si det slik: Det er ikke alltid at ”ungdommelig” er en kompliment.

Men nå skal vi ikke foregripe anmeldelsens gang. La meg presentere forfatteren litt grundigere:

Cassandra Clare har amerikanske foreldre, men ble født i Teheran, Iran. Hun har reist mye hele livet, og bor i dag på Manhattan i New York, USA. Det er også byen New York som inspirerte henne til å skrive den første boka i den urbane fantasyserien om Skyggejegerne. Clare har bakgrunn som underholdningsjournalist, men jobber nå som forfatter på heltid.

”Skyggejegerne: Demonenes by” er første bok i det som skal bli en serie på (jeg tror det skal bli) i alt seks bøker. Hovedpersonen er 15 år gamle Clary Fray. Hun bor i New York med moren sin. Faren døde da hun var liten.

En kveld hun er på diskotek med sin bestevenn, Simon, blir hun vitne til et mord. Da hun skal melde i fra om drapet er liket borte, og morderne, som kaller seg skyggejegere, er usynlige for alle andre enn henne.

Ikke lenge etter blir moren hennes kidnappet, og en dunkel og magisk verden åpner seg for Clary. Det alminnelige New York hun kjenner skjuler en verden av demoner, vampyrer, alver og varulver – og skyggejegere, som forsøker å beskytte menneskene mot de mørke maktene.

Clary trekkes inn i denne mystiske underverdenen, og spørsmålene er mange. Hvorfor jakter demoner på henne? Og hvorfor kan hun se vesener ingen andre mennesker kan se?

Dette høres jo spennende ut. Jeg gledet meg til å lese denne boka, og til å finne en ny fantasyserie og kose meg med. Det var derfor skikkelig leit å oppdage at romanen virkelig ikke stod til forventningene.

Hvor skal jeg begynne?

Det første jeg reagerte på var forfatterens manglende evne til å skjule sine spor. Det var altfor lett å oppdage de små informasjonsdråpene hun hadde lagt ut her og der, og å forstå hva de ledet mot i handlingen. Jeg visste 70-80 % av hva som kom til å skje før det skjedde, og det ødela mye av spenningen.

Jeg befant meg stadig i pausemodus underveis i lesingen, og det er aldri et godt tegn. Etter å ha lest et stykke, la jeg fra meg boka, og plukket den ikke opp igjen på flere uker. Ikke fordi jeg var spesielt travel, men fordi boka ikke tiltrakk meg. Jeg var ikke nysgjerrig på den. Den greide ikke å holde på oppmerksomheten min. Antageligvis som en naturlig følge av at jeg stadig opplevde å vite hva som kom til å skje lenge før det skjedde.

Cassandra Clare

Forfatter Cassandra Clare

Cassandra Clare har, som i hvert fall én annen nykjent forfatter, skrevet mye fanfiction. Hennes favorittunivers ser ut til å ha vært Harry Potter. Men det er ikke bare Harry jeg skimter i det fjerne. Jeg synes jeg ser igjen scener, dialog, sitater, plot og karakterer fra så ymse kilder som Ringenes Herre, Buffy the Vampire Slayer og Xena the Warrior Princess, for å nevne noe. Jeg opplever det som om hun har rasket sammen det hun liker fra forskjellig forfattet og filmet fantasy, uten å ha klart å gjøre stoffet fra inspirasjonskildene tilstrekkelig til sitt eget. Historien fremstår som en stor ufordøyd suppe av hummer og kanari, uten originale karakterer eller tydelig retning. Det hele virker umodent og amatøraktig.

Jeg kan jo hente et par små eksempler fra boka, for å vise litt av hva jeg mener. Sitatet under er hentet fra kapittelet ”Midnattsblomsten”, der skyggejegeren Jace gir hovedpersonen Clary en magisk lyskilde, en runestein, i gave:
”Den bringer deg lys”, sa Jace, ”selv blant de mørkeste skygger i denne og andre verdener.”

Bytter vi ut Jace og Clary med Galadriel og Frodo, så har vi et nesten ordrett sitat fra Tolkiens ”Ringenes Herre”.

Eller dette sitatet, fra kapittelet ”Minne om noe hvitt”:
”Dødens instrumenter?” gjentok Clary forvirret. ”Jeg trodde…”
”Engelen gav tre gjenstander til de første skyggejegerne. Et beger, et sverd og et speil.”

Dødens instrumenter? Tre gjenstander? Litt for likt dødstalismanene fra Harry Potter, er det ikke? (Oldstaven, usynlighetskappen og oppstandelsessteinen).

Eller er det jeg som er altfor kritisk nå?

Jeg vet jo at denne boka, og serien videre, er kjempepopulær. Etter å ha lest denne første boka må jeg innrømme at jeg ikke helt kan få meg til å forstå populariteten.

Historien så langt mangler stramhet, orginalitet og fremdrift. Personene er diffuse og vanskelige å få tak på. Jeg har lest eller sett dette før, mange steder, gjort enormt mye bedre.

I all rettferdighets navn må jeg nevne at flere jeg har snakket med, som har lest flere bøker i denne serien, sier at ting tar seg opp fra og med bok nummer to. Det kan høres ut som om forfatteren har brukt den første boka til å skrive seg inn i stoffet på, og at manglene ved første del er rettet opp i del to. Jeg håper det, for jeg har bok to og tre stående på vent i bokhylla.

Det blir uansett en god stund til jeg forsøker meg på flere bøker i denne serien. Min appetitt på skyggejegere har sunket drastisk.

Boka er også filmatisert, av vår egen Harald Zwart. Se traileren her:

Boka er også en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har kjøpt boka selv.)

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-5880-5

bokvrimmelB

Ønskemesterens datter: Mørk engel

Mørk_engl_6326”Det var en gang kjærlighet oppstod mellom en engel og en djevel. Det endte ikke godt.”

Laini Taylor ble født i 1971, i Chico, California. Hun har studert engelsk ved UC Berkely og debuterte som forfatter i 2004 med den grafiske romanen ”The Drowned”. Boka var et samarbeidsprosjekt mellom Taylor og hennes mann, illustratøren Jim di Bartolo. I 2009 mottok hun Cybils Award for bok nummer to i ”Dreamdark”-serien, ”Silksinger”. Hun er likevel mest kjent for ”Daughter of Smoke and Bone”-trilogien, som på norsk har fått tittelen ”Ønskemesterens datter”. Taylor bor i dag med mann og datter i Portland, Oregon.

”Mørk engel”, den første boka om ”Ønskemesterens datter”, tar oss til Praha, der vi møter kunststudenten Karou. Hun fyller skisseblokkene sine med tegninger av monstre, snakker en mengde språk, også noen som ikke er menneskelige, forsvinner stadig på merkelige, hemmelige oppdrag, har blått hår uten å ha farget det og vet ikke egentlig hvem hun er.

Monstrene hun tegner er ekte. De kalles kimærer og noen av dem er det nærmeste Karou kan kalle familie. Det er Brennstein, med krokodillehodet, Issa, som er slange fra livet og ned, Twiga, med sjiraffhalsen, Yasri, med papegøyehodet og lille Kishmish, som minner om en flaggermus.

Brennstein driver en butikk der han veksler tenner i ønsker. Han sender Karou ut i verden, gjennom hemmelige dører, på jakt etter tenner til butikken sin. På et slikt oppdrag, i Marrakesh, i en trang bakgate, møter Karou et mektig, lysende vesen. En seraf ved navn Akiva. Og plutselig er hun trukket inn i en eldgammel krig mellom engler og demoner.

Samtidig avsløres dramatiske hemmeligheter og en kjærlighetshistorie med svært gamle røtter ser dagens lys. Vil Karou få vite hvem hun er, og vil hun angre på at hun søkte sannheten om seg selv hvis hun får de svarene hun søker?

5492_Image1

Portrett av Laini Taylor.

J. R. R. Tolkien la lista høyt for fantasy med sitt storverk ”Ringenes herre”, og titler tilknyttet trilogien. Forfattere etter ham har både lykkes og mislykkes med sine fantasyprosjekter. De som bare har lykkes måtelig, eller ikke i det hele tatt, har kanskje vært for opptatt av å skrive seg inn i en verden som allerede ligger der – og befolke den med skapninger som allerede er skapt – av Tolkien. Jeg tror det for mange har vært som å hoppe etter Wirkola.

Også har man dem som virkelig lykkes. Som skaper noe helt nytt, noe eget og unikt, for eksempel en verden vi ikke har hørt om før eller vesener som er fremmede og fascinerende. Laini Taylor tilhører denne siste kategorien. Hun har skrevet en nytenkende, original og vanvittig poetisk roman. Og til alt hell er ”Mørk engel” første bok i en trilogi. Ingen grunn til depping etter at siste side er lest. Det kommer mer!

Det er først og fremst språket i Taylors roman som glitrer. Hun har en helt egen evne til å skildre ting vakre, til å tilføre en lyrisk nerve i beskrivelser av steder, skikkelser og situasjoner. Selv det mørke og makabre fremstår med en slags rar, sitrende skjønnhet gjennom Taylors penn. Det er noe med estetikken og atmosfæren i enkelte partier av boka som minner meg litt om Tim Burtons univers. Spesielt i skildringen av byen Praha og særegne steder i den – som den fascinerende og noe aparte cafeen ”Giftkjøkkenet”, der Karou og hennes bestevenninne, Zuzanna, vanker.

Den fantastiske verdenen Taylor skaper, den mystiske parallellen til vår egen, er befolket av vesener som så langt er unike i fantasysammenheng. Det er likevel noe kjent med dem. De som er interessert i myter vil gjenkjenne begrepet kimære fra etruskisk og gresk mytologi. Der er en kimære et fabelvesen, et ildsprutende uhyre som er en blanding av løve, geit, slange eller drage. I ”Mørk engel” er begrepet kimære synonymt med djevel. Det er vesener som er halvt menneske og halvt dyr – enten bestående av menneskekropp og dyrehode, eller omvendt.

Kimærenes utseende i romanen minner meg igjen om et annet lands eldgamle mytologi: Egypt. Der hadde gudene ofte menneskekropper og dyrehoder. Bokas Brennstein minner meg om krokodilleguden Sobek.

Også har vi kimærenes motsetning, serafene. Englene som vi forbinder med både Jødedom, Kristendom og Islam.

Laini Taylor har på en måte skrevet en ny mytologi for vår tid, med dype røtter i menneskehetens mangfoldige og fascinerende religionshistorie, der nytt og gammelt barker sammen med uviss utgang. Det er intelligent og godt tenkt. Og det er poetisk og elegant utført.

Jeg har mye godt å si om denne boka, men én ting fungerte dårlig for meg. Den innledende, svulstige skildringen av serafen Akiva:

index

Et bokomslag Fabio har stått modell for. Laini Taylors innledende skildring av serafen Akiva tok meg desverre i denne retningen.

”Det menneskene fikk øye på, var en høy, ung mann, han var vakker – så vakker at han tok pusten fra dem, overjordisk vakker – og han bevegde seg med et rovdyrs bevegelser. (…) Ned langs den ene siden hans hang det et sverd, og ermene var brettet opp over brune og muskelspillende underarmer. (…) Den gylne huden hans var mer bronseaktig i de utpregede ansiktstrekkene – de høye kinnbeina, øyenbrynene, neseryggen – som om han hadde levd i et honninggyllent lys. (…) Det folk festet seg ved (…) var øynene. De var ravgule, som en tigers, og som en tigers var de innrammet av svart – både fra tykke øyenvipper og fra kajal. (…) Øynene hans var slikkende ildtunger. Hun var overbevist om at han kunne sette fyr på henne.”

For meg skriker dette Narvesen. Og det ble veldig forstyrrende for leseopplevelsen. Kontrasten mellom kvaliteten i historien generelt, kontra det jeg opplever som en langt lavere kvalitet i frempenslingen av Akiva, ble for markant. Jeg endte opp med å ta en lang pause midt i boka, en pause hvor jeg vurderte om jeg skulle legge boka helt fra meg eller forsøke å lese litt lenger. Heldigvis tok jeg boka frem igjen og fortsatte. Det tar seg opp, og Akiva fremstår mer kompleks og troverdig når man kommer bakenfor førsteinntrykket.

Det er ikke lenge til bok to i trilogien, ”Støv og stjerneskinn”, kommer på norsk. Bazar forlag har satt 28. oktober som lanseringsdato.

Jeg ser frem til fortsettelsen av denne særegne historien. Om Akiva klarer å holde seg unna kiosken, har jeg en stor og vakker leseopplevelse foran meg.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Bazar forlag
ISBN: 978-82-8087-389-7

bokvrimmelB

Ild

Layout 1Bok nummer to i den svenske fantasytrilogien om heksene i Engelsfors innfrir, selv om forholdet mellom mundant tenåringsliv og magi oppleves som litt ute av balanse.

Boken er en del av leseprosjektet «Leseutfordring: Kaos».

Sara B. Elfgren og Mats Strandberg gjorde stor suksess med debuten på sitt forfattersamarbeid da Engelsforstrilogiens første bok, ”Sirkelen”, kom ut i 2011 (på norsk i 2012). Elfgren (1980 -) har bakgrunn som filmmanusforfatter og elsker sjangrene fantasy, skrekk og sci-fi. ”Sirkelen” var hennes aller første roman. Strandberg (1976-) er journalist og har tidligere gitt ut tre andre bøker. Begge forfatterne er svenske.

Det finnes dessverre ingen anmeldelse av den første boka i Engelsforstrilogien på bloggen min. Grunnen er at jeg opprettet bloggen en god stund etter at jeg leste boka. Jeg kan avsløre at jeg koste meg da jeg leste den og at jeg har gledet meg stort til bok nummer to.

En sommerferie har gått siden den første boken sluttet. Det er rett før skolestart og en merkelig hetebølge henger over det lille tettstedet Engelsfors.

Jentene som utgjør sirkelen av utvalgte hekser sliter med sitt; Dysfunskjonelle familier, ekser med ”bad boy”-tendenser, nåværende kjærester som ikke når opp til forventningene, mobbing og knuter på tråden i vennskap. Ting mange tenåringer kan kjenne seg igjen i. Men de har magiske utfordringer i tillegg.

Anna-Karin misbrukte sine magiske krefter i den første boka og må stå til ansvar for sine handlinger i ”Ild”. Rådet, instansen som håndhever de magiske lovene, innkaller jentene og deres mentor Adriana Lopez, til avhør som leder opp til en alvorlig rettssak mot Anna-Karin.

Samtidig gjør folkebevegelsen ”Positive Engelsfors”, ledet av foreldrene til Elias fra bok en, stor suksess. De prediker på sektinspirert vis om positiv tenkning og ser ut til å hjernevaske innbyggerne på det lille tettstedet. Stadig flere beviser peker også i retningen av at ”Positive Engelsfors” har en mektig naturlig heks på laget, muligens en heks velsignet av demonene som ønsker verdens undergang.

Klarer jentene i fellesskap å redde Anna-Karin fra Rådets dom og straff, finne demonenes utvalgte og redde verden?

”Ild” er absolutt på høyde med ”Sirkelen”. Stemningen er opprettholdt. Forfatterne har klart å overraske med hvilken vending historien tar. De er ganske gode på slike grep.

Jeg satte stor pris på, og moret meg godt over, kritikken av de delene av alternativmiljøet som bl.a. lener seg på boktitler som ”The Secret”. Jeg sikter selvfølgelig til bokas ”Positive Engelsfors”-bevegelse. Utrolig morsomt å lese om.

Elfgren og Strandberg skal også roses for personskildringene sine, og evnen de har til å skape troverdige miljøer og steder. Gjennom Engelsfors har de virkelig fanget essensen av det litt trøtte og lite rause nordiske tettstedet. Plassen der sladrekjerringene fremdeles sniktitter på naboen bak kjøkkengardinet og blander seg opp i når du henger ut vasken din, og der man kan risikere å bli fryst ut av flertallet om man ikke følger normene til punkt og prikke både hva gjelder meninger, utseende og handlinger.

Skal jeg sette fingeren på noe, så blir det dette: ”Ild” er lengre enn ”Sirkelen”. Jeg er usikker på om historien trenger de ekstra sidene. Jeg opplever at det blir veldig mye hverdagsliv. At balansen mellom magisk og mundant ikke er helt ivaretatt. Jeg skjønner, og setter pris på, at forfatterne sikkert ønsker å understreke det vanlige/normale i en historie med hekser, demoner og magi. Det er viktig å gjøre denne typen bøker logiske og troverdige, men jeg lurer på om det kanskje har blitt litt i overkant mye av nettopp dette i bok to. Jeg følte at jeg leste og leste uten helt å komme frem til spenningstoppen. Når den først inntraff, så var den kort og intens. Romanen er bygget opp som et langt, seigt hverdagsmaraton med en kjapp magisk sprint på slutten.

Det sagt, så skal det sies at slutten er god. Den bygger opp spenningen rundt hva som vil skje i trilogiens siste del, ”Nøkkelen”, som kommer ut våren 2014 (tror jeg).

Alt i alt en god leseopplevelse. Jeg koste meg selv om det ble litt mye hverdag til tider. Forventningene er store til trilogiens avsluttende del. Jeg gleder meg!

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-41774-8

bokvrimmelB