«Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud

Bokas tittel og forfatter
«Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud. Boka er laget i samarbeid med skribent Svein Strømmen og fotograf Christian Belgaux.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en dokumentar basert på unike bilder og annet materiale bassisten i det norske black metal-bandet Mayhem, Jørn Stubberud, har samlet i over tretti år. Boka gir et nært og personlig innblikk i bandet Mayhems historie, og dermed også i black metal som fenomen. Dette er første gang et medlem av black metal-miljøet selv skildrer hva som skjedde i denne betydningsfulle og revolusjonerende epoken i norsk musikkhistorie – årene 1984 til 1994.

Utvalgt sitat fra boka
«Først het vi Skojern. Vi visste ikke hvilken musikk vi ville spille, men det hørtes kanskje litt punkete ut. Så insisterte gutta, Jan, Erik, Peggy og Bjørn, på at vi skulle hete Black City. Jeg syntes det hørtes jævla lame ut. Jeg visste at dama nede på Narvesenkiosken på Langhussenteret var fra Finland, så jeg spurte henne hva «Black City» ble på finsk. «Musta kaupunki!» sa hun. Det hørtes jo litt kult ut! Så jeg presenterte dette for gutta, kanskje vi skulle kalle oss Musta Kaupunki istedet? Etter hvert skjønte vi at «kaupunki» ble litt mye, så vi kuttet det ned til Musta, svart. Rett og slett svart. Det var det vi falt ned på til slutt. Når jeg tenker tilbake på det i dag, synes jeg fortsatt det er et bra navn.»

Min vurdering
Jeg har kanskje ikke hørt så mye på Mayhem, men jeg har lyttet masse til black metal. Jeg er fan av band som har hatt medlemmer som tidligere har spilt i Mayhem. Noen Mayhem-ekspert er jeg altså ikke, men jeg kjenner til bandet og og er glad i musikksjangeren.

Jeg så for meg å bruke lang tid på denne boka, men slik gikk det ikke. Det er ei lettlest og engasjerende bok med masse bilder. Jeg gjorde den unna på to kvelder. To kvelder jeg virkelig koste meg. Dette er en av de fineste dokumentarene jeg har lest i år, og i livet for øvrig. Så langt ihvertfall.

Det er bassisten i Mayhem, og en av bandets to grunnleggere, Jørn Stubberud, som forteller i denne dokumentaren. Godt hjulpet av skribent Svein Strømmen og fotograf Christian Belgaux. Strømmen har skrevet en oversiktelig og god innledning, før Stubberud tar over og gir oss en jordnær, humoristisk og detaljert skildring av bandets historie – fra gutterommet i Follo, til verdens store musikkscener. Akkompagnert av private bilder, avisutklipp og andre sjarmerende kuriositeter.

Stubberuds fortellerstil er personlig, uten å bli utleverende eller klein. Det ligger noe jordnært og befriende ærlig over skildringen av bandet, bandets medlemmer og reisen fra gutterom til berømmelse. Utfordrende, dramatiske og vonde hendelser fra bandets historie (jeg tenker spesielt på Varg Vikernes, drapet på Øystein Aarseth, samt vokalist, Per Yngve Ohlins, selvmord) er skildret med nøkternhet og respekt for de involverte og etterlatte, noe jeg likte godt.

Det er vanskelig ikke å bli imponert over kreativiteten, innsatsviljen og arbeidsmoralen til bandet. Før det hele tok skikkelig av var det gutta selv som gjorde alt. Absolutt alt. Fra skriving av låter og musikk, via rigging av lys og lyd, tegning av logo, platecover og plakater, til sminking før fotoshoots og gigs. Og det meste av markedsføring gikk gjennom jungeltelegrafen og innspilte demotapes som sendtes via snail-mail. Den gode gamle posten. En sånn innsats blir det ikke bare hobby av. I Mayhems tilfelle ble det norgeshistorie.

Det slår meg også at alle utfordringene bandet har hatt, spesielt den serien av uheldige omstendigheter de ble farget av på begynnelsen av 90-tallet, må ha vært med på å skille ut den autentiske visjonen, integriteten og den virkelig seriøse musikkinteressen. Det som sto igjen etter drap og kirkebranner, de som reiste seg igjen etter mediastormen, måtte ha en imponerende stayerevne. Og beviser et bankende hjerte for black metal-sjangeren som kunstnerisk uttrykk. Det står det respekt av.

Som sagt. Jeg hadde to fine kvelder i selskap med denne boka. Den er informativ, personlig, jordnær, humoristisk, og tilbyr et ganske unikt innblikk inn i den norske black metalens og Mayhems opphav, begynnelse, utvikling og musikalske idéverden.

Stubberuds skildringer av gutta i bandet er ærlige, nære og fine. Jeg ble faktisk riktig glad i flere av dem mens jeg leste, og ble følelsesmessig engasjert i deres utfordringer og skjebne. Stubberud selv slår meg som en innsiktsfull, reflektert og oppegående kar med integritet. Dyktig, selvfølgelig kreativ og veldig morsom.

Ei bok for den black metal-interesserte, og for Mayhem-fansen. Men kanskje spesielt for dem som kun assosierer black metal med satanisme, nasjonalisme og kirkebranner. «Dødsarkiv» røsker opp i fordommer, feilinformasjon og det mediaskapte bildet av musikksjangeren og dens utøvere.

«Dødsarkiv» er ei historiebok skrevet av en av dem som skapte historien.

Fakta

Grunnlegger og bassist i Mayhem, samt forfatter av denne boka, Jørn Stubberud. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-29516-4
Oversetter: —
Originaltittel: «Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994»
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 253

Reklame

Påskehilsen

Våren ser endelig ut til å ha kommet. Snø og is smelter, solen varmer, dagene er lengre, fuglene kvitrer lystig – og snart er det påskeferie. Jeg håper dere alle får en riktig koselig påske, uansett om den feires hjemme, på fjellet, ved sjøen, eller kanskje i utlandet. Pakk med dere ei god bok eller fem og nyt de lune vårdagene.

Hva er mine leseplaner for påsken? Jeg pleier aldri å hive meg på påskekrimbølgen, da jeg sjelden leser krim – men i år har jeg faktisk bl.a. fisket frem en crossoverkrim som flørter med det okkulte. I lesebunken ligger også en dystopisk thriller, en dokumentar om black metal og en samling spøkelseshistorier. Her er mine lesetips for påsken:

«Skamtegnet» av H. K. Fauskanger:
«Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.»

«Menneskebarnet» av M. R. Carey:
«Ikke alle gaver er en velsignelse.

Hver morgen spennes Melanie fast i en rullestol og trilles inn i klasserommet av to bevæpnede menn. «Det vesle geniet vårt» kaller doktor Caldwell henne.

Melanie tror ikke de liker henne. «Jeg biter ikke», sier hun, men ingen av dem ler.

Melanie har en helt spesiell gave.»

«Dødsarkiv. Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud, Christian Belgaux og Svein Strømmen:
«»Dødsarkiv» er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem – bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

«Dødsarkiv» inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.»

«Den store spøkelsesboka» av Tom Egeland:
«I Den store spøkelsesboka har forfatter Tom Egeland samlet ALT du trenger å vite om spøkelser, grøss og gru. I tillegg til et utfyllende leksikon og oversikter over farlige fenomener, har Egeland skrevet 13 splitter nye spøkelsesfortellinger. Boka er illustrert av Marius Renberg.»

Hva skal du lese i påsken?

Kilde til påskebildet øverst i innlegget:
«Easter Eggs on Grass» av jannoon028 ved Freedigitalphotos.net

Innfødte skrik

Det er en stund siden jeg leste denne nå. Og en stund siden anmeldelsen ble skrevet. Dokumentaren kom ut på vårparten i 2010 og jeg leste den rett etter at den ble sluppet. Innfødte skrik av Håvard Rem er altså en dokumentar om Black Metal, med utgangspunkt i det usannsynlige samarbeidet og underlige vennskapet (?) mellom Kristian L. Vikernes (også kjent som Varg Vikernes, Greven og Count Grishnackh) og Øystein Aarseth (kjent som Euronymous).

Forlaget Schibsted forteller dette om boken:
«Etter kirkebrannene i 1993 har norsk svartmetall beveget seg fra VGs førstesider til kronikkplass i Aftenposten – fra politianmeldelser til musikkanmeldelser, fra fengsel på livstid til fengende livsstil, fra riksadvokaten til rikskonsertene, fra steinrøysa til jordens ender, og ikke minst: fra demokassetter til millionsalg.

De svartkledde finnes i dag i nær sagt hvert eneste klasserom, på alle ungdomsskoler, videregående skoler og høyskoler. De er metallhoder. Men hva befinner seg inne i hodene? Hvorfor blir de bare flere og flere?

Boken er et resultat av flere års arbeid. Forfatteren har studert svartmetallerne på nært hold og fulgt dem på konserter og festivaler i inn- og utland.»

Boka skifter mellom avsnitt om viktige band, hendelser, inspirasjonskilder og personer her hjemme og ute i verden – og viser hvordan ting gjensidig påvirker hverandre og har vært med på å skape det som i dag er Norges viktigste eksportartikkel. Vikernes og Aarseth er den røde tråden som trekker oss igjennom bokas mange kapitler og setter en kjent ramme om et stoff som er forholdsvis ukjent for de fleste.

Jeg koste meg veldig med denne boka. Rem skriver godt, lettfattelig og medrivende. Har i ettertid sett at Vikernes selv har anmeldt denne boka, med en ganske annen konklusjon enn meg. Han er jo en av hovedpersonene i boka, men har aldri blitt intervjuet i forbindelse med Rems arbeid med den. Vikernes hevder at boka er full av feilopplysninger og ondsinnede løgner. Hva som er sant vet jeg ikke – jeg kan bare si min mening: Rems bok er god. Jeg liker måten han presenterer stoffet på, at han klarer å bygge opp en krimlignende spenning i en dokumentar og at boka gir såpass mange henvisninger videre til band, plateutgivelser osv det er gøy å utforske på egenhånd. Liker også godt vekslingen mellom froske- og fugleperspektiv – altså lokale hendelser og globale hendelser. Rem er god til å vise hvordan ting henger sammen i et videre perspektiv. Samtidig synes jeg Rem er befriende lite fordømmende på temaer og hendelser det er lett å fordømme. Kudos for det!

Absolutt en fin introduksjonsbok til Black Metal! 🙂

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-2607-1