Mikroanmeldelse: «Vinterfolket» av Jennifer McMahon

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Forside_6709Bokas tittel og forfatter
«Vinterfolket» av Jennifer McMahon.

Bokas særtrekk og handling
Romanens handling utspiller seg i den lille landsbyen West Hall i Vermont, USA, og skifter mellom 1908 og nåtid.

Til alle tider har folk forsvunnet sporløst fra West Hall. De mystiske forsvinningene har blitt til legender, og en av dem forteller historien om Sara Harrison Shea og hennes datter Gertie. Gertie blir funnet drept under underlige omstendigheter, og ikke lenge etter lider moren samme skjebne.

100 år senere bor tenåringsjenta Ruthie i Saras hus, med moren Alice og lillesøsteren Fawn. En dag er moren som sunket i jorden, og Ruthie begynner å lete etter henne. Hun finner den gamle dagboken til Sara under en gulvplanke på morens soverom. Dagbokas innhold vitner om en mors store kjærlighet til sitt barn, men den avdekker også en mørk og skremmende hemmelighet.

Vil Ruthie finne igjen sin mor? Og vil hun finne svaret på gåten om hvorfor så mange dør under mystiske omstendigheter eller  forsvinner fra West Hall?

Boka ble lansert 19. september og er i genren mørk thriller med innslag av overnaturlige grøss.

Utvalgt sitat fra boka
«Første gang jeg så en gjenganger var jeg ni år gammel.

Det var våren før pappa sendte bort Tante, før vi mistet min bror Jacob. Min søster Constance hadde giftet seg høsten før og flyttet til Graniteville.

Jeg var på oppdagelsesferd i skogen oppe ved Djevelens hånd, der pappa hadde forbudt oss å leke. Bladene på trærne holdt på å folde seg ut og var som et frodig grønt tak over meg. Solen hadde varmet opp bakken og ga den fuktige skogen en fyldig eim av jord. Her og der under bøk, sukkerlønn og bjerk vokste både vårliljer og min yndlingsblomst, «Jacob-på-prekestolen», en artig liten blomst med en hemmelighet: Hvis du løftet den stripete hatten, fant du forkynneren under. Tante hadde vist meg dette og lært meg at man kunne grave opp knollene og koke dem som turnips. Jeg hadde nettopp funnet en og dro hatten til side for å se etter den vesle figuren under da jeg hørte steg, langsomme og bestemte, på vei mot meg. Tunge føtter som slepte seg gjennom de tørre bladene og snublet i røtter. Jeg ville løpe min vei, men var stiv av skrekk der jeg satt på huk bak en stein idet en skikkelse beveget seg ut i lysningen.»

Min vurdering
Min indre estetiker blir veldig glad når den oppdager bøker med vakkert omslag. «Vinterfolket» er en vakker bok. Ren og enkel forside, trykket på et nydelige hvitskimrende papir som glitrer som fersk puddersnø under en gatelykt i vinternatten. Et perfekt papirvalg. Mye av bokas handling forgår i et snødekket Vermont.

Heldigvis er det ikke bare omslaget som er vakkert ved denne boka. Språk og handling bekrefter førsteinntrykket. Selv om «Vinterfolket» er en fusjon av thriller og grøsser, og dermed både en intenst spennende, mørk og ganske nifs bok, så har forfatteren klart å tone det hele ned til en vakker og atmosfærisk helhet. Bokas mørke ligger som en undertone i fortellingen, det nifse smyger seg sakte og stille innpå, det er ikke en grøsser fylt til trengsel av voldsomme fakter, hjerteskjærende skrik og blodig griseri – selv om det nær bokas slutt blir bittelitt av det også.

Historien skifter mellom nåtid og 1908. Dette kunne fort ha blitt forvirrende, jeg har opplevd det i bøker før, men forfatteren klarer å holde handling og hovedpersoner tydelige og reine nok til at de er enkle å følge uten at ting blir banale.

Jeg likte ekstra godt innslagene av noe overnaturlig, bittelitt indiansk kultur og magi, samt de rørende skildringene av flere ganske spesielle mor-datter-forhold, som boken byr på. McMahon har fått frem det lyse og det mørke ved relasjonene hun beskriver. Ingenting er bare mørkt eller bare lyst i boka. Selv rett bakenfor historiens mørkeste strømninger ligger det noen vakkert eller rørende. Og omvendt.

Alt i alt en en utrolig spennende bok. Den kan tidvis minne litt om en mye mørkere og mer skremmende utgave av Eowyn Ivys «Snøbarnet».

Jeg likte den godt. En positiv og forfriskende leseopplevelse. Fint avbrekk fra ting jeg vanligvis leser.

Fakta

5639_Image1

Forfatter Jennifer McMahon. Kilde: Bazar forlag.

Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!

Forlag: Bazar forlag
ISBN: 978-82-8087-626-3

bokvrimmelB

Skarlagenssalen

Skarlagenssalen_hd_imageHun som ikke liker krim har endelig funnet en krim å elske! H. K. Fauskanger har skrevet et praktfullt og meget intrikat stykke historisk, gotisk og okkult spenningslitteratur.

Forfatter Helge Kåre Fauskanger (f. 1971) har studert filologi og religionsvitenskap. Han har kjennskap til klassisk hebraisk, gresk og koptisk. I tillegg er han Tolkienist, og driver nettstedet ”Ardalambion” som er viet til Tolkiens konstruerte språk, kjent fra bl.a. Ringenes Herre.

Fauskanger debuterte med fantasyromanen ”Fullmåne over Uroba” i 2009, og fulgte opp med kriminalromanen og Sherlock Holmes-pastisjen ”Skrinet” i 2012. ”Skarlagenssalen” er altså hans tredje roman.

Forfatteren bor på Askøy, utenfor Bergen.

På slutten av 1700-tallet, på herregården Ugge i Østfold, den gang kalt Smaalenene, bodde det en prest som het Ulstadius Ugge. Det gikk rykter i egnen om at han solgte sin sjel til Djevelen mens han utdannet seg til prest i Tyskland.

Satanpresten skal ha hatt en innholdsrik svartebok, og et hemmelig kjellerrom på herregården, som han brukte til sine mørke riter og gjerninger. På folkemunne ble kjellerrommet kalt skarlagenssalen.

Den dagen prestens pakt med Den Onde utløp, skal han ha forsvunnet sporløst fra det røde rommet i kjelleren. Noen mente at prestens svartebok deretter ble tatt i bruk av hans enke, som noen år senere ble funnet død i det samme rommet han selv sporløst forsvant fra.

Det sies at presten etterlot seg en forbannelse som rammer hans etterkommere og gjester på herregården. Ingen som besøker herregården kan noensinne helt forlate den, og ingen kan overnatte i skarlagenssalen uten å miste livet eller forstanden.

Om lag 100 år senere, i 1897, i Kristiania, møter vi den unge jusstudenten Oskar Prods Brattenschlag. Han blir hyret som tolk for et berømt engelsk medium som gjester hovedstaden, Miss Celia Fay.

Brattenschlag blir kontaktet av skeptikeren og skuespilleren Fredrik Lange. Lange ønsker å få med seg frøken Fay på en ekskursjon til Ugge herregård. Der ønsker han å utføre et eksperiment for å avlive myten om at stedet er forbannet. Han planlegger å overnatte i skarlagenssalen.

Samtidig går en snikskytter løs i Kristianias gater. Finnes det en sammenheng mellom denne og den forbannede herregården i Østfold?

Jeg brukte et godt stykke tid på denne boka. Til å begynne med var grunnen at jeg hadde litt mye å sysle med på en gang. Lesingen kom et stykke ned på prioriteringslista. Etter hvert forandret årsaken seg. Jeg leste så sakte jeg kunne fordi jeg ønsket at boka skulle vare lenge, lenge. Jeg storkoste meg virkelig i den gotiske atmosfæren Fauskanger har manet frem gjennom et usedvanlig tidsriktig og godt språk, og mørke, stemningsfulle skildringer av tid, sted, relasjoner og uhygge.

H. K. Fauskanger fotografert av Frank Robert Fauskanger.  Kilde: Gyldendal

H. K. Fauskanger fotografert av Frank Robert Fauskanger.
Kilde: Gyldendal

I tillegg er boka ispedd en herlig sarkastisk og humoristisk undertone, som spesielt kommer til uttrykk gjennom hovedpersonens mentor, amanuensis i religionsvitenskap, Sebastian Lagergren. En fantastisk romanskikkelse!

”Skarlagenssalen” deler på mange måter litterært landskap med André Bjerkes kriminalromaner ”De dødes tjern” og ”Døde menn går i land”. En broket gruppe mennesker reiser sammen til et sted fylt av mystikk og urovekkende historie, med skjebnesvangre følger. Det umulige inntreffer, og gjennom en intrikat prosess ispedd en stor dose grøss, nøstes gåten opp ved hjelp av fornuft, skepsis og rasjonell tenkning. Likevel står man igjen med en slutt som er åpen for både det såkalt rasjonelle og det overnaturlige.

Romanen fungerer ypperlig som en hyllest til Bjerkes litteratur. Men jeg vet jo ikke om Fauskanger har tenkt i de baner. Å sammenligne Fauskanger med Bjerke er uansett et av de beste komplimenter jeg kan komme på å gi. Bjerke skrev briljante og atmosfæriske kriminalhistorier. Og det sier litt i og med at jeg ikke er spesielt begeistret for krim.

Det frister å gjøre tradisjon av ”Skarlagenssalen”. Trekke den fram fast en gang i året og bare nyte seg igjennom historien. Igjen og igjen. Jeg lengter allerede tilbake til Fauskangers Kristiania og Østfold anno 1897.

Selv om jeg forsøkte å lese så sakte jeg kunne, ble jeg altfor fort ferdig. Pokker!

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-44590-1

bokvrimmelB