Musikk i litteratur: The Doors/Clare

The Doors «Break on Through (To the Other Side)

I den første boken i serien om «Skyggejegerne» av Cassandra Clare, «Demonenes by», refereres det til bandet The Doors og et dikt av William Blake.

Mange tror at referatet i boka peker mot en låt av The Doors, men slik er det ikke. Det er selve bandnavnet som er inspirert av et av William Blakes dikt som heter «The Marriage of Heaven and Hell». Her er et utdrag av det (setningen det refereres til i «Demonenes by» er linje to):

«If the doors of perception were cleansed,
Everything would appear to man as it is: infinite.
For man has closed himself up,
Till he sees all things thro’ narrow chinks of his cavern.»

Siden det kun er bandet som nevnes i boka, har jeg selv valgt låta. Jeg opplever av «Break on through» passer godt til bokas handling.

Og her er en smakebit fra boka, der Blake og The Doors nevnes:

«Clary så seg tilbake da vognen traff veidekket med et dunk – drosjesjåføren satt og røykte og stirret foran seg uten å ense en ting.
«Jeg har alltid ment at drosjesjåfører ikke følger med på trafikken, men dette er helt sykt,» sa hun matt.
«Bare fordi du kan se gjennom trollglans nå…» Jace lot slutten av setningen henge taktfullt i luften mellom dem.
«Jeg kan bare se gjennom den når jeg konsentrerer meg,» sa hun. «Jeg får litt vondt i hodet av det.»
«Jeg vedder på at det kommer av blokkeringen i hodet ditt. Det tar Brødrene seg av.»
«Og etterpå?»
«Da ser du verden som den er… uendelig,» sa Jace med et tørt smil.
«Ikke siter Blake til meg.»
Smilet ble mindre tørt. «Jeg trodde ikke du ville gjenkjenne det. Du slår meg ikke som en som leser veldig mye poesi.»
«Alle kjenner det sitatet på grunn av The Doors.»
Jace så uforstående på henne.
«The Doors. Det var et band.»
«Hvis du sier det så,» sa han.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Newton/O’Donnell

«Amazing Grace» medley on violin

I «Bienes død» (en roman som utgis i begynnelsen av august 2013) av Lisa O’Donnell blir det gamle, velkjente, kristne hymnet «Amazing Grace» nevnt. «Amazing Grace» ble skrevet på slutten av 1700-tallet av den engelske poeten og presten John Newton (1725-1807).

«Gravstøtten er ferdig, og han vil ha oss til å stå foran den og gråte. Vi tenker ikke på noe, annet enn å komme oss bort. Gravstøtten er noe ordentlig sludder og vil ha det til at Gene og Izzy var gift. Han har til og med forandret navnet hennes til Genes navn. Det er så galt. Marmoren forteller historien om to mennesker som er «dypt savnet», som er «våre kjære» og som er blitt «revet bort, men ikke glemt». Jeg ønsker bare å spytte på den, akkurat som de gjør på film. Nelly begynner å gråte, men Robert T. Macdonald hysjer på henne.

«Ingen tårer, takk. Bare spill noe fint.»

Hun har ikke lyst, men hun er nødt og spiller litt Bach for oss, men han misliker det på det sterkeste og ber henne velge noe mer himmelsk, så hun spiller «Amazing Grace» som best hun kan. Han er på gråten, og jeg skjønner at han liker å sørge. Dette er et sted der han faktisk kan være en far for Izzy, for det eneste han har å gjøre, er å troppe opp med blomster og pyntesnorer, og når folk kommer forbi og ser ham stelle graven, vil de ikke merke forskjell. De vil kaste et blikk over graven og føle medynk med en mann som har mistet sin datter tre ganger, og det burde de absolutt ikke gjøre.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Gnawa/Taylor

Gnawa Music of Marrakesh, Night Spirit Masters «‘Baba l’Rouami'»

I Laini Taylors «Nattmesterens Datter: Mørk Engel» beveger hovedpersonen, Karou, seg gjennom trange gater i Marrakesh, Marokko. Der hører hun Gnawa-musikk. Det er gatemusikere som spiller i boka, så jeg har bare valgt ut et tilfeldig klipp av Gnawa-musikk fra Youtube.

«Hun kom fra torget og beveget seg gjennom kaoset, skrittene hennes gikk i takt med den underlige Gnawa-musikken mens hun skvatt unna motorsykler og akrobater. Røyken fra grillet kjøtt var tykk og lammende, som om den kom fra en husbrann, tenåringsgutter hvisket «hasjisj» og tradisjonelle vannselgere brølte «Foto! Foto!». Lenger borte, blant hennakunstnerne og gatetannlegene, fikk hun øye på Izîls pukkelrygg.»

https://bokvrimmel.files.wordpress.com/2012/11/bokvrimmelb4.jpg

Musikk i litteratur: Collins/Idsø Viken & Sæterbakk

Phil Collins «Another day in paradise»

I Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakks roman «Magnhild: En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning» (som kommer ut i midten av august) blir 80-tallsmusikeren Phil Collins nevnt. Er Magnhild fan av mannen? Eeeh, nei!

«»Jeg tror kanskje heller vi skal prøve noen Phil Collins-kjoler, jeg. Vi har noen flotte over her. De er riktignok litt dyrere, men se på de vakre perledetaljene», sier hun.

Laura ser henrykt ut. Jeg er noe forvirra.

-«Phil Collins?», sier jeg. «Låste vi ikke han inne i 1992 sammen med bossa nova og Maggie Reilly? Hvordan faen klarte han å komme ut?»

Østfold ser uforstående på meg. Stemmer det. Hun var jo ikke født på den tida. Jeg misunner henne at hun lever i en verden hvor Phil Collins bare er et brudekjolemerke, ikke personifiseringen av lyden som kommer ut når du trykker på en knapp på Hammond-orgelet. Men selvfølgelig må den verste artisten i historia også snike seg inn her. Dette er tross alt nok en dag i en annens paradis.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Villa-Lobos/Patchett

Heitor Villa-Lobos «Amazonas»

For tiden leser jeg Ann Patchetts eventyrlige og stemningsfulle vitenskapsthriller fra Amazonas, «Undringens makt». I denne romanen nevnes den, sikkert for det fleste ukjente, klassiske brasilianske komponisten, Heitor Villa-Lobos (1887-1959). Det nevnes ikke et spesifikt musikkstykke i boken, så jeg har valgt hans verk «Amazonas» fra 1917. Her er avsnittet om Villa-Lobos:

«»Sitt, sitt,» sa dr. Swenson og satte seg for å være et godt eksempel. «Hun skal synge Villa-Lobos».

«Hva?» sa Barbara.

Dr. Swenson svarte henne med et skarpt blikk og tok den fjerde stolen på første rekke ved siden av Marina mens sopranen, den trettende og vakre Eurydike, la en beskjeden hånd på brystet og bøyde hodet for å ta i mot malstrømmen av applaus. Villa-Lobos, Brasils eneste bidrag til det klassiske repertoar, var betraktelig vakrere enn Gluck, eller så var sopranen i stand til å fremkalle mye mer ømhet i stemmen enn i sin forrige rolle, og i et kort øyeblikk klarte Marina å glemme det som lå bak henne (Anders’ død) og det som skulle komme (den nå uunngåelige turen ut i jungelen sammen med sin gamle professor) og lytte. Det skulle åtte celloer og en menneskestemme til for å stilne tankene hennes.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Sommerro/Rønning

Henning Sommerro «Vårsøg»
(instrumental versjon av Sigmund Groven)

For tiden leser jeg  Anne Kristiansen Rønnings bok «Finn din kreativitet – En oppdagelsesreise med elleve kunstnere og en psykolog». En av kunstnerne som intervjues i boka er organist, arrangør, dirigent, komponist og sanger Henning Sommerro. «Vårsøg» er kanskje hans mest kjente og elskede komposisjon. I boka forteller han hvordan melodien ble unnfanget:

«Vårsøg kom til meg veldig fort. Jeg gikk og vandret i en seterdal ved Eresfjorden i Romsdal, med diktsamlingen til Hans Hyldbakk i lomma, den sommeren jeg fyllte 18. Moren min var budeie der i mange herrens år, og jeg hadde vært med henne hver sommer fra jeg var liten. Elva rant i dalbunnen, sauene beitet i liene, og jeg var romantiker. Vårsøg kom mens jeg satt på en stein og tok inn naturen og elvesuset. Det skjedde på noen minutter. Jeg laget mer av den typen musikk den sommeren. Slik lett melankolsk musikk kommer ofte til meg i rasende fart.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Joplin/Rishøi

Janis Joplin «Mercedes Benz»

I Ingvild H. Rishøis novellesamling «Historien om Fru Berg» finnes en novelle oppkalt etter en av platene til Janis Joplin, «The Life and Death of Janis Joplin». I tillegg til at novellens tittel referer til Joplin, så finnes det en referanse i novellen til Joplins kjente låt «Mercedes Benz»:

«For plutselig sang han, på snurrestolen foran skrivebordet, men først sa han det hun sier: I’d like to do a song of great social and political import.

Så sang han. Jeg blei flau og kikka på bikkja, og den krafsa med klørne, den likte ikke sangen. Det sto to skrivebord i rommet, og da han fyren kom til tredje vers, reiste bikkja seg og gikk, den la seg under det andre bordet, og jeg stirra i gulvet, det var gul linoleum, det blei så rart å høre på, han var jo rådgiver med skjegg og stor mage, men nå daska han linjalen mot skrivebordsunderlaget og sang, Oh Lord! Won’t you buy me a night on the town? I’m counting on you Lord, please don’t let me down.

Jeg satt og vrei meg. Jeg skjønte jo ikke da, at det var begynnelsen. For det var som de eventyra frøken leste på barneskolen. Tre ganger får man råd, og så, på slutten, skjønner man alt.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Haddaway/Strandberg og Elfgren

Haddaway «What is love?»

En strofe fra teksten i Haddaways 90-tallshit «What is love?» er nevnt i bok to i Engelsforstrilogien, «Ild» av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren:

«Varmen er tropisk her inne. Det lukter kropper, alkohol og desperasjon. DJ-en spiller en gammel låt som moren pleier å høre på innimellom. Vanessa krysser dansegulvet, og det blinkende strobelyset gjør alt drømmeaktig.

What is love? Baby don’t hurt me, no more…

Hun presser seg forbi noen jenter og dytter borti en av dem så hun faller på gulvet i en haug av lange bein og blomstrete kjoletøy. De andre står tvekroket i latter.

Sorry, tenker Vanessa og går mot baren.

Hun får øye på Jonte. Han drikker øl rett av flasken.

Vanessa går rundt en søyle og ser Wille og den mørkhårede jenta. De har satt seg på hver sin barkrakk nå.

Så dette er altså Elin. Hun er vakker. Faen også, hun er veldig vakker. Høye kinnbein, perfekt nappede øyenbryn, hud som ser ut som den smøres inn med dyre kremer hver kveld.

Og nå kjenner Vanessa henne igjen. Hun jobber i banken ved Storvallstorget. Det var hun som slapp Nicolaus og Vanessa ned i rommet med alle bankboksene.

Vanessa var usynlig da også.

Den jenta han var utro med. Du har sett henne en gang, men hun har aldri sett deg.«

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Rachmaninov/Stokke-Bakken

Sergei Rachmaninovs «Pianokonsert 3»

Rachmaninovs tredje pianokonsert er nevnt i
Mari Stokke-Bakkens debutroman «Nesten for alvorlig»:

«For en dag hadde det tatt slutt, og jeg hadde nesten glemt Svanesjøen, helt til jeg hørte klarinetten på den andre siden av veggen den kvelden.

Hvordan sånn? spurte han.

Hensynsfull. Snill. Jeg tok en god slurk av calvadosen. Dum.

Så du vil fortsette med Rachmaninov? spurte han.

Kanskje, sa jeg.

Pianokonserter? Han lente seg mot meg.

Jeg vet ikke, sa jeg og lente meg tilbake.

Han ble ivrig: Jeg vil så gjerne spille Rach 3 med deg.

Og hvorfor ble jeg redd da han sa det? jeg elsket jo å høre ham spille, jeg elsket å samarbeide med ham, vi jobbet godt sammen. Og han ville samarbeide med meg, og orkesteret mitt, og meg, han ville spille Rach 3 med meg, en kjent pianist, en av de største, og det med lubne fingre og nei, jeg vet ikke hvorfor jeg ble så redd.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Prince/Murakami

Prince – «Little red Corvette»

I Haruki Murakamis «Kafka på stranden» er det et avsnitt hvor hovedpersonen, Kafka Tamura, lytter til Prince sin «Little red Corvette»:

«Men du veit godt at den roen ikke kommer til å vare. De kommer til å forfølge deg hvor du enn drar, som dyr som aldri går trøtt. De følger etter deg inn i tjukkeste skauen. De er tøffe, nådeløse, utholdende, de blir aldri slitne og gir aldri opp. Selv om du var flink gutt nå og lot være å runke, så kommer de til deg i drømme. Og i drømmene kommer du til å voldta den ordentlige mora di og søstera di. Det har du ingen kontroll over. Det er helt beyond hva du har makt til å gjøre noe med. Du er bare en som ting skjer med. Fantasien din skremmer deg. Og drømmene skremmer deg enda mer. Og det at ansvaret begynner i drømmene, det gjør deg vettaskremt. Men sove må du, og når du sover, drømmer du. Når du er våken, kan du tøyle fantasien. Men ikke når du drømmer.

Jeg legger meg på senga, tar på hodetelefonene og hører på Prince, og konsentrerer meg om den merkelig glatte musikken. Midt i «Little red Corvette» dør batteriene. Musikken blir bare borte, som slukt av kvikksand. Jeg tar av meg hodetelefonene, og kan høre stillheten. Stillheten er hørbar. Det har jeg lært.»

bokvrimmelB