Julekalender 2017: Luke 9

Blomstertale

Du talte med din kloke røst
en aften disse kloke ord
at kjærlighet har vår og høst
som alle andre ting på jord.
Og livets lov, sa du, er den
at alt som spirer fram skal dø,
men vokse veldig opp igjen
den neste vår av høstens frø.

Fritt oversatt, – slik svarte jeg –
skal dette blomsterspråk bety
at en av oss (sannsynligst jeg)
skal visne og gro opp på ny.
Men gå i frø for din skyld? Nei,
det gjør jeg ikke. Unnskyld meg!
Jeg er nok ingen hyasint
av de saktmodige og blå.

Jeg er en kaktus, hard som flint,
en sånn med skarpe kanter på.
Og gi meg sol, da blomstrer jeg,
men gi meg storm og ørkensand,
da gror det pigger fram på meg,
mens roten tappert holder stand.
Du tror kan hende ditt farvel
vil rive hele stasen opp?
Nei, jeg slår knuter på meg selv
så tusen pigger står i knopp!

Min stemme var visst nokså hård.
– Men det var sommer utenfor.
Syrener. Røde mandeltrær,
og mennesker i lyse klær.

Du grep min hånd og kysset den.
– Da blomstret kaktusen igjen.

Inger Hagerup

Kilde: