5 kjappe: Høyreekstremisme, barnemishandling, demens, spanske grøss og et tverrsnitt av London

«Tåkens hersker» av Carlos Ruiz Zafón:
Jeg er en av de få som ikke har lest «Vindens skygge». Jeg har heller ikke lest noe annet av denne forfatteren, så jeg vet ikke hvordan denne boken er i forhold til resten av hans forfatterskap. Men jeg vet at dette er den aller første boken han skrev. «Tåkens hersker» er også første bok i en trilogi som kalles «Tåke»-trilogien – denne og de neste bøkene i serien kommer på norsk utover høsten. Men, ja, over til bokas handling.

«Tåkens hersker» betegnes som en ungdomsgrøsser. Handlingen er lagt til Spania i året 1943. Unggutten Max flytter med familien til et gammelt hus som ligger øde til ved kysten. Nærmeste nabo er et fyrtårn, der jevngamle Roland og hans bestefar bor. Roland elsker å dykke, og tar med seg Max og søsteren hans på vrakdykking i havet utenfor fyret. Men det er noe underlig med skipsvraket på havbunnen. Og det er noe underlig med huset Max og hans familie har flyttet til. Ubehagelige ting begynner å skje, og sakte avdekkes husets og vrakets skremmende og tragiske historie.

Denne boka minnet meg litt om bøkene i «De fem»-serien til Enid Blyton, som jeg leste da jeg var langt yngre enn jeg er nå. Historier om barn som kommer ut for mystifistiske ting, undersøker nærmere, ender opp i livsfare, men løser saken og alt ender godt. Med ett unntak. Alt ender ikke like godt i «Tåkens hersker».

Jeg var veldig glad i bøkene til Enid Blyton som barn/ung, og denne boka vekket den gode, gamle magiske lesefølelsen som jeg husker jeg hadde da jeg leste Blytons bøker. «Tåkens hersker» er spennende, litt rar og atmosfærisk skildret. Den har flere ganske originale elementer som gjør den interessant å lese, men jeg savnet litt mer å grøsse av. Og jeg synes at handlingen skred litt fort fram ihvertfall i første halvdel av boka. Historien hadde kledd et litt roligere tempo, der ubehaget og skrekken kunne snike seg litt saktere innpå, hint for hint. Slik historien står nå møter vi først noen litt rare detaljer, og da mener jeg ikke creepy rare, bare rare – og plutselig så kastes vi ut i et ganske brått skrekkelement som kommer så fort på at vi ikke helt skjønner hva greia er.

Jeg ble altså ikke så veldig skremt av denne boka. Men jeg ble underholdt. Og jeg ble nysgjerrig på hvor det hele ville ende. Ei allright bok, absolutt spennende og stort sett skrevet med fint driv. Jeg gleder meg til fortsettelsen på denne trilogien. For dette er en forfatter som tydeligvis blir bedre bok for bok (skal man dømme etter skrytet han har fått for «Vindens skygge»). De neste bøkene heter «Midnattspalasset» og «Skogens skygge».

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-994-7

«Lydighetsprøven – En tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen:
Dette er historien om 12 år gamle Alvis. Alvis er ikke helt som de andre barna. Han har kanskje en diagnose (mild autisme? Aspergers syndrom?). Han har et begrenset språk. Han tisser ofte på seg. Han leker bare med de yngre barna. Han snakker om de som er døde.

Alvis blir mobbet. Han går mye for seg selv. Høyest av alt ønsker han å være som de andre, å være en av dem og å være sammen med dem. Å bli sett. Å bli godtatt.

Alvis bor sammen med mammaen sin. Mamma har nettopp fått seg ny kjæreste, arkeologen Duncan. Duncan blir fort sint.

Mamma og Alvis flytter inn til Duncan. Duncans sinne kommer oftere og oftere til uttrykk. Han blir fysisk. Han går løs på Alvis. Han går løs på Alvis sin mamma. Mamma lover Alvis at de skal flytte, men det skjer aldri.

Alvis savner noen å være venner med. Savner et fellesskap. Det gjør ham lett å manipulere. Han lar seg utnytte av eldre elever som lurer ham til å stjele øl for seg. Alvis kommer i trøbbel. De unnslipper.

Og så eksploderer Duncan.

Dette er rett og slett den sterkeste barne- og ungdomsboka jeg noengang har lest. Den er mer for ungdom enn barn, for temaet er virkelig vond og hjerteskjærende. Dette er ei bok som setter seg som en gråtkvalt klump i magen og som nekter å gi slipp etter at siste side er lest.

Språklig er romanen en bragd. Ingvaldsen forteller denne historien sett fra Alvis sin side og med Alvis sitt språk. Det meste er knapt beskrevet, men ordene er så velvalgte og sier akkurat nok til at historien treffer leseren som et sleggeslag.

«Lydighetsprøven» er en av de mørkest tenkelige historiene om annerledeshet – om ikke å bli fortstått og ikke å bli sett – jeg har lest. Det gjorde fysisk vondt å lese denne boka, jeg lå i krampegråt etter siste side var lest.

For meg står den som en av de beste bokutgivelsene i år. Den er lærerik, hjerteskjærende og utrolig velskrevet. Jeg kommer til å nominere den til Bokbloggerprisen 2017.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49970-6

«Et uoverskuelig mørke» av Håvard Syvertsen:
En kald januardag blir Oslo angrepet. Skudd løsnes i gatene, hus står i flammer, infrastrukturen kollapser. I det første redselsfulle døgnet av en ny, mørk tid følger vi tre personer. Martin, som forsøker å komme seg unna sammen med kona og barnebarnet. Sykepleieren Kaisa, som vandrer igjennom et sønderrevet Oslo på vei til jobb på et overfylt Ullevål sykehus. Lilly, som hjelper en barnefamilie å flykte til ei hytte på fjellet.

Først vet ingen hvem de nye makthaverne er. Men etterhvert viser de sitt ansikt. De patruljerer i gatene. De inntar rådhus og regjeringsbygg. De overtar våpenfabrikken på Kongsberg. De sprer frykt, avmakt og splittelse. De er unge. De er snauklipte. De er hvite. Og de viser ingen medmenneskelighet, ingen nåde.

Dette er en sterk og urovekkende roman om høyreekstremisme og hvor stor trussel denne ideologien er for både samfunn og enkeltmenneske. Vi har sett denne ideologien spre seg før – vi kjenner den som nazisme og fascisme – og vi vet hvor farlig den er og hvor stor skade den kan gjøre på verden. Likevel ser vi høyreekstreme strømninger i dagens samfunn. Vi møter høyreekstreme holdninger i kommentarfelt på nettet, vi ser nynazister som marsjerer gjennom gatene i norske byer, vi hører uttalelser i hverdagen som vitner om fremmedfrykt og fremmedhat.

Brune holdninger og meninger har vært og er på fremmarsj flere steder i verden. Det er vanvittig, det er skremmende, det er høyst bekymringsfullt. Menneskefiendtlige holdninger sprer seg, og mange leter etter fiender «der ute» et sted. Men den største trusselen i dagens samfunn finnes allerede hos oss. I oss selv og måten vi velger å se og møte andre mennesker på. Denne boka er en viktig påminnelse om hvor galt det kan gå når vi lar frykten for «de andre» ta overhånd.

Jeg synes boka sluttet litt brått, skulle gjerne ha fulgt hovedpersonene lenger. Men samtidig så vet vi jo alle hvor det bærer når nazister står ved roret. Vi har sett det før. Vi har levd det før. Vi har lidd og grått og dødd av det før. La det ikke skje igjen.

Denne dystopiske boka tar opp et så viktig tema og skildrer det så urovekkende godt at jeg kommer til å nominere denne romanen til Bokbloggerprisen 2017.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-36179-1

«Det store sviket» av B. A. Paris:
En psykologisk thriller med demens som hovedtema er det ikke ofte man kommer over. Men jeg er glad jeg kom over denne, for boka er spennende og temaet demens er det som skiller den fra å være en «vanlig» thriller.

Vi møter Cass Anderson som er på vei hjem i regnet. Det er natt og hun velger å ta snarveien gjennom skogen. I en veilomme på skogsveien står det en bil parkert. Det sitter en kvinne i bilen. Trenger hun hjelp? Cass stopper ikke. Hun er redd det kan være en felle. Hun kjører videre. Dagen etter blir kvinnen i bilen funnet død. Og så begynner telefonoppringningene. Noen ringer Cass, noen som ikke svarer når hun tar telefonen. Cass er sikker på at noen holder øye med henne. Det er noen der ute, noen som ikke vil henne vel.

Samtidig sliter Cass med frykten for å bli dement. Hennes mor fikk demens allerede tidlig i 40-årene, Cass kjenner symptomene, og nå begynner hun selv å glemme ting. Tok hun pillene sine? Hva er koden til alarmsystemet? Hadde kniven på kjøkkengulvet virkelig blod på seg? Det eneste Cass ikke klarer å glemme er kvinnen i skogen. Kvinnen hun kunne ha reddet om hun hadde valgt å stoppe.

Ja, dette var en fiffig thriller. Den har godt driv, er lettlest og spennende – og oppleves som original pga demenstemaet. Boka byr på både underholdning og læring – jeg lærte ihvertfall mye om både hvordan det er å være pårørende til en dement og hvordan det kan oppleves å få demens. Samtidig er det en nervepirrende spenningsbok som overrasker og, etterhvert, fryder. Ting er ikke helt som de ser ut til å være i denne boka, og handlingen tar en skikkelig u-sving et godt stykke uti.

Jeg synes kanskje ikke den var fullt så creepy som jeg har sett at endel andre synes at den var, men jeg likte den likevel godt. Romanen var et fint og forfriskende avbrekk til mye av det jeg vanligvis leser. Jeg vil kalle «Det store sviket» er fin sommerspenningsbok.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50397-7

«Pepys Road, London» av John Lanchester:
Pepys Road er ei gate sør i London. Like hus ligger på rekke og rad. De ble først bygget som arbeiderboliger, men har etter godt og vel hundre år steget i verdi. Nå regnes de som bor i disse husene for å være velstående. Ihvertfall på papiret.

I Pepys Road bor alle slags mennesker. De er i alle aldre, har forskjellige hudfarger og alle slags jobber. De har også alle mulige problemer og utfordringer. Pepys Road er den engelske hovedstaden i miniatyr.

I denne romanen blir vi kjent med dem som bor og jobber i Pepys Road. Og innledningsvis blir vi introdusert til det som etterhvert skal binde dem alle sammen; En ung mann som tidlig en morgen vandrer nedover Pepys Road og filmer husene med et videokamera. I løpet av samme dag mottar alle beboerne i gata et postkort. Et kort som både er forvirrende og truende.

Denne boka likte jeg veldig godt, men av helt andre grunner enn det jeg forventet. Jeg så for meg at dette skulle være en klassisk spenningsroman, og spennende er den – men for meg ble dette mer en nydelig portrettroman. «Pepys Road, London» er et levende portrett av byen London, og boka byr også på skikkelig gode og rørende menneskeportretter. Beboerne i denne Londongata er skildret med slik innlevelse og menneskelig innsikt at det er vanskelig ikke å bli sjarmert og berørt.

Boka er både morsom, litt trist og spennende. Den sier noe interessant om både det engelske (og til dels det vestlige) samfunnet og skildrer mangfoldet av menneskeliv innenfor dette samfunnet. Den viser at både ting og folk endrer seg radikalt når man blir kjent med det og dem. Og at det vi frykter og det vi ønsker oss ofte er det samme – at selv om vi ser forskjellige ut på overflaten, så bærer vi alle i oss noe likt, noe som forener oss, noe vi har til felles. Og om ikke annet så har vi selve livet til felles. Selve livet og alle dets utfordringer, sorger og gleder. Vi forsøker å gjøre det beste ut av det alle sammen, med de midlene, de erfaringene og den bagasjen vi har.

Jeg glemte forresten hele mysteriet med postkortene og den mystiske unge mannen med videokameraet flere ganger underveis i lesningen. Historien om livet til hver enkelt beboer i gata var så velskildret og interessant i seg selv at det innledende spenningsmomentet havnet litt i bakgrunnen. Og det er et tegn på kvalitet, tenker jeg.

Kilde: Anmelderesemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-0876-7

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

4 thoughts on “5 kjappe: Høyreekstremisme, barnemishandling, demens, spanske grøss og et tverrsnitt av London

  1. Artemisia sier:

    Enig med deg ang Tåkens hersker. Jeg synes den var mer kos enn grøss.:) (nostalgi?) Vindens skygge var mer «voksen».
    De andre bøkene dine har jeg ikke lest..

    • Belinda sier:

      Nostalgi er beskrivende, ja. Minner meg om gode lesestunder i barndommen. 🙂 Du bør absolutt få med deg «Lydighetsprøven» og «Et uoverskuelig mørke» i løpet av høsten. De fortjener å bli lest! 🙂

  2. Tine sier:

    Og jeg som syntes Tåkens hersker var skummel 🙂 Er det en trilogi dette her? jeg syntes å forstå at de to neste bøkene er selvstendige? De andre bøkene har jeg ikke lest, men en dystopi hadde gjort seg nå, så takk for supert tips!

    • Belinda sier:

      Ja, disse bøkene tilhører noe som heter «Niebla»-trilogien, eller «Tåke»-trilogien på norsk. Jeg tror bøkene kan leses hver for seg uten problem, at de er avsluttende og selvstendige, men de har denne tåken som fellesnevner – så det er vel en mulighet for at denne Kain går igjen i dem alle. 🙂 Dystopi er aldri feil, og akkurat denne jeg har skrevet om her er spesielt god, kanskje fordi den foregår et sted vi kjenner såpass godt. Kos deg med boka og ha en fortsatt fin sommer! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s