En liter blod: Ikke helt stødig vampyrroman

Bokas tittel og forfatter
«En liter blod» av Gry K. Karlson.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en vampyrroman, som forsøker seg på både thrillerstemning og humor.

Bokas hovedperson er norske Jørgen, som har en ting for vampyrer. En kveld slumper han til å treffe på en. Vampyren Khazeema. Av en eller annen grunn de begge undres over overlever han møtet, og ender til sist opp som hennes kjæledegge.

Men Khazeema er ei travel vampyrdame, hun har sin skaper Karrano å fokusere på, og vampyrverdenen er full av konflikter og farer. Jørgen blir overlatt til vampyren Bombos, som trekker ham med på en halsbrekkende ferd gjennom verden. I deres kjølvann ligger lik, rester etter vampyrmåltider, kaos og ødeleggelse. Og det er Jørgen som får skylda for alt sammen. Han blir av politi og myndigheter ansett som en svært farlig mann, og ender opp som etterlyst.

Vil Khazeema til sist forbarme seg over Jørgen, og gi ham det han lengter aller mest etter: En liter blod og evig liv?

Utvalgt sitat fra boka
«Han var fullstendig fortapt, frarøvet all fornuft og besatt av tanken på Khazeema og evig liv. Han ønsket å få den samme styrken som henne, og ønsket at hun skulle skjenke ham det. Han sukket. Hvem var det han prøvde å lure? Hvorfor skulle et vesen som Khazeema ville ha noe som helst med ham å gjøre? Fortvilet puttet han de kalde hendene ned i lommene. Høyre hånd traff en klump. Han la fingrene rundt den og trakk den opp. Det var en sammekrøllet, blå pengeseddel. Så rart. Han kunne ikke huske sist han hadde hatt penger i lommene. Forsiktig brettet han den ut, samtidig som han prøvde å forhindre at den ble våt. En frysning raste nedover ryggen hans. Det sto skrevet noe. Rett før regnet vasket skriften bort, klarte han å tyde den. Det sto: Athen.»

Min vurdering
Jeg elsker vampyrer. Og jeg synes det er kjempespenstig at en norsk forfatter, i tillegg en debutant, velger å skrive en actionfylt vampyrroman. Men synes jeg boka fungerte? Ikke 100%.

Jeg har mest å utsette på første halvdel av romanen. Jeg opplever det som om andre halvdel er mer gjennomarbeidet, bedre korrekturlest og språklig bittelitt stødigere enn første halvdel.

Første halvdel er desverre skjemmet av veldig mange slurvefeil, som en korrekturleser burde ha fått vekk. Det kan se ut som om forfatteren har brukt litt tid på å «skrive seg inn» i både handling og språk.

Innledningsvis sliter jeg med å forstå hva Karlson forsøker å få til. Er det en thriller hun skriver? Er det humor? Er det en vampyrparodi? Handling og plot spruter ut i litt for mange sjangerretninger uten en tydelig rød tråd. Ja, det er fullt mulig å skrive sjangeroverskridende bøker, mange forfattere gjør det – men da ligger det en tydelig retning i bunn for teksten, slik at det ikke er tvil om hva man leser. I akkurat denne boken fant jeg ikke denne tydeligheten innledningsvis. Men det går seg noe til etterhvert, det skal sies.

Språket er litt haltende og enkelt, dette også hovedsaklig innledningsvis. Spesielt dialogene oppleves som klisjefylte og uten substans, noe som for meg gir boka et kiosklitteraturpreg. Jeg hang meg også opp i endel språklige virkemidler, metaforer og sammeligninger, som virket kunstige og konstruerte. Jeg skjønner at Karlson forsøker å finne originale løsninger, og nettopp unngå klisjeer, men de sammenligningene og metaforene man bruker skal jo fungere og oppleves som harmoniske i teksten. Jeg synes ikke hun fikk det helt til. Det blir litt bedre etterhvert, men ikke nok til at boka oppleves som språklig god.

Vampyrene, som jo er hovedelementet i boka, sitter heller ikke helt for meg. Jeg gjetter at Karlson har vært litt for inspirert av vampyrer fra andre bøker/film/serier, eventuelt av tanken på hva vampyrer skal være, at hun ikke helt har klart å slippe seg løs og skape noe 100% eget. Jeg ser at hun vil presentere farlige, elegante, episke og fatalt tiltrekkende vampyrer for oss, jeg skjønner hvor hun vil, og jeg er med et stykke på ferden – men ikke helt i mål. Det er noe som gjør at vampyrene virker litt som karikaturer, og også som dataspillkarakterer (spesielt i kampscener), til at jeg finner den gode, troverdige vampyrfølelsen når jeg leser.

Det finnes et skikkelig hederlig unntak, for meg. Og det er vampyren Albaron. Han er det sus over. Han er såpass annerledes enn de andre vampyrene i boka, og annerledes enn vampyrer jeg har vært borti i litteratur før, at han fungerer. Og Karlson har skrevet ham godt. Han er original, men virker ikke oppkonstruert. Det ligger en naturlig god flyt i karakteren og i måten Karlson har skildret ham på.

Jeg fikk noe mer sansen for Amandeus og disse tåkevampyrene også. Amandeus er en forholdsvis typisk vampyr. Fatalt sjarmerende, iskald, innsmigrende. Men Karlson har klart å gi ham en slags nerve jeg savner i flere av de andre vampyrene i denne boka. Tåkevampyrene minner meg om Volturi fra Twilight, men her har Karlson klart å forme dem til noe eget, slik at de ikke virker som kopier, men mer en referanse til Stephenie Myers bøker.

Vampyren Bombos er også ganske original. En hyperintelligent, litt nerdy vampyr er en artig idé. Men jeg opplevde ikke å komme helt innpå ham. Selv om han tok stor plass i handlingen, og spilte en stor rolle for Jørgen, så forble han litt diffus for meg,

«En liter blod» var ikke en fulltreffer for meg, men jeg liker Karlsons visjon og idé. Jeg er også glad for at hun har skrevet denne boka. Et sted skal man begynne når man går med en bokdrøm, og jeg håper hun vil skrive mer.

Fakta

Forfatter Gry K. Karlson

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Lyst (underlagt LIV forlag)
ISBN: 978-82-93349-30-3
Oversetter: —
Originaltittel: En liter blod
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 336

Lagre

Lagre

Reklame