Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Fugletribunalet» av Agnes Ravatn

9788252183238-ny.ashxDette er en bok jeg i utgangspunktet ikke hadde planer om å lese. Verken tittel eller omslag har øvet særlig tiltrekning på meg. Men så ble den altså nominert til Bokbloggerprisen 2013. Den endte sågar opp på kortlisten i kategorien ”Årets roman”. Så, ja, nå er den lest. Og jeg har kost meg.

Jeg tenkte først at dette kom til å bli en tung bok å komme igjennom. Mest fordi den var skrevet på nynorsk, noe jeg nesten ikke har lest siden ungdomsskolen. Jeg likte nynorsk godt den gang, og mestret faget – men det ligger likevel en terskel i leselandskapet når det er lenge siden man har praktisert noe.

Boka var lett å lese, med et nydelig, flytende språk. Noen ganger var det ren setningsmagi på sidene. Jeg liker Agnes Ravatns språklige rytme og måte å pensle fram denne historien på. Hun skaper lynskarpe bilder og en mørk fortettet stemning som bærer romanen åndeløst fremover.

I boka møter vi NRK-kjendisen Allis Hagtorn, som flykter fra livet sitt i hovedstaden, etter en sexskandale. Hun søker anonymitet. Rom til å skamme seg. Eller til selvpålagt soning.

Hun får jobb som hushjelp hos den dunkle og mystiske Sigurd Bagge, som lever i isolasjon i en trevilla ved havet. Han er gift, men hans kone er aldri der. Han sier at hun er på en reise. Men er hun egentlig det?

”Fugletribunalet”er en mørk, psykologisk roman, tung av symbolikk og linjer til norrøne myter. Eller rettere sagt én norrøn myte; historien om Balders død. Disse ingrediensene danner for meg et herlig litterært Kinderegg. Noe av det beste jeg kan tenke meg samlet mellom to permer.

Det er flere likhetstrekk mellom Baldermyten og romanen. Et sted i boka sammenligner Allis Sigurd med Balder, en sammenligning som nok for mange skurrer. Der Balder (den norrøne solens gud) er lys og energisk, er Sigurd mørk og tung til sinns. Allis kan kanskje være vanskelig å fatte på en del punkter, men akkurat her opplever jeg at jeg forstår henne.

Agnes-Ravatn.ashx

Forfatter Agnes Ravatn

Det er noen mennesker som har en helt egen evne til å sanse eller se det bittelille kornet av lys og vennlighet i det mørkeste, mutteste og mest uvennlige individ. Og kontrasten mellom dette lille lyset og det store mørket gjør lyset renere og klarere. Lettere å se, og å tro på. Noen klarer til og med å fortrenge mørkets tilstedeværelse og makt etter å ha siktet seg inn på det bittelille lyset. Jeg opplever at dette er en av Allis sine sider og muligens bakgrunn for noe av hennes adferd – jeg tenker spesielt på at hun faller så fort og så hardt for Bagge, som ikke behandler henne spesielt godt.

Det finnes folk som sliter såpass med egenverd, selvbilde og egenkjærlighet at de lever på oppmerksomhet og komplimenter fra andre. Dette er også noe jeg opplever at Allis gjør i denne boken. Det er noe skurrende med selvtilliten hennes. Hun er en egosentrisk og navlebeskuende person, men også rimelig feig. I stedet for å oppføre seg voksent nok til å stå i en vanskelig situasjon (jeg tenker på sexskandalen hun har vært deltager i) og ta ansvaret for egen handling, så rømmer hun. Hun tåler ikke å stå i et rampelys som ikke kjæler for henne. Jeg tenker at det negative fokuset hun plutselig er i sentrum for er for likt det forholdet hun har til seg selv. Situasjonen speiler hennes indre landskap. Det er kanskje ikke selve situasjonen hun flykter fra, men seg selv. Det blir for tøft å bli påminnet sitt eget indre mørke.

En ting til som slår meg med Allis Hagtorn er at hun virker å være et menneske som gir andre det hun håper på å motta selv. Ved å skjenke sin kjærlighet til en mange vil mene ikke har gjort seg fortjent til den, holder hun håpet oppe om at hun også skal være verdifull nok til å motta betingelsesløs kjærlighet.

Det er en annen (enn Balder) i Baldermyten det er veldig mye mer nærliggende å sammenligne Bagge med. Loke. Det er Loke som er ansvarlig for Balders død, og videre for selve Ragnarok, verdens undergang. For udåden må Loke sone. Han blir lenket i en grotte. Over ham kveiler en orm seg, og fra ormen drypper det gift og galle ned på Lokes hodet. Lokes hustru, Sigyn, beskytter Loke ved å holde et stort fat opp mellom ham og slangen. Men når fatet blir fullt av gift må det tømmes. Da drypper det igjen på Loke og han vrir seg i smerte så hele verden rister.

Bak Ravatns skildring av Bagge aner vi en udåd, noe mørkt og uoppdaget vi trekkes mot å vite mer om. Det er en mann som soner for noe vi lenge ikke kjenner til. Jeg tror han trekkes mot Allis fordi hun kan lindre soningssmertene hans, men også at han irriterer seg over henne fordi hun hindrer ham i å sone. Han fremstår som en splittet sjel. En mann som trekkes mot både håp og håpløshet. Jeg tror Bagge har et hat-elskforhold til Allis – og at det er grunnen til at han svinger mellom ømhet og nedrighet.

Jeg skal ikke avsløre detaljer ved slutten, men kan si at den setter et dramatisk punktum for boka. Et punktum som kanskje sier litt av det samme som slutten på Baldermyten: Noen ganger må noe ende, for at noe nytt og friskt skal kunne ta til.

Har du lyst til å lese flere anmeldelser av denne boka? Ta en titt HER.

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har fått boken i gave av en bokbloggkollega.)

Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-8323-8

bokvrimmelB

Advertisements

7 thoughts on “Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Fugletribunalet» av Agnes Ravatn

  1. siljeblomst sier:

    Kjempebra anmeldelse! Jeg har egentlig ikke så mye annet å si, bortsett fra at jeg også likte romanen veldig godt – det er favoritten min av norske 2013 romaner. Det blir spennende å lese Wassmo og Jacobsen ☺

    • Tusen takk, Silje! Ja, spent på de bøkene jeg også. Mest på Jacobsen sin, hans forfatterskap har jeg et innmari allright forhold til fra før av. Interessant å se om inntrykket holder seg etter «De usynlige». 🙂

      • siljeblomst sier:

        Jeg har bare lest Tora – bøkene til Wassmo, og Jacobsen har jeg egentlig ikke noe forhold til i det hele tatt. Men det blir spennende 🙂

      • Belinda sier:

        Ah! Jeg har lest Wassmos «Huset med den blinde glassveranda». Men det er så lenge siden som på ungdomsskolen. Det var et veldig feil tidspunkt for meg å lese en slik bok på. Den ble altfor dyster og tragisk. Jeg fikk fullstendig nok av Wassmo etter den boka. Kjenner jeg kvier meg litt for å begynne på hennes nyeste nå i april – men på den annen side så er vel tiden mer enn moden for å stifte et nytt og friskt bekjentskap med henne. Når det gjelder Jacobsen, så er jeg kjempefan av hans «Seierherrene». Den burde være norsk pensum, synes jeg. 😀

      • siljeblomst sier:

        Ja, Tora bøkene er sterke. Jeg leste dem vel på ungdomsskolen, jeg også.

  2. adminung sier:

    Ha! Morsom sammenligning med Loke. Helt enig med den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s