Skarlagenssalen

Skarlagenssalen_hd_imageHun som ikke liker krim har endelig funnet en krim å elske! H. K. Fauskanger har skrevet et praktfullt og meget intrikat stykke historisk, gotisk og okkult spenningslitteratur.

Forfatter Helge Kåre Fauskanger (f. 1971) har studert filologi og religionsvitenskap. Han har kjennskap til klassisk hebraisk, gresk og koptisk. I tillegg er han Tolkienist, og driver nettstedet ”Ardalambion” som er viet til Tolkiens konstruerte språk, kjent fra bl.a. Ringenes Herre.

Fauskanger debuterte med fantasyromanen ”Fullmåne over Uroba” i 2009, og fulgte opp med kriminalromanen og Sherlock Holmes-pastisjen ”Skrinet” i 2012. ”Skarlagenssalen” er altså hans tredje roman.

Forfatteren bor på Askøy, utenfor Bergen.

På slutten av 1700-tallet, på herregården Ugge i Østfold, den gang kalt Smaalenene, bodde det en prest som het Ulstadius Ugge. Det gikk rykter i egnen om at han solgte sin sjel til Djevelen mens han utdannet seg til prest i Tyskland.

Satanpresten skal ha hatt en innholdsrik svartebok, og et hemmelig kjellerrom på herregården, som han brukte til sine mørke riter og gjerninger. På folkemunne ble kjellerrommet kalt skarlagenssalen.

Den dagen prestens pakt med Den Onde utløp, skal han ha forsvunnet sporløst fra det røde rommet i kjelleren. Noen mente at prestens svartebok deretter ble tatt i bruk av hans enke, som noen år senere ble funnet død i det samme rommet han selv sporløst forsvant fra.

Det sies at presten etterlot seg en forbannelse som rammer hans etterkommere og gjester på herregården. Ingen som besøker herregården kan noensinne helt forlate den, og ingen kan overnatte i skarlagenssalen uten å miste livet eller forstanden.

Om lag 100 år senere, i 1897, i Kristiania, møter vi den unge jusstudenten Oskar Prods Brattenschlag. Han blir hyret som tolk for et berømt engelsk medium som gjester hovedstaden, Miss Celia Fay.

Brattenschlag blir kontaktet av skeptikeren og skuespilleren Fredrik Lange. Lange ønsker å få med seg frøken Fay på en ekskursjon til Ugge herregård. Der ønsker han å utføre et eksperiment for å avlive myten om at stedet er forbannet. Han planlegger å overnatte i skarlagenssalen.

Samtidig går en snikskytter løs i Kristianias gater. Finnes det en sammenheng mellom denne og den forbannede herregården i Østfold?

Jeg brukte et godt stykke tid på denne boka. Til å begynne med var grunnen at jeg hadde litt mye å sysle med på en gang. Lesingen kom et stykke ned på prioriteringslista. Etter hvert forandret årsaken seg. Jeg leste så sakte jeg kunne fordi jeg ønsket at boka skulle vare lenge, lenge. Jeg storkoste meg virkelig i den gotiske atmosfæren Fauskanger har manet frem gjennom et usedvanlig tidsriktig og godt språk, og mørke, stemningsfulle skildringer av tid, sted, relasjoner og uhygge.

H. K. Fauskanger fotografert av Frank Robert Fauskanger.  Kilde: Gyldendal

H. K. Fauskanger fotografert av Frank Robert Fauskanger.
Kilde: Gyldendal

I tillegg er boka ispedd en herlig sarkastisk og humoristisk undertone, som spesielt kommer til uttrykk gjennom hovedpersonens mentor, amanuensis i religionsvitenskap, Sebastian Lagergren. En fantastisk romanskikkelse!

”Skarlagenssalen” deler på mange måter litterært landskap med André Bjerkes kriminalromaner ”De dødes tjern” og ”Døde menn går i land”. En broket gruppe mennesker reiser sammen til et sted fylt av mystikk og urovekkende historie, med skjebnesvangre følger. Det umulige inntreffer, og gjennom en intrikat prosess ispedd en stor dose grøss, nøstes gåten opp ved hjelp av fornuft, skepsis og rasjonell tenkning. Likevel står man igjen med en slutt som er åpen for både det såkalt rasjonelle og det overnaturlige.

Romanen fungerer ypperlig som en hyllest til Bjerkes litteratur. Men jeg vet jo ikke om Fauskanger har tenkt i de baner. Å sammenligne Fauskanger med Bjerke er uansett et av de beste komplimenter jeg kan komme på å gi. Bjerke skrev briljante og atmosfæriske kriminalhistorier. Og det sier litt i og med at jeg ikke er spesielt begeistret for krim.

Det frister å gjøre tradisjon av ”Skarlagenssalen”. Trekke den fram fast en gang i året og bare nyte seg igjennom historien. Igjen og igjen. Jeg lengter allerede tilbake til Fauskangers Kristiania og Østfold anno 1897.

Selv om jeg forsøkte å lese så sakte jeg kunne, ble jeg altfor fort ferdig. Pokker!

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-44590-1

bokvrimmelB

Advertisements

8 thoughts on “Skarlagenssalen

  1. Anita Ness sier:

    Denne gleder jeg meg til å lese. Har den liggende..:)

  2. «Romanen fungerer ypperlig som en hyllest til Bjerkes litteratur. Men jeg vet jo ikke om Fauskanger har tenkt i de baner.»

    Åh joda, det har han!

    • Frøken B sier:

      Hei! Så hyggelig med tilbakemelding fra forfatteren selv! Gøy å høre at min kobling av «Skarlagenssalen» og Bjerkes litteratur ikke var helt på jordet! Tusen takk for besøket og en ekstra takk for en usedvanlig velskrevet og spennende roman! 🙂

  3. Etter ditt trailerlass med skamros må jeg jo takke og bukke! Min bok er ganske riktig en slags “sjangerpastisj” på Andre Bjerke og Dickson Carr. Jeg forelsket meg tidlig i “Døde menn går i land”, og parallellene til “Skarlagenssalen” vil ikke være vanskelige å finne (skjønt min bok nok er “darker and edgier”). Begge blir fortalt av en jeg-stemme som er ung student, begge involverer folk som drar fra Oslo/Kristiania til et særdeles skummelt hus utenfor allfarvei (på Sørlandet hos Bjerke, i Smaalenene hos meg). Det formentlige spøkelseshuset får til slutt samme skjebne i begge historiene.

    I begge bøkene nevner personene hvordan en russisk “heks” ble brent på bål så sent som i1879 (Agrafena Ignatjeva — se fjerde kapittel hos Bjerke og side 372 hos meg). Begge historiene har et sitat fra en klassisk “svartebok” (hvordan man får alle til å sove i et hus); Bjerke har det opplagt fra Norske Hexeformularer (se min fotnote side 375), men jeg innrømmer villig at jeg har det fra Bjerke. I hans historie er sitatet ritktignok bare nevnt i forbifarten sammen med andre “trollformler”; hos meg ble det et forholdsvis viktig plotpoeng.

    Jeg tør nesten ikke nevne Bjerkes syklus “Enhjørningen”, der den første historien foregår på en herregård i Smaalenene og inkluderer en mystisk forsvinning mens huset er forseglet av snø (unnskyld: “sne”). Historien heter til overmål “Lek med en gammel svartebok”.

    Jeg får vel nesten slutte her, før du konkluderer med at “Skarlagenssalen” er plagiat fra ende til annen! Men Bjerke hadde ikke med Vidkun Quisling som tiåring. DET lille glimtet av originalitet må du gi meg!

    Språket i boken er ganske forseggjort og bevisst arkaisk, som du har lagt merke til (og det er kjekt med lesere som tar poenget — jeg brukte denne språktonen først i Sherlock Holmes-pastisjen “Skrinet”, men anmelderen i Bergens Tidende bare fnøs av “oppstyltet prosa”). Strengt talt er det ikke Bjerkes riksmål som er forbildet (jeg kunne ikke fått meg til å skrive “efter”, “nu” og “sprog”), men det er en slags halvgjennomført imitasjon av eldre dansk-norsk, med masser av ord som “dog”, “intet”, “hustru”, “aften” og en enorm forkjærlighet for -et som fortidsendelse (f.eks. “levet” heller enn “levde”). Dette skal jo være et nyoppdaget manuskript av en mann som ble født i 1875, må vite, og det bør ikke lyde som om boken ble skrevet i fjor (særlig når den faktisk ble det …) Jeg tok for meg de klassiske norske oversettelsene av Sherlock Holmes-historiene og destillerte ut formelen for et noe patinert, arkaisk bokmål — slik at selve språket blir en tidsmaskin som forflytter leseren til 1800-tallet. Det er vanskelig å vite hvor langt man skal drive dette — hva er stemningsskapende arkaismer, og hva er bare irriterende for en moderne leser? Selvsagt kan jeg ikke skrive helt slik folk FAKTISK gjorde på 1800-tallet (med “aa” for “å”, for eksempel), men innledningsvis forteller “redaktøren” at han har gjort visse mindre justeringer. Vi får bl.a. vite at den opprinnelige forfatteren skrev “dig” heller enn “deg”, men nåtidens stavemåte er innført når manuskriptet omsider ble utgitt i 2013. Nemlig!

    Kjekt å høre at du forsøkte å drøye boken så lenge som mulig. Mitt problem var snarere at jeg syntes den holdt på å vokse over alle støvleskaft (over 500 sider!), og jeg formante meg til å få en ende på denne historien før den ble umulig å utgi! Enkelte planlagte narrative krumspring ble kuttet eller aldri skrevet, fordi jeg syntes boken allerede var mer enn lang nok. Problemet var at jeg hadde så forferdelig mye som skulle på plass før jeg kunne begynne på selve hovedmysteriet! Det store smellet kommer ikke før halvveis i boken, etter en tekstmengde som kunne vært en hel bok i seg selv! Løsningen ble å innføre et slags bonusmysterium i form av snikskytteren i Kristiania, slik at leseren ikke skal kjede seg mens forfatteren sniker på plass en mengde fordekte elementer som blir viktige i andre halvpart.

    Okay! Jeg må sette punktum her også, før det begynner å virke som om jeg faktisk tar meg selv alvorlig!

    • Frøken B sier:

      Utrolig spennende å høre om hvordan du har tenkt og jobbet, og hva du har latt deg inspirere av. Virkelig et skattkammer av et innlegg! Jeg får lyst til å ta frem de Bjerke-bøkene jeg har, lese dem og «Skarlagenssalen» på nytt igjen. Bare kose meg med å gjenoppdage inspirasjonspunktene dine. Fikk jo faktisk et godt lesetips av deg her også. Bjerkes «Enhjørningen», som jeg ennå ikke har lest.

      Vidkun Quisling-vrien var både spenstig og intrikat. Likte den! Jeg satte jo også pris på spåket i denne boken, som du har skjønt. Det er med på å sette tonen for både sted, tid og atmosfære. Jeg opplever det også som enkelt å lese, selv om det avviker noe fra dagens bokmål. Bokas språk oppleves autentisk, og likevel lettlest.

      Jeg er svært glad i lange bøker. Lar meg ikke skremme av 500 sider eller mye mer. Objektivt sett synes jeg din roman var stram og fin, og passe lang – selv om det subjektive meg gjerne skulle ha lest flere hundre sider til om Ugge. Det er noe i det ordtaket som sier «Dårlige bøker er alltid for lange, og gode bøker er alltid for korte».

      Jeg likte også godt at det tok litt tid før reisen til Ugge Herregård tok til. Det bygget opp spenningen og nerven i boka, og satte atmosfæren, samtidig som du fikk sneket på plass endel fordekte elementer, som du også sier.

      Tusen takk for masse spennende informasjon om boka og skriveprosessen! Satte jeg stor pris på! 🙂

  4. […] Andre blogger om boka: Betraktninger, Bokvrimmel, […]

  5. […] Betraktninger – Astrid Terese Bibliotekarene anbefaler Bokvrimmel […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s