15 bøker (2): En tid jeg savner

Girl with blank paper av Sicha Pongjiramich/
Freedigitalphotos.net

Dette var faktisk ikke så veldig vrient for meg. En tid jeg uten tvil savner, er tiden før pappa døde. Jeg skulle virkelig ønske at han hadde vært her fremdeles. Han var en fantastisk snill, nærværende  og oppmerksom person, mann og pappa. Og vi gjorde så mye hyggelig sammen.

Han tok meg med på ting som var verdifulle for ham, noe som også gjorde det verdifullt for meg. Han viste meg skogen og fjellet, lærte meg om naturen, om dyr og planter. Vi fisket sammen. Pilket om vinteren. Han lærte meg å brodere og knytte tepper. Vi leste reisebøker sammen i den kalde årstiden. Pappa lærte meg også å lese kart. Jeg pleide å sitte foran i bilen, ved siden av ham, når vi var på familiebilferier, og guide ham på rett vei.

Et utrolig fint bokrelatert minne jeg har om pappaen min, er fra jeg var omtrent 13 eller 14 år gammel. Jeg gikk mye på biblioteket på den tiden. Pappa pleide å kjøre meg dit.

Jeg hadde ganske nylig våget meg fra barne- og ungdomsavdelingen og inn i voksenavdelingen på mitt lokale bibliotek. Det var spennende å utforske andre, helt nye og mye mer «modne» bøker enn de jeg så langt hadde lest.

En av de første bøkene jeg lånte med meg hjem fra voksenavdelingen var «Ringenes herre» av J. R. R. Tolkien. Det var den mest magiske og fantastiske boken jeg noensinne hadde lest. Den troner fremdeles på toppen av listen over mine favorittbøker den dag i dag.

Jeg levde meg så inn i boken da jeg leste den, at det var som å gi bort en stor og viktig del av meg selv da jeg skulle levere den tilbake. Jeg var trist og innadvendt på den korte bilturen til biblioteket. Pappa forsøkte å småprate med meg mens han kjørte, men jeg tror ikke jeg svarte ham stort.

Det barnlige tenåringshjertet mitt var helt knust da jeg forlot «Ringenes herre» på disken inne på biblioteket. Døra smalt igjen bak meg. Jeg tuslet trist og nedstemt tilbake til bilen. Det var en ung bibliofils aller første kjærlighetssorg.

Pappa ba meg sette meg inn i bilen og vente på ham. Han skulle bare et kjapt ærend.

Kort tid etter kom han tilbake, bærende på en pose fra bokhandelen. Pappa hadde skjønt at det var skrekkelig vondt for meg å levere fra meg den tjukke boka om vakre alver, øksesvingende dverger, ringer med magiske krefter og modige små hobbiter. Han orket ikke å se meg så nedfor, så han hadde gått til bokhandelen og kjøpt boka til meg.

Jeg har mange gode minner om pappa, men dette er et av de fineste.

Jeg savner tiden før 24. mars 1997.

Boka jeg har funnet frem er en grafisk roman jeg vant i en giveaway på bloggen Har du lest. Jeg har bladd litt og lest litt sporadisk i den, men har ennå ikke lest den fra perm til perm. Jeg snakker om Costa-prisnominerte «Dotter of Her Father’s Eyes» av Mary M. Talbot og Bryan Talbot. Boka handler om fedre og døtre, mer spesifikt om forholdet forfatteren Mary M. Talbot har til sin egen far – samt forholdet mellom forfatter James Joyce (han som har skrevet «Ulysses») og hans datter, Lucia.

Forlaget forteller dette om boka:
«Part personal history, part biography, «Dotter of her Father’s Eyes» contrasts two coming-of-age narratives: that of Lucia, daughter of James Joyce, and that of author Mary Talbot, daughter of the eminent Joycean scholar James S. Atherton. Social expectations and gender politics, thwarted ambitions and personal tragedy are played out against two contrasting historical backgrounds, poignantly evoked by the atmospheric visual storytelling of award-winning comic artist and graphic-novel pioneer Bryan Talbot. Produced through an intense collaboration seldom seen between writers and artists, «Dotter of Her Father’s Eyes» is intelligent, funny, and sad – a fine addition to the evolving genre of graphic memoir.»

Jeg ser frem til å lese denne. Den ser veldig allright ut.

Neste utfordring ser vrien ut. Da skal jeg finne en bok som representerer en uvane jeg har. Den må jeg nok bruke litt tid på! 🙂

Reklame