1001 Books: Kafka på stranden

58eb07b9dc8aaabd5f08ce2603977633a43caa7b9bd756cceeccaafb”Kafka på stranden” er en av bøkene som inngår i mitt bloggprosjekt ”1001 books you must read before you die”. Mer om prosjektet HER.

Boken inngår også i en virtuell lesesirkel jeg har deltatt i denne måneden, arrangert av bloggeren bak Lines Bibliotek. Mer om det HER.

Romanen er skrevet av den store japanske forfatteren Haruki Murakami (1949 -). Han er kjent for å skrive postmodernistiske tekster som ligger i grenselandet mellom realisme og surrealisme, virkelighet og drøm. Hans bøker er fulle av symboler, med referanser til myter, eldgamle åndelige tradisjoner og med innslag av oversanselige fenomener. Bøkene hans kombinerer gjerne psykologi, religion og vitenskap, men fremstår likevel som lett og lekende lesning tross tunge temaer.

I ”Kafka på stranden” møter vi 15 år gamle Kafka Tamura som rømmer fra sitt hjem og sin tilværelse i Nagano, Tokyo. Moren og storesøsteren stakk da han var liten. Faren er en kald og ubehagelig mann. Gutten har mye redsel og sinne i seg.

Han ender opp i den lille byen Takamatsu på øya Shikoku. Der får han husvære i et lite privat bibliotek og blir kjent med den kloke og androgyne Oshima, samt den gåtefulle og vakre bestyreren, Saeki. Her får han også hjelp etter en dramatisk og blodig episode som fører til at politiet begynner å lete etter ham.

Ikke langt unna Kafka Tamuras barndomshjem i Tokyo bor en eldre mann. Han heter Nakata. Etter en ulykke i barndommen har Nakata kunnet snakke med katter. Hans sjeldne evne har gjort ham til en ettertraktet kattedetektiv i nærmiljøet. Nakata finner igjen katter som har blitt borte.

Mens han leter etter den forsvunne katten Goma blir Nakata dratt inn i noe som etterlater ham med blod på hendene. Han forlater Tokyo. Veien fører ham etter hvert til øya Shikoku, der også Kafka Tamura befinner seg. Trådene i de tos liv flettes sammen på overraskende vis.

Jeg har ennå til gode å lese en Murakami-roman jeg misliker. Dette er den tredje bok fra hans penn jeg leser og min begeistring er vel vedlikeholdt. Murakami er en fantastisk forfatter. En stor grunn til at jeg synes det er nok at han kan se ut til å dele flere interessefelter med meg; Psykologi, åndelige tradisjoner, myter/mytologi, symbolisme og surrealisme er eksempler. Jeg får ikke bare en roman når jeg leser Murakami, men også filosofiske innspill på flere felt jeg finner interessante.

I ”Kafka på stranden” flyter virkeligheter over i hverandre. Eller kanskje det er riktigere å si at drøm flyter over i virkelighet. Det er som om psykiske indre rom (som hvert individs egen underbevissthet, samt det kollektivt underbevisste) blør over i den våkne virkeligheten vi alle beveger oss rundt i. Det surrealistiske er en integrert del av realismen i boka. Noen ganger er overgangene mellom disse motsetningene flytende, andre ganger kommer de brått og overraskende på. Dette skaper en spennende handlingsrytme, nesten som om teksten er bygget opp som musikk – og musikk er noe Murakami ofte referer til i bøkene sine. I ”Kafka på stranden” snakkes det om klassiske komponister som Beethoven og Haydn, men også mer moderne artister som Prince og Radiohead.

Han henter også inn gamle klassiske elementer ved å referere til den eldgamle esoteriske teksten ”Smaragdtavlen” (i dette sitatet fra bokas side 431):
”Det som er utenfor oss speiler det som er inni oss, og det som er inni speiler det som er utenfor.”

– og ved å peke tilbake på den gamle greske myten om Orfevs og Evrydike i beskrivelsen av Kafka Tamuras ferd tilbake fra ”den andre siden” (bokas side 547) der han bl.a. blir innstendig bedt om ikke å se seg tilbake.

En mer tydelig henvisning til gamle myter er den ødipale spådommen Kafkas ubehagelige far kaster over sønnen. Han hevder at Kafka kommer til å drepe ham, for deretter å voldta sin mor og sin søster, slik vi kjenner fra den klassiske greske myten om Ødipus.

Det er noe med denne fusjonen av motsetninger både historisk (klassisk/moderne, mytisk/historisk) og tematisk (virkelighet/drøm, realisme/surrealisme) som gir den verdenen Murakami skaper et nesten tidløst preg, selv om bøkene han skriver foregår i vår tid. Og dette er igjen noe som gjør hans bøker til stor litteratur, til kunst, i min mening.

Jeg liker å ha god tid når jeg leser Murakamis bøker. Jeg liker å ha mulighet til å ta refleksjonspauser innimellom, fordi han skriver om mye det er godt og viktig å tenke litt over. Det er mye filosofi i Murakamis bøker. Det stilles mange spørsmål, det finnes mange veier, mange teser som forfatteren tilbyr leseren et dykk ned i.

”Kafka på stranden” er på en måte en moderne myte om en nekyiaferd. Begrepet ”nekyia” er kjent fra gammel gresk ritekultur. Der betegnet det bl.a. en sjelelig rituell reise ned i underverdenen, symbolsk for å reise inn i de mørke krokene av egen underbevissthet, for å møte de døde og få råd om hvordan man skal kunne finne veien hjem – eller veien tilbake til seg selv. Det er et bilde på det vi i dag kjenner som ”sjelens mørke natt”, en fase der vi strever, opplever å ha mistet oss selv og ikke vet hvordan vi skal komme oss videre. Mye likt den prosessen flere av skikkelsene i denne romanen gjennomgår i løpet av boken.

Det er kanskje nettopp dette temaet, denne nekyiaferden, som gjør ”Kafka på stranden” til en så stor og viktig roman. Den forteller noe essensielt om vårt indre, den personlige smerten vi alle bærer på i større eller mindre grad, spørsmålene vi stiller oss, det vriene ved å leve. Og samtidig gir den hint om hvordan vi kanskje kan gripe ting an når det stormer som verst rundt oss eller inni oss. Symbolsk sett. På en eller annen måte gjør dette romanen til en historie om oss alle. Vi leser oss selv mens vi leser. Og her kommer vi muligens innom grunnen til at boken enten elskes eller hates av dem som leser den (jeg har lest at det gjerne er slik). Har man et godt og raust forhold til seg selv, har man glimt av innsikt i alt som rører seg på innsiden uten å fordømme, så tror jeg denne boken oppleves som svært god å lese. Men i motsatt fall så er det kanskje motsatt?

Murakamis roman er en lesefest. Den tar opp tunge ting, men er likevel luftig og lett å lese. Det er alltid armslag i Murakamis tekster. Det er plass til leseren og vel så det. Men selv om boken språklig sett er lett å lese, så finnes det en passasje i fortellingen som nesten er umulig å komme igjennom. Jeg sikter selvfølgelig til det groteske kapittelet om kattemordene, som kan slå ”American Psycho” ned i støvlene på en god dag. Takk og pris begrenset motbydeligheten seg til et kapittel. Hadde lignende fortsatt gjennom boka, så hadde jeg ikke lest romanen ferdig. Dette er baksiden ved å være en mester i kombinasjonen realisme/surrealisme. Det surrealistiske ved det groteske gjør scenen man beskriver så realistisk at man får fysiske reaksjoner mens man leser. Småkvalm ennå.

Avslutningsvis vil jeg dele noen av den belgiske surrealisten René Magrittes malerier med dere. Jeg får nemlig stadig assosiasjoner til Magrittes billedverden når jeg leser Murakami. Det er som om de beskriver den samme virkeligheten for oss.

248612841899791087_iZ8M63EK_c219902394275026351_1DgOq3MO_c

golcondetheschoolmaster

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3042-5

bokvrimmelB

Advertisements

11 thoughts on “1001 Books: Kafka på stranden

  1. siljeblomst sier:

    For en utrolig bra omtale! Kafka på stranden var mitt første møte med Murakami, men det blir ikke det siste. Jeg ble helt betatt. Hvilke andre bøker av ham har du lest?

  2. Clementine sier:

    En veldig god og interessant omtale. Jeg syns det var spesielt spennende å lese om ‘nekyia’ og ser hvor fint det beskriver boken.
    Tusen takk også for bilder av Magritte, den eneste surrealistiske maleren jeg liker, men til gjengjeld forguder jeg ham. Genial!
    Fin blogg du har, forresten! Fint design, likte veldig godt fargene 🙂

    • Tusen takk, Clementine! Så hyggelig at du satte pris på omtalen! Ja, Magritte er en absolutt en genial og spennende kunstner. Så gøy at du liker bildene hans du også! Takk for skrytet for bloggen også! 🙂

  3. Anita Ness sier:

    Flott omtale Bokvrimmel.:)

  4. Melusine sier:

    Spennende omtale av Kafka på stranden! Interessant det du skriver om en nekyiaferd, og jeg må si bildene av Magritte er svært passende 🙂

  5. Bokofilia sier:

    Denne greske vinklingen din likte jeg veldig godt! Det gir virkelig boka en ekstra dimensjon! Jeg elsket Kafka på stranden, men jeg må si at lesesirkelen virkelig har hjulpet meg å se romanen med mange flere øyne! Herlig 🙂 Kjempefin blogg du har! Og takk for kommentar fra deg!

    • Frøken B sier:

      Heisan! Takk for rosende ord! Jeg koste meg også storlig med denne boka, og synes det bar berikende å lese de andre lesesirkeldeltagernes anmeldelser av boka. Alle de forskjellige perspektivene gjorde boka større. Absolutt herlig, ja! 🙂

  6. Jeg fikk helt Murakami-overdose etter alle innleggene for et par uker siden, og måtte spare på noen av innleggene til stormen roet seg:-)

    Jeg synes du skriver veldig godt og interessant om boken og hvorfor du liker den! Spennende å lese, selv om jeg syntes den var helt pyton og kjempet som en gal for å komme gjennom. Det er litt underlig at folk enten elsker eller hater Murakami; vanligvis pleier jo de fleste lesere å falle midt i mellom et sted. For min del var nok hovedproblemet at jeg ikke trodde på Kafka Tamura et sekund, og da blir det vanskelig å leve seg inn i livet hans. Og så syntes jeg at budskapet var altfor banalt, til tross for at jeg har noenlunde innsikt i hva som rører seg i de mørke krokene av min egen sjel;-)

    • Hei! 🙂 Fullt forståelig at det ble litt mye Murakami direkte i etterkant av avsluttet samlesing av boka! Måtte ta en pause i lesingen av alle omtalene jeg også!

      Takk for ros! Jeg har tenkt ennå litt videre på hvorfor jeg liker Murakami så godt. For, som du sier, så virker det å være enten eller. Jeg tror, i tillegg til det jeg har snakket om i omtalen, at mye av det som gjør hans bøker gode å lese for meg er at de har mye kunst i seg. Med det mener jeg at bøkene hans på mange måter er som store surrealistiske malerier man kan klatre inn i og utforske fra innsiden. Jeg postet jo bl.a. disse maleriene av Magritte i omtalen min for å skissere likeheten mellom surrealismen og Murakamis bøker. Grunnen til at dette tiltaler meg er fordi jeg har kunstfaglig bakgrunn. Og det er kanskje denne bakgrunnen som er med på å gjøre Murakamis litterære verden kjent, lett å like og lett tilgjengelig for akkurat meg? Tror forøvrig dette er et tema man kan reflektere mye over. Hvorfor noen liker en ting som andre ikke finner noe spennende ved i det hele tatt. Fascinerende er det. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s