Sommeren 2000 leste den danske forfatteren Christian Mørk en artikkel i en irsk avis. I County Kildare hadde en 83-år gammel kvinne og hennes tre middelaldrende nieser blitt funnet døde. Den irske lokalpressen sa de fire hadde begått selvmord ved å sulte seg i hjel.
Christian Mørk forsøkte å glemme artikkelen, men den lekte hele tiden i bevisstheten hans. Og så kom spørsmålene: Hva om det ikke var selvmord? Hva om det hadde foregått en desperat kamp der inne? Hva om to av jentene hadde skrevet dagbøker som på en eller annen måte ble smuglet ut av huset før døden innhentet dem? Dagbøker som fortalte den sanne historien om hva som egentlig hadde skjedd. Ideen til ”Darling Jim” var født.
To forskjellige postmenn leder leseren inn i romanen og historien om tre søstre og deres kjærlighet til hverandre. Den første, Desmond, kaster et blikk inn gjennom brevsprekken i ytterdøren på et hus i Malahide, nord for Dublin, i det han leverer posten. På gulvet, i døråpningen inn til stuen, får han øye på en arm. En arm som tydelig tilhører en kvinne som har vært død en god stund.
Niall jobber på postkontoret i en av Dublins forsteder. I kassen for ufrankert post finner han en tykk, flekket konvolutt. Nysgjerrigheten tar overhånd. Han åpner den. Inni finner han dagboken til Fiona Walsh, en av jentene som ble funnet død i Malahide, nord for Dublin. Niall begynner å lese.
Historien i ”Darling Jim” minner meg litt om en kinesisk eske. Det er en historie inne i en historie inne i en historie. Vi ledes sakte mot svaret på hvorfor jentene døde og alt som ledet frem til dødsøyeblikket, gjennom en labyrint av tilfeldigheter, dagbøker og myter som glir over i virkelighet. Innerst i labyrintens sentrum står den urovekkende sensuelle og farlig tiltrekkende bikeren og seanchaíen (omreisende historieforteller) Jim Quick, Darling Jim. Han reiser rundt i Irland og livnærer seg av historiefortellingen sin. Uskyldig nok, hadde det ikke vært for at det stadig dukker opp unge døde kvinner i hans kjølvann…
Det var flere småting jeg hang meg opp i tidlig i boka. En ting er språket, som det tok en stund å vende seg til. Handlingen foregår i Irland, mens språket gir meg assosiasjoner til USA. Kanskje ikke så rart med tanke på at forfatteren selv har bodd i Los Angeles en årrekke, samt jobbet innen filmindustrien. Det er noe cowboybarskt, noe rått og Clint Eastwood-aktig, over måten ting blir beskrevet på. I begynnelsen synes jeg, som sagt, at dette ikke fungerte så godt. Men etter hvert som historien skred frem kunne jeg se at det hadde sin funksjon. Språket Mørk har valgt seg er indirekte med på å gi form og innhold til denne mystiske, men svært så sentrale skikkelsen, Jim.
En annen ting jeg ikke likte så godt i begynnelsen av boka var måten de tre søstrene og Jim ble beskrevet på. Superlativene ble såpass mange at det vippet over i svulstig. Særlig Jim fremstod som en klisjé med sin høye, mørke og erotisk ladede skikkelse, sorte skinnjakke, dårelokk som faller ned i pannen og råskinn av en motorsykkel. Jentene virket plakatvakre og uten dybde. Men, igjen, etter hvert endret dette seg drastisk. Mørk klarer etter hvert å legge lag på lag til hovedpersonene sine og skape spennende, dunkel og overraskende dybde i dem alle sammen.
Boka kalles krim, leser jeg på forlagets sider. Selv er jeg ingen krimfantast, men denne boka falt i smak hos meg. Selv om historien inneholder sin dose krimelementer, er den også svært original og annerledes. Så herlig annerledes at til og med jeg likte den. Absolutt spennende og underholdende lesning!
Jeg har fått boken som anmeldereksemplar fra Schibsted forlag.
Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-2661-3
Bokvrimmel 